Nære motpoler

Nå stod USA for tur. Vi skulle møte familien min i Florida om noen uker, så vi måtte komme oss nordover. Vi hadde hørt mange råd og skrekkhistorier om hvordan man skal sjekke inn i USA etter å ha vært på Cuba. Noen anbefalte å gå direkte til Miami, noen anbefalte å gå via Bahamas, og andre å gå rett til Key West - som er korteste veien. Uansett virket det som vi kunne støte på problemer, men det var avhengig av hvilken tollbetjent vi møtte på og hvilken fot han eller hun hadde stått opp med den dagen. En pensjonert amerikansk militærflyger som bodde på Key West, anbefalte oss å gå dit, og tegnet opp på kartet hvor vi kunne ankre når vi kom dit. Vi bestemte oss for å følge hans råd.

Etter å ha sjekket ut av marinaen (og tipset havnesjefen grovt, mot bedre vitende), kurset vi rett nord mot cubas erkefiende. Vi hadde aldri studert kartet skikkelig, og ble litt overrasket over hvor kort det er mellom Havana og Key West. De to økonomiske motopolene ligger bare 177 kilometer fra hverandre, fra havn til havn. Det er 95 nautiske mil, eller vel 14-15 timers seilas. Tilsvarende halve distansen fra Bergen til Shetland.

​Vi satset på å gå om ettermiddagen og komme frem på morgenkvisten. En «overnighter», som vi synes er den beste måten å seile på når destinasjonen er mer enn tolv timer unna. Vi bestemte oss også for å seile med så åpne kort som mulig. Vi kurset rett mot Key West, og hadde på AIS-transceiveren med destinasjon og ankomsttidspunkt innplottet.

Overfarten gikk veldig fint, og det ble mer motorkjøring enn seilas den natta. I det vi nærmet oss 12-milsgrensa til USA, ringte vi for sikkerhets skyld til CBP (Customs & Border Protection) for å melde vår ankomst til amerikansk territorialfarvann. Klokka var rundt 04 om natta, og den søvnige nattevakten i andre enden av telefonlinja virket ganske uinteressert i vår forespørsel om å entre USA sjøveien. «OK, ring tilbake når du kommer frem», var beskjeden vi fikk. Så heiste vi det gule Q-flagget og The Star-Spangled Banner under høyre salingshorn og fortsatte. I løpet av natta rundet vi også 10.000 nautiske mil fra Ørsta, så triptelleren nullstilte seg.

I det vi kom frem til Key West, lå havet flatt som et speil. Sola skinte fra klar himmel, og gjennom havdisen så vi amerikansk land. En stor dome av en radar var plassert i innseilingen, så vi kom neppe overraskende på dem. Inne ved land var det bare fulle marinaer å se. Vi prøvde å kalle et par opp på VHF, men fikk ikke svar. Noen tollkai var heller ikke å finne, bare store marinekaier som vi garantert ikke burde seile inn til. Vi ringte CBP igjen, og forklare situasjonen.

​I over tjue minutter gav vi fra oss alt vi hadde av opplysninger om båt, mannskap, visum og lisenser. Det var greit. Vi fikk beskjed om å ankre opp, og oppsøke tollkontoret i byen i løpet av 24 timer. De trengte ikke se på båten. Med «Gummi-Emma» putret vi inn, fant en dyr dinghy dock, og oppsøkte kontoret. Vi måtte gjennom sikkerhetskontroll og gå inn en om gangen. «What was your previous port?», spurte betjenten. «Ehh.. Havana, Cuba», sa jeg, og forventet å få en haug med problemer. Men han hevet ikke øyebrynene en gang. Han sa bare «ok», og forsvant inn på bakrommet med papirene. Etter ti minutter kom han tilbake, stemplet passene og sa «Welcome to USA». Kanskje møtte vi rette personen, eller kanskje var papirene våre tilfredsstillende nok til at vi slapp inn uten problemer. Alt var i alle fall i orden.

Det første vi gjorde, var å besøke en ekte amerikansk hamburgerrestaurant. Jeg bestilte den største burgeren på menyen, og fikk en tallerken så overfylt at pommes frittene nesten rant utfor kanten. Herregud, det var deilig med en skikkelig burger nå. Etterpå gikk vi til et supermarked og fråtset i dagligvarer. Det var nesten latterlig å komme til et slikt utvalg bare noen timer fra Cuba. Det slunkne spiskammerset i «Emma» ble atter fylt til randen. Etter ett år i Karibia, og de siste ukene på Cuba, føltes det på mange måter godt å komme til USA, der standarden var høy, prisene lave og vareutvalget enormt. Vi følte også at vi begynte å nærme oss hjemme, og hadde lagt de mer primitive landene bak oss. Nå var det bare USA, så Europa igjen. Langs østkysten av USA ventet først noen tusen kilometer innaskjærsseilas i Intracoastal Waterway.

I Key West var det St. Patrick's Day og sping break på samme tid. Vi tok en tur på byen, men begynte å merke at reisekassa var blitt slunken og at amerikanske priser tross alt ikke er så mye lavere enn norske. Heretter måtte vi være mer rasjonelle og fornuftige med pengebruken. Blant annet tok vi sikte på å ankre hele veien til New York. Marinaprisene i USA er nemlig helt enormt mye høyere enn i resten av verden. Standard pris for en natt i marina ligger på 1,50 - 2,50 dollar per fot. Altså i snitt rundt 700 kroner for vår båt. I tillegg kommer gjerne strøm. Diesel måtte vi også ha masse av på veien, men dét er heldigvis billig i amerika. Under fire kroner literen.

Etter et par dager lettet vi ankeret fra det rene Key West-vannet, og kjørte inn i kaffevannet i ICW. Først stoppet vi i Miami, der Richard i «Partners» hadde forklart oss hvor vi kunne ankre midt i byen. Innseilingen til Miami var krevende. Vi kom på en søndag, og det krydde av fritidsbåter, vannskutere, ferjer og lasteskip i alle retninger. I tillegg var det svært grunt i området innenfor Government's Cut, og det var forbudt å passere cruisekaia så lenge det lå skip der. Dermed ble det en liten omvei rundt, samtidig som det kom et forrykende regnvær og påfølgende vind. Med tunga beint i munnen og blikket vekslende mellom omgivelsene, sjøkartet og dybdemåleren, kom vi endelig frem til ankringsfeltet og fikk festet «Emma» til gjørmebunnen. Utmattet tok vi oss en ankerdram og holdt oss innendørs resten av kvelden.

Et av de største problemene med å gå opp langs kysten av USA, er at amerikanere er helt enormt opptatt av privat eiendomsrett. Man kan (utrolig nok) ankre hvor man vil i ICW, men man kan på ingen måte gå i land hvor man vil med gummibåten. Noen allemannsrett eller strandsonelov er totalt uhørt. Private property er private property, og slik er det med den saken. Noen ytterst få steder finnes det public docks, men de tilhører sjeldenhetene. Til alt hell var det en offentlig gummibåtbrygge i en liten sidekanal midt i Miami, og fra den kunne vi gå til både supermarked og til Miami Beach, som lå like ved. For oss rufsete langturseilere, var det sprøtt å gå rundt i Miami og suge inn luksusen og storbylivet som omgav oss. Vår vesle, norske båt lå nå ankret mellom amerikanske skyskrapere.

Etter Miami gikk vi inn i selve kanalene i Intracoastal Waterway. Vårt nye «hjem» de neste par månedene. ICW er en mudret kanal som strekker seg fra Florida i sør til Norfolk i munningen av Chesapeake Bay i nord. Det koster ingenting å benytte seg av denne kanalen, som er et greit alternativ til å seile på utsiden av kysten. Den eneste begrensningen er at maksimal seilinghøyde er 65 fot (20 meter), og maks dyptgående er rundt to meter. Har man en båt som stikker dypere eller høyere enn det, blir det svært begrenset hvor man kan gå. Noen steder subbet til og med vi ned i bunnen, med vår 170 cm dype kjøl. Heldigvis er det stort sett bare mykt mudder på bunnen, så man greier å bakke seg av om man kjører seg fast.

Fra Miami, langs Fort Laurderdale og videre nordover Florida, er det mange hevebroer over kanalen. Systemet fungerer slik at man kaller opp brovaktene (hver bro har en person som sitter og åpner og lukker dem) på VHF og sier at man vil gjennom. Så åpner broene seg, enten på bestemte tidspunkt, eller når det kommer båter. Dette må man lese i en guidebok, så man får oversikt over navnene og rekkefølgen på broene. Etter hvert forstår man systemet, og man kan ta broene på rappen om man holder rundt syv knops fart. Ellers må man ligge og vente utenfor til neste broåpning. Når man har passert, sier man «Emma is clear. Thank you, bridge» på VHF-en, og broen lukker seg igjen. Lenger nord, der bebyggelsen ikke er så tett, er det vanligere med store, faste broer. Der er seilingshøyden 20 meter, og man kan passere når man vil. På en dag kunne vi passere 15-20 broer. Det tar tid, så man kommer ikke så veldig langt på en dag. I tillegg er det bortimot umulig å gå ICW om natta, da man må holde skarpt øye med stakene som markerer ytterpunktene i kanalen.

Vi kjørte nå på innsiden av kysten, med en stripe land mellom oss og Atlanterhavet. Vannet i ICW er fullt av mudder, så man har null sikt under båten. Noen steder er det så brunt at man ikke ser hendene om man stikker armene i vannet. Det er som å kjøre rundt i kaffe. Slik er det også på utsiden. Elvene som renner ut i sjøen er så brune at det farger vannet flere kilometer utenfor kysten. De som bor langs østkysten av USA kan ikke se mye rent sjøvann.

Siden de fleste elvene langs østkysten renner ut i ICW, er det et sammensurium av naturlige elver og kanaler i tillegg til den mudrede hovedkanalen man kjører i. Noen steder er det sterk strøm, og andre plasser deler kanalen seg så man kan styre i flere retninger. Sjøkart er helt nødvendig når man går ICW. Noen steder er det såkalte inlets, der elvene renner ut i havet. Der kan man som regel ta båten inn eller ut av ICW, om man vil veksle på å seile på innsiden eller utsiden. Siden det er åpent mot havet, blir kanalene også påvirket av tidevannet. Hver sjette time snur strømmen i ICW, og man får enten motstrøm eller medstrøm. Hvor kraftig strømmen er, avhenger av avstand til inletene, bredde og dybde på kanalen, og om det er elver i nærheten. Noen plasser kan man nesten ikke passere om man har motstrøm.

Vi hadde nå entret ICW sør i Florida, og gikk gjennom Fort Lauderdale. Dagens mål var Pompano Beach, der vi skulle møte familien. Fort Lauderdale er litt av et syn. I alle fall om man kommer sjøveien. Hele kanalen er omgitt av enorme villaer i multimillion dollar-klassen. Aldri før eller etter har vi sett maken til luksus og overdådighet. Mange av husene var som små slott å regne, med enorme plener og hager med fontener ned mot kanalen. Ikke sjelden lå det en 100 fots cabincruiser fortøyd ved brygga nedenfor palasset. Det er helt klart mye penger i omløp i USA, og svært mange av dem hoper seg opp i Fort Lauderdale. Det er de styrtrike sin lekeplass. Interessant nok, så vi nesten ingen som brukte de enorme hagene sine. Eierne var vel enten på jobb for å karre til seg flere millioner, eller på superyachtene sine i Karibia. De fleste vi så på land var gartnere og vaktmestere. Nuvel. Det var uansett fascinerende å kjøre i time etter time forbi rikdommer vil ikke en gang kan drømme om. Men om vi ville hatt det slik? - Tja. Lykke og rikdom er relativt. De har nok sine problemer å stri med, de også. Vi trenger i alle fall ikke bekymre oss for krakk i aksjemarkedet, så vi kanskje må selge privatflyet eller superyachten.

Vi passerte tre-fire hus av den grandiose typen, som hadde norsk flagg under det amerikanske på flaggstangen. Det er tydeligvis en del norsk-amerikanere som har oppnådd «the american dream» - og vel så det. En av de fikk øye på vårt norske flagg på hekken, og røyste seg og vinket entusiastisk til oss i det vi passerte. Artig! Vi hadde dessverre ikke tid til å stoppe og drikke cognac...

På ettermiddagen nærmet vi oss Pompano Beach, der familien min hadde leid et hus i en uke. Huset lå ved en liten sidekanal av ICW, så vi kunne fortøye «Emma» ved brygga rett utenfor. Vi fant til slutt riktig sidekanal, og tok til babord av «hovedveien». Og der stod jaggu familien og vinket med norske flagg! Det var omtrent to hundre meter frem til huset, men etter tretti meter sa det dunk! Og båten bråstoppet. Sidekanalen var ikke mer enn 130-140 cm dyp på lavvann, så der stod vi. Det endte med at vi måtte fortøye i en lekter mens vi ventet på høyvann. Etter noen timer kunne vi forsere hinderet, og legge til brygga utenfor huset.

Det ble et hyggelig gjensyn. Vi hadde ikke sett familien siden vi dro fra Norge. Nå skulle vi slappe av en uke her, før vi dro videre nordover. Men allerede første kvelden kom et nytt problem. Når vi lå i senga, oppdaget vi at båten krenget mer og mer. Til slutt gikk deler av oppvasken i dørken. Båten stod på bunnen, og lente seg mot huseierne sin båt som lå innenfor oss. Vi hadde kanskje tjue graders slagside.

Vi tok ikke sjansen på å skade båten som lå innenfor oss, ved at en diger seilbåt presset den mot brygga to ganger i døgnet. Dermed måtte vi finne en ny plass å legge «Emma». Det viste seg å være vanskeligere enn man skulle tro. Marinaen innerst i kanalen var selvsagt altfor grunn, båtreparasjonsverkstedet ytterst i kanalen var uvillige til å la oss fortøye der en uke, og alle marinaene i nærheten var fullbookede (og svindyre).

Hva i all verden skulle vi gjøre? Man kan ikke bare legge en 41 fots båt på ni tonn hvor som helst. Den eneste løsningen vi fant, var å ankre båten en kilometer unna, i en såkalt basin, et innhugg i ICW med plass til noen båter på svai. Neste dag flyttet vi båten dit og ankret i mudderet. Vi var litt skeptiske til å overlate «Emma» til seg selv på anker i en hel uke, men vi stolte nå såpass på ankeret vårt at vi tok sjansen. Vi fjernet alt av løsøre og verdisaker og låste alle luker forsvarlig. Så kjørte vi «Gummi-Emma» tilbake langs ICW til huset. En kveld senere blåste det opp til kuling, men heldigvis satt ankeret som spikret i bunnen. Det er aldri moro å være lenge vekk fra båten når den ligger uten tilsyn.

Det ble en uke med bading i husets basseng, påskeeggjakt med nevøene mine, sightseeing og restaurantbesøk. Det er rart med det, men takket være dagens teknologi har vi så god kontakt over landegrensene at det føltes som om vi pratet med hverandre i går. Før i tiden hadde vi sikkert hatt masse nytt å fortelle hverandre, men nå visste alle hva alle hadde gjort det siste året. Verden har blitt mindre. Uansett var vi «snart» hjemme igjen. Det var mars, og vi regnet med å komme til Norge i juli. Vi måtte bare komme oss opp til New York, så skulle vi over Atlanterhavet igjen og hjem til Europa.

Etter en uke på land, og første overnatting på halvannet år i en seng som ikke gynget, var dagen kommet for å gå videre nordover. Vi kjørte «Gummi-Emma» tilbake til moderskipet, som lå akkurat der vi hadde forlatt henne.

Neste delmål var Cape Canaveral. Da vi studerte USA-kartet, oppdaget vi til vår glede at den amerikanske romfartsbasen ligger kloss ved Intracoastal Waterway. Selvsagt måtte vi stoppe der! Etter en overnatting på anker i West Palm Beach, nærmet vi oss Titusville.

Titusville er romfartsbyen som fikk et enormt oppsving i folketall og økonomi som følge av romkappløpet. I 1950 bodde det knappe 2.600 mennesker i byen. I 1970 hadde antallet steget til 30.500. NASA sitt Kennedy Space Center ble en hjørnesteinsbedrift uten sidestykke.

På veien nordover stoppet vi for natta ved West Palm Beach, og deretter ved Cocoa. Like før vi kom frem til sistnevnte by, fikk vi inn en norsk båt foran oss på AIS-en. Det var «Lucky Strike» med Tove og Stein, som vi først møtte på Bequia i Karibia et år tidligere. De skulle samme vei som oss hjem. Det ble et hyggelig gjensyn, og vi tilbrakte kvelden sammen på musikkfestival i Cocoa. Dagen etter gikk vi sammen til Titusville, der vi ankret ved siden av en annen kjent båt. «Gaia» med Durita og Stamen om bord hadde også funnet veien dit. Plutselig var vi tre kjente båter på samme plass.

Ankringsfeltet i Titusville ligger like sør for en stor bro. Noen hundre meter bortenfor ligger det en offentlig brygge som man kan fortøye gummibåtene i. Dagligvarebutikker er innen gangavstand, og fra båten ser man bort på den ruvende VAB-en (Vehicle Assembly Building), som NASA monterer rakettene sine i før oppskyting. Det var en grei plass å ligge ankret på noen dager. Vi så at det skulle være rakettoppskyting noen dager senere. Det måtte vi selvsagt få med oss. Det var en av SpaceX sine Falcon9-raketter som skulle opp med forsyninger til den internasjonale romstasjonen.

I mellomtiden benyttet vi anledningen til å bestille en ny girspake. Vi hadde endelig greid å finne ut merke og modellnavn, og fikk bestilt og levert en ny innen få dager. Det var veldig godt å få montert den nye, så vi slapp den harde giringen. Nå gikk girskiftet som en varm kniv i smør. Ikke nok med at «Gaia» og «Lucky Strike» var kommet hit, var også «Island Kea», en annen båt vi hadde hilst på i Karibia, i en marina i nærheten. Durita og Stamen var gode venner av eierne, så vi besteme oss for å dra sammen med dem for å se på rakettoppskytingen fra marinaen. Der møtte vi også et par andre britiske båter, «Blew Beyond» og «White Gold», som vi også kom til å seile sammen med deler av turen nordover. Å gå Intracoastal Waterway nordover på denne årstiden var virkelig en sosial opplevelse.

Den åttende april hadde vi rocket launch party i marinaen like sør for Cape Canaveral. Vi lå et godt stykke unna oppskytingsrampen, men så og hørte raketten veldig godt. Det klirret i glass og bølgeblekk da Falcon9-raketten dundret oppover himmelen. Falcon9 er langt fra de største rakettene, så vi tenker det må ha vært litt av et leven da de enorme Saturn V-rakettene, og senere romfergene, ble skutt opp. Dessverre har USA falt litt av lasset når det gjelder romfart, da regjeringene heller priotiterer militæret foran romfarten. Etter at romfergene ble pensjonert i 2011, har amerikanerne måtte leie plass i russiske raketter for å komme seg ut i verdensrommet. Det ser heldigvis ut til å endre seg nå når Mars er det neste målet, og både NASA og SpaceX konkurrerer om å utvikle de nye interplanetære romrakettene.

Noen dager etter, var det på tide å gå videre. Vi slo følge med «Gaia» nordover. Vi kom til å seile sammen hele veien til New York. Det var greit å ha en reisepartner. Etter hvert som vi forlot Florida og kom inn i Georgia, ble det lenger og lenger mellom husene. Til slutt følte vi at vi seilte i ødemarken. Det var flatt terreng med siv og mudder så langt øyet kunne se. Hele sørøstkysten av USA er paddeflat. Faktisk er raketthallen til NASA 55 meter høyere enn det høyeste punktet i Florida. Georgia er ikke noe bedre. Vi kunne kjøre i hele dager uten å se bebyggelse. Vi var virkelig «in the middle of nowhere».

En typisk dag på ICW gikk som følger: Vi sov til vi våknet, så spiste vi frukost og heiste ankeret. Så gikk dagen med til å styre og følge med på kartet. Vi gikk på autopilot hele tiden, men måtte kontinuerlig justere kursen. Det er så grunt langs ICW at man umiddelbart går på grunn om man kjører «av veien». Rett utenfor den mudrede kanalen kan det være 30-40 cm dypt. Man kan gå på grunn og vasse en kilometer til land. Derfor følger man godt med på kart og sjømerker. Hver kveld studerte vi kartet og planla neste dags etappe.

Man måtte beregne eventuelle broåpninger og finne en ankringsplass før det ble mørkt. Det kunne ofte være langt mellom ankringsplassene. Man kan ikke ankre midt i kanalen, så man må kjøre litt ut til siden - og det er slett ikke alle plasser det er mer enn 170 cm dypt. Er en ankringsplass dårlig, må man kanskje kjøre to-tre timer for å finne neste plass. En god guidebok og oppdaterte kart er essensielt å ha. Når ankeret var på plass, var det bare å begynne på kveldsmaten. Ofte inviterte vi hverandre over til middag når vi lå ankret ved siden av hverandre.

Det var vår, og vi beveget oss stadig nordover. Vinterklærne var gravd frem fra båtens dyp, og dieselvarmeren holdt temperaturen oppe under dekk. Stort sett hadde vi sol, med kalde netter underveis. Etter så lang tid i tropene, var det på en måte litt deilig å kjenne den kalde, skarpe lufta igjen. Noen ganger stoppet vi ved byer og tok et par dagers pause. Vi besøkte blant annet i Savannah, Charleston, Brunswick, Oriental og Norfolk. Sakte endret landskapet seg fra de endeløse sumpene i sørstatene, til mer kupert terreng og tettbygde strøk i nord. Det var spennende å få oppleve så mye av USA over så lang tid. I tillegg var vi aldri alene. Til og med båten «Villvind» med Tore og Anniken møtte vi på veien nordover. Det begynte å bli folksomt på Intracoastal Waterway mot New York.

Ved Norfolk i Virginia passerte vi «mile marker 1», som markerer starten på Intracoastal Waterway, eller for vår del, slutten. Norfolk har en enorm marinebase. Mange titalls rakettkryssere og svære hangarskip lå fortøyd på rekke og rad når vi passerte. Bare denne ene basen kunne sannsynligvis invadert hele Europa uten særlig problem. Er det en ting de kan i USA, er det overdreven militærmakt. Til alt hell, hadde de også et par gratis, offentlige brygger midt i sentrum. Her tok vi en pause før vi skulle skille lag med «Gaia» for en liten stund. En interessant attraksjon i byen, var en gammeldags kino i 50-tallsstil, der man satt ved småbord i salen. Før filmen, kunne man løfte opp en telefon på bordet og bestille mat fra kjøkkenet. Dermed kombinerte man restaurantbesøk med kinobesøk. Et konsept vi likte veldig godt. Kanskje noe for Norge.

Som tjueåring, jobbet Kristine ett år som au pair hos en familie i Sassafrass River, innerst i Chesapeake Bay. Når vi var på desse traktene, måtte vi selvsagt stikke innom på besøk. Vi ble enige med «Gaia» og «Villvind» om å møtes i New York en uke etter. De gikk på utsiden, mens vi tok turen inn i Chesapeake Bay og videre gjennom en kanal der for å komme tilbake igjen til havet. Det ble en voldsom motvind og bølger rett i mot i det vi skulle nordover, så vi kjempet oss frem for motor hele dagen og natta. På ett punkt var vi nede i under to knop, og vi så mørkt på livet. Heldigvis snudde strømmen etter en stund, og vinden løynet ut over natta. Vi passerte under den enorme Chesapeake Bay Bridge, som knytter øst- og vestkysten av bukta sammen. Det er litt av et syn å passere under en slik opplyst stålkonstruksjon med en bitteliten seilbåt om natta.

Tidlig om morgenen var vi ved munningen av Sassafras River. Det hadde så vidt blitt lyst, og vi ville ikke vekke John og Terry. De måtte komme og vise vei med båten sin, for innerste del av elva, der de bodde, var uvanlig grunn. Vi ankret og la oss til å sove. Noen timer senere våknet vi av at noen ropte på oss. Utenfor stod et smilende par i en liten daycruiser og ønskte oss velkommen. Kristine syntes det var stor stas å se igjen sin gamle vertsfamilie. Selv om det hadde gått tjue år, kjente de hverandre godt igjen.

Vi følgte etter John og Terry med «Emma» innover den brune, snirklete elva, som ble stadig grunnere. En seilbåt så langt inne, var nok ikke så vanlig. Etter hvert viste dybdemåleren 0 meter under kjølen, og litt etter fikk det nagativ verdi. Båten gikk saktere og saktere, og da ekkoloddet viste minus førti centimeter, holdt vi under tre knop. Bunnen var av svært løst mudder, og vi ploget oss rett og slett fremover med kjølen. Heldigvis kom vi oss helt frem til flytebrygga uten å stoppe opp. Der fikk vi fortøyd, og stod godt plantet i bunnen på lavvann.

John og Terry var like snille og hyggelige som sist Kristine var hos dem. Vi ble innlosjert på gjesterommet, og fikk bruke alle husets fasiliteter som vi ville. Jeg hadde et ønske om å dra på en ekte amerikansk bar på landet. Her hadde de en slik. «The Full Moon Saloon» lå midt ute mellom Marylands endeløse åkre. Det var akkurat som du ser på film, med pickuper parkert utenfor, og et svært lokalt klientell på innsiden. I ekte amerikansk stil, kjører de selvsagt sin egen bil både til og fra baren. Om de skulle kjøre av veien, havner de uansett bare i maisåkeren. Det var artig å se at slike steder faktisk finnes.

Ett av de viktigeste gjøremålene, var å bunkre proviant og drikke før atlanterhavskryssingen. I New York ville det bli vanskelig å frakte store mengder varer til båten, så det måtte gjøres her. Vi fikk låne en bil, og med den kjørte vi flere fulle lass fra Wal-Mart til brygga. 150 liter flaskevann, masse brus, tørrmat, langtidsholdbar mat, hermetikk og snop ble lastet om bord. Nå trengte vi bare å kjøpe ferskvarer i New York før avreise. Det var godt å få unnagjort denne viktige provianteringen mens vi lå til kai med god logistikk.

Vi måtte også skifte en propanslange for å få amerikansk flaskekobling. Europeiske standarder nektet de å forholde seg til. Å skifte koblinger, viste seg å være lettere sagt enn gjort. Enten hadde de ikke delene vi trengte, eller så nektet de å selge det til oss uten at en elektriker(!) kom om bord for å montere og godkjenne modifiseringen. Etter fem bomturer med bil til diverse forhandlere, endte vi opp med å kjøpe en vanlig gassgrillkobling, skjære av enden og bruke slangeklemmer. Det fikk da være grenser for hvor vanskelig ting må være.

Amerikanske regler hadde sluttet å forbause oss. Over alt på veien nordover hadde vi sett skilt med ting som enten er forbudt eller påbudt. At USA er «land of the free», er en myte. Sjelden har vi møtt et mer gjennomregulert samfunn. Det finnes regler for den minste ting. Noen grenser til det absurde. Hør bare på dette: I Florida hadde Durita på «Gaia» sittet og lest en bok i cockpiten mens de lå på anker. Under biminien hang et badehåndkle til tørk. Med ett hører hun en liten båt som kommer putrende mot dem. Det viste seg å være en lokal sheriff, som kunne opplyse at det er forbudt å tørke klær utendørs i Florida. Hun måtte pent ta ned badehåndkleet. Tenk det! Man får ikke henge klestørk på snora ute! Jeg avfeiet dette som en skikkelig skrøne, men nei, det viser seg å stemme. Google «right to dry». Det finnes til og med egne borgerbevegelser som kjemper for amerikanerne sin rett til å bruke klessnor.

Uansett, menneskene i Amerika er stort sett hyggeligere enn skiltene de setter opp, så ting løser seg som regel, bare man kommer i snakk med dem. At vi er nordmenn, var også positivt. Overraskende mange har en great grandfather som var norsk, og da går praten.

John og Terry viste oss skikkelig gjestfrihet, og det var med en klump i halsen vi sa farvel etter en uke hjemme hos dem. De hadde gjort alt de kunne for at vi skulle trives, og vi ble helt bortskjemt. På avreisedagen eskorterte de oss ut gjennom elva, og vi vinket farvel til dem. Nå ventet The Big Apple.

Vi tok en snarvei gjennom en skipskanal helt øverst i Chesapeake Bay, som munnet ut i Delaware Bay. Kanalen var stor og bred, og godt merket, så vi kunne gå om natta. Vi ble forbikjørt av store lasteskip, så det gjaldt å følge med bak båten og lytte til VHF-en. Midt på natta passerte vi Salem Nuclear Power Plant, som lå kloss ved sjøen. Vi hadde aldri vært så nær et atomkraftverk før, så det var spennende å se de store kjøletårnene opplyst i nattemørket.

The Big AppleI det sola kom over horisonten, skimtet vi New York City i det fjerne. Først den store Verrazano-Narrows Bridge, så kom skyskraperne på Manhattan til syne. I det vi hadde passert broa, hørte vi plutselig «Emma, Emma, Emma» på VHF-en. Det var US Coastguard som hadde observert vår ankomst, og ville vite mer om hvem vi var. Det ble starten på en nesten time lang dialog, med masse spørsmål, og «Stand by» med påfølgende ventetid etter svarene.

Vi sirklet rundt og rundt mens de sjekket opp i alle papirer og tillatelser. Vi fikk mange spørsmål som umulig kunne være myntet på småbåter, og de virket ganske forvirret da vi sa vi fortalte at vi planla å fortøye i en bøye på 79th Street Boat Basin. Vi mistenker at klasse A AIS-en vår gjorde at de trodde vi var et mye større fartøy enn den vesle fritidsbåten vi var. Til slutt fant de ut at vi ikke var terrorister i et stort skip, men fredelige nordmenn på langtur i en liten seilbåt, så vi fikk tillatelse til å fortsette mot Manhattan.

Vi kurset mot Hudson River på vestsiden av Manhattan i strålende solskinn. På babord side av båten stod Frihetsgudinnen med fakkelen hevet. Foran oss lå One World Trade Center og alle de andre skyskraperne. For en innseiling! Det var nesten ikke til å tro at vi hadde ankommet denne verdensmetropolen på egen kjøl. En liten, norsk seilbåt på Hudson River. Det skulle nesten ikke være mulig.

Trafikken på Hudson River var mer moderat enn vi hadde trodd. Bare noen fritidsbåter, noen ferjer og et par frakteskip preget trafikkbildet. Med to storøyde seilere på dekk, gled Emma forbi de mektige skyskraperne, med kurs mot marinaen på Upper West Side. Der kunne man ligge på bøye for US$35 per natt. Et kupp, til å være på desse trakter. Man kunne også ankre gratis, men i den sterke strømmen som skiftet retning hver sjette time, tok vi ikke sjansen på det. I tillegg vet man aldri hva som ligger på bunnen. Setter man ankeret fast i en gammel trikkeskinne som noen har dumpet, mister man fort både anker og kjetting.

I det vi nærmet oss, så vi at både «Villvind» og «Gaia» var på plass. Vi fant en ledig bøye, og huket oss på. Det var en vanvittig strøm i Hudsonelva, så med gummibåten holdt vi gjerne to knop en vei, og tolv på tilbakeveien. Det var nesten så man måtte beregne landgangene ut ifra tidevannstabellen. Elva var stri, kald, og brun som kaffe. Falt man uti, var gode råd dyre. Det var umulig å svømme mot strømmen.

Vi fikk et hyggelig gjensyn med «Gaia» og «Villvind». Etter hvert kom også «Vitesse» med Håkon Ingvaldsen, og «SunTrip» med Stine Holm og Andreas Dischler og ankret på andre siden av elva. Noen dager etter, møtte vi til og med Bjørn Jordan fra «Rozinante II». Det ble rene vikinginvasjonen på Manhattan denne våren. Mange langturseilere skulle samme vei hjem til Norge. «Vitesse», «Villvind» og «SunTrip» slo seg sammen og tok den nordlige ruta via Canada og Grønland, mens vi i «Emma» gikk via Azorene sammen med «Gaia» og «Rozinante II». Men først ventet noen uker med moro i New York.

Vi ankom New York 15. mai, så vi fikk med oss 17. mai-feiringen i sjømannskirken der. Mannskap fra alle de norske båtene var samlet, så det ble feiring til langt på dag og kveld. Ut over det, nøt vi alt det store eplet hadde å tilby. Vi besøkte One World Trade Center, gikk over Brooklyn Bridge, dro på tivoli på Coney Island, gudstjeneste og undergrunns-jazzklubb i Harlem, shoppet på Times Square, spiste pizza i Little Italy, gikk på tur i Central Park, og vandret rundt i gatene på måfå. Det var praktisk å ha hjemmet liggende fortøyd på 79th Street, og så bare ta subwayen hvor som helst på Manhattan.

Etter hvert kom også Rune Sæbønes om bord. Han skulle være med oss på etappen til Azorene. Turen som jeg hadde gruet meg til et helt år, nærmet seg. En ting er å seile til Karibia. Da har man passatvinden i ryggen, og stort sett stabile forhold hele veien. En annen ting er hjemveien. Nord i Atlanterhavet er det ikke de samme, stabile vindforholdene. Her kan man møte sjø og vind i alle retninger og styrker. Vi bestemte oss for å kjøpe inn en del ekstrautstyr for denne etappen. Trådløst modem til satelittelefonen, tykk våtdrakt og drivanker var noen av tingene. Med dem kunne vi sjekke været hele veien, dykke og skjære løs ting fra propellen, og kaste ut drivankeret i tilfelle skikkelig uvær.

Over havet og hjemMandag den 30. mai var det klart for avreise. Vi løsnet «Emma» fra blåsen, og putret ned Hudson River sammen med «Gaia». Først stoppet vi i en marina for å toppe opp alle tanker og kanner med vann og diesel, så gikk vi mot Coney Island. Der ankret vi og hoppet uti. Båtene måtte skrapes før overfarten. Et grodd skrog gjør at båten går sakte. Normalt sett spiller ikke en knop fra eller til så stor rolle, men det utgjør mye når man skal seile i flere uker i strekk. Jeg prøvde det nye snorkelutstyret og min 7 mm våtdrakt, mens Stamen på «Gaia» hoppet ut i det ti grader kalde vannet i bare shortsen. Huttetu! Dette var langt fra karibisk temperatur.

Når skrogene var blitt noen kilo lettere, kurset vi østover. Vi bestemte oss for å ikke prøve å holde følge med hverandre, men å møtes i Horta når vi kom frem. Det blåste friskt da vi så New York forsvinne bak oss, og vi hadde god fart rett mot Azorene. Dette kom til å bli en bra tur, tenkte vi. Men allerede før sola gikk ned, dabbet vinden av. Vi ble nødt å kjøre motor og håpe vinden tok seg opp igjen. Ut over kvelden og natta forsvant den helt, og sjøen begynte å legge seg. Om morgenen var det blikstille.

Vi motret gjennom hele dagen, med skyfri himmel og sol over oss, og en flat, blå horisont foran oss. Neste dag ble helt lik. Ingen vind, flat sjø og strålende sol. Vi hadde diesel nok for nesten en uke for motor, men vi kunne ikke satse på det. Kanskje ville vi få mer bruk for dieselen senere. Med satelittelefonen lastet vi ned ferske GRIB-filer (værvarsel). De viste at det kom til å bli samme vær i minst tre dager til! Da kunne vi enten ligge og rulle i tre dager og spare diesel, gå tre dager til for motor, eller returnere til USA og vente på mer vind. Vi hadde et skipsråd der vi vurderte alle tre mulighetene, og bestemte oss til slutt for å gå til nærmeste land. Cape Cod var omtrent ett døgn unna rett nord for oss, så vi justerte kursen ditover.

Vi ante ingenting om Cape Cod, for vi hadde ikke planlagt å dra dit. Men vi fant en havn som så brukbar ut. Hyannis ble vårt mål. Vi ankom tidlig om morgenen. Tåken lå tykk rundt land, så vi måtte bruke radaren aktivt for å se fergene og båtene som kom og gikk i det lange innløpet. På innsiden av den skjermede Lewis Bay, var det grunt vann. Heldigvis var vi vant med slikt etter et par måneder i Intracoastal Waterway, så vi fikk snirklet oss frem til et lite område med dypt nok vann til å ankre. Det lå et stykke fra sentrum, men «Gummi-Emma» med sin trofaste 4 hk Yamaha-motor greide fint å frakte oss tre til og fra land. Hyannis er en ganske velstående ferieby for amerikanere, med gråmalte trehus og et velstelt sentrumsområde. Vi tilbrakte noen dager her, mens vi følgte nøye med på værvarselet.

Søndag den 5. juni gikk vi igjen ut i åpent hav med kurs for Europa. Første natta blåste det opp til liten kuling, med et piskende regnvær, lyn og torden. Men det gikk helt fint, selv om vi ble søkkvåte. Dagen etter stilnet det helt igjen, og vi måtte nok en gang ty til motoren for fremdrift. Heldigvis varslet værmeldingen frisk bris til liten kuling rett fra vest de neste dagene.

Det første som skjedde tirsdag morgen, var at det lød et smell fra toppen av masta. Rett etterpå, falt genoaen ned omtrent en meter på forstaget. Uten støtte i toppen, ble seilet en ubrukelig ball som bare måtte rulles inn igjen. Det var sjakkelen som festet seilet til trommelen i toppen som hadde skrudd seg ut. For å få en ny på plass, måtte genoaen helt ned på dekk, og jeg måtte jeg klatre helt opp i toppen av masta for å få tak i trommelen i enden av fallet.

Med de bølgene som var nå, var det en umulig oppgave. Samtidig kom vinden som var meldt. Sjøen ble i tillegg mer og mer rotete, med bølger fra to ulike retninger. Vi revet storseilet, og seilte i medvind med bare det. I starten gikk det fint, men både vinden og bølgene tok seg kraftig opp ut over dagen. Med bare storseil, giret båten veldig til sides. Det ble stadig mer utfordrende å styre båten ned bølgedalene, som ble dypere og dypere.

Mot kvelden anslo vi at bølgene var oppe i syv-åtte meter. De var ikke så krappe, men det ble store bølgedaler. I en surf satte vi ny fartsrekord på 18,4 knop. Da var det ikke lenger moro. Farta var altfor høy. Kom vi sidelengs ned en bølge, kunne det gå riktig ille. Med krevende styring fra bare storseilet, fant vi det best å kaste ut drivankeret og vente til det roet seg. Før vi kom så langt, slo en stor bølge fra siden inn over cockpit. Et vindu i sprayhooden ble slått ut, det ene solcellepanelet ble ødelagt, og det var bare en stump igjen av flaggstanga på hekken. For erfarne sjøulker var situasjonen kanskje ikke så dramatisk, men for oss godværsseilere var det ikke noe hyggelig.

Storseilet måtte tas ned. For å gjøre det, må jeg frem på dekk, og Kristine må styre mot vindøyet. Vi planla manøveren nøye. Rune skulle ha ansvaret for tauene, Kristine for styringen, og jeg for arbeidet foran på dekk. Vi ventet på rette øyeblikket, så snudde vi båten kjapt 180 grader mot bølgene. Jeg hektet meg fast i sikkerhetslinen på dekk, og begynte å dra i seilet. Det kom heldigvis lett ned, og alt gikk etter planen. Kristine sa hun syntes det var et fryktelig syn å se det lille mennesket på dekk, med de svære, gapende bølgene som en vegg i bakgrunnen.

Etter at seilet var berget, laget jeg en hanefot på drivankeret og festet en ende på hver genoavinsj. Så kastet jeg fallskjermen i sjøen bak båten. Med drivankeret ute bremset vi farten, og båten lå mer eller mindre med hekken mot sjøen. Så gikk vi under dekk og skalket alle luker. Det rullet og gynget mye i de store bølgene, men vi følte oss tryggere enn i cockpit under seil. Det var ikke så mye annet å gjøre enn å legge seg i lugarene og vente.

Det ble ikke mye søvn på oss den natta. «Om jeg noen gang får lyst å reise på tur igjen, snakk meg fra det!» Sa jeg til Kristine i det vi lå i akterlugaren og hørte på bølgene og slagene utenfra. «Er du redd nå?» Spurte hun. «Ja», innrømmet jeg. Vi hadde havnet i en situasjon vi ikke helt hadde kontroll på. Men jeg visste at båten sannsynligvis kom til å tåle det fint, og at folk hadde vært ute i mye verre vær en dette.

Det ble en lang natt, men på morgenkvisten merket vi at været roet seg. Vi bestemte oss for å heise seilet igjen og fortsette. Vinden hadde roet seg, men sjøen var fremdeles opprørt. Vi satte to rev i storseilet med en gang. Snittfarten den dagen ble 8,2 knop for bare revet storseil.

Søndag morgen, fem dager etter at genoaen ble satt ut av spill, var det endelig rolig nok sjø til at vi kunne få på plass en ny sjakkel. Etter en klatretur til toppen av masta, ble problemet kjapt løst. Oppgaven var en bagatell, men jeg måtte ha begge hendene fri for å gjøre jobben, noe som er umulig om man henger atten meter over sjøen når det gynger. Denne gangen ble bolten i sjakkelen forsvarlig sikret med ståltråd. Lesson learned.

Vi var nå akkurat halvveis mellom New York og Azorene. Begge seilene var i orden, havet var flatt og sola skinte. Det var deilig med en pause etter de siste dagers strabaser. Vi feiret med en flaske champagne. Om kvelden kom vinden tilbake, så vi rullet ut genoaen. Vi sjekket værvarselet via satelittelefonen, og kunne lettet konstantere at det var meldt stabil vind fra sør så langt varselet rakk.

Vi fulge en liten lavtrykksrygg østover, så vi hadde jevn, frisk bris og tre meter bølger rett fra siden i fire døgn. Det ble god fart av det, men samtidig så mye krenging og banking at det ble vanskelig å gjøre noe praktisk om bord. Fellesaktivitetene begrenset seg til raske måltid. Ellers lå vi i hver vår lugar og leste bøker. I cockpit slo bølgene stadig over rekka, så det var lite fristende å sitte ute og bli kald og våt.

Autopiloten styrte uansett, og vi hadde alarm på AIS-en, om andre båter skulle komme i nærheten. Vi begrenset derfor rorvakten til å se ut med jevne mellomrom. Det var sjelden vi så noe annet enn bølger. Vi hadde tretimersvakter, med seks timer fri i mellom. Vi så ingen andre fritidsbåter på overfarten, men mellom 20 og 30 lasteskip passerte i horisonten. Mange av dem justerte kursen sin noen grader når de så oss på AIS.

Da vi nærmet oss Azorene, var vi ganske klare for å komme i land. Planen var egentlig å gå til Horta på øya Faial, men vi hadde også hørt at Flores, som ligger lenger mot vest, var verdt et stopp. Siden det også betydde ett døgn kortere seilas, ble det et kort skipsråd. Vi endret kursen noen grader og tegnet opp ny rute på plotteren. Nedtellingen til landkjenning hoppet ett døgn nedover.

De siste døgnene mot Flores ble det perfekte forhold, med lett bris aktenfor tvers og rolig hav. Båten krenget ikke nevneverdig, så vi kunne både bake pizza og sitte ute i cockpit og skravle, uten å plutselig bli angrepet av kalde bølger.

Tidlig om morgenen den 20. juni så vi endelig Flores på radaren, etter femten døgn i åpent hav fra Cape Cod. Det var tykk tåke, så hadde det ikke vært for kart og radar, hadde vi sannsynlig seilt rett forbi. Sikten var kanskje femti meter i det vi nærmet oss havnebyen Lajes på sørøstspissen av øya. Vi kunne høre bølgene bryte mot land, men så bare en grå vegg rundt oss. Plutselig skimtet vi moloen på vår babord side. Vi var fremme!

Havna i Lajes var svært liten og trang, og full av båter. Vi tok ikke sjansen på å gå inn i indre havn uten klarering fra havnesjefen, så vi ankret heller på utsiden, bak et par andre langturbåter. Det var utrolig deilig å kjenne ankeret sitte. Nå kunne vi endelig slappe av. Ingen bølger eller rorvakt. Jeg og Kristine la oss til å sove noen timer, mens vi ventet på at havnekontoret skulle åpne for dagen. Rune ble sittende i cockpit for å surfe på nettet og feire at vi var kommet frem.

Etter noen timer, tok vi gummibåten til land og sjekket inn. Lajes var en liten landsby med drøye seks hundre innbyggere. Små hus og et enormt frodig landskap preget området. Det er utrolig at det bor folk der, midt ute i Atlanterhavet. Flores er det vestligeste punktet i Europa, og ligger sammen med naboøya Corvo så langt vest at de står på den amerikanske kontinentalplaten. Det bor knappe fire tusen mennesker på Flores.

Snakk om idyll! Her levde innbyggerne i fred og ro for seg selv, 1.500 kilometer fra maset i hovedstaden Lisboa. Små brosteingater svinget seg gjennom den søvnige landsbyen, omgitt av flislagte murhus med røde tak og små hageflekker. Pensjonister med all verdens tid satt på stoler utenfor de små kaféene og så på tre nysgjerrige langturseilere som gikk forbi.

Åssidene ovenfor var de frodigeste vi har sett. All verdens blomster, kratt og små trær vokste vilt i alle retninger. Azorene nyter subtropisk klima, så temperaturene går sjelden under tjue grader, og sjelden over tretti grader. Og selv om øygruppa ligger svært avsides til, lider de ingen nød. Levestandarden er høy, og supermarkedene bugner av billige varer. Om det er et sted vi kan tenke oss å bo som pensjonister, må det være på Flores. Der står tiden nærmest stille. Et perfekt sted om man har et bibliotek med uleste bøker, eller trenger fred til å skrive en tykk roman.

Vi nøt dagene til fulle. Enten ved å gå rundt og så på landsbyen, eller slappe av på den lokale baren som ligger på en liten høyde rett over havna. Å komme i land er noe av det beste med å seile, synes vi. Et nytt sted å utforske, og en deilig pause etter en slitsom tur. Vi ble bare noen dager på Flores, før vi måtte komme oss videre. Men vi hadde notert oss at dette var et sted vi definitivt kom til å besøke igjen en gang.

Horta, alle langturseileres knutepunkt, stod for tur. Faial ligger under et døgn fra Flores, så det ble en forholdsvis kort og rutinemessig etappe. Neste morgen seilte vi inn bak den store moloen som beskytter de to marinaene der. Vi la til ved tollkaia, og så til vår glede at «Gaia» lå fortøyd helt på enden av moloen. Etter å ha sjekket inn, ble vi tildelt plass nettopp på utsiden av «Gaia». Snakk om flaks! De hadde valgt å fortsette direkte til Horta, mens vi mellomstoppet i Cape Cod. Dermed hadde de kommet frem noen dager før oss. Nå skulle det feires!

Moloen i Horta er en attraksjon. Her har titusenvis av seilere malt sine merker opp gjennom årene. Kilometervis med fargerike malerier av båter og flagg preger betongen, som et stort lappeteppe av et samarbeidsprosjekt. Ikke en centimeter er umalt. Her kan man lese historien til langturseilerne fra alle nasjoner.

Vi fant over tre hundre norske malerier, med mange kjente navn fra 90-tallet og frem til dagens dato. Flere av båtene vi hadde møtt i Karibia var allerede malt på moloveggen, blant andre «Ariane», «Sokoto», og «Lucky Strike». Vi malte vårt eget «visittkort» like under «Ariane» sitt, i nærheten av den lokale seilerkaféen. «S/Y Emma 2014 - 2016. Kjell Arne, Kristine og Rune» skrev vi under bildet av en seilbåt, med det norske flagget i bakgrunnen. Så var også vi foreviget. I alle fall til maleriet blir så slitt at noen velger å male over det med sitt båtnavn en gang i fremtiden.

For oss gjaldt det nå å få båten ship-shape igjen før neste etappe. Rune rakk ikke å bli med på den også, så det kom til å bli bare jeg og Kristine til Irland. Vi lot Rune få en fridag som han brukte på å reise på sightseeing på øya, mens vi gjorde foreberedelser og innkjøp. En tysker som hadde flyttet til Horta reparerte sprayhooden vår, og vi skiftet olje og kjøpte flere filtre. Siden det nå bare var oss to om bord, tok vi ingen sjanser, og kjøpte enda flere dieselkanner.

Vi hadde nå nærmere fem hundre liter diesel med oss. Nok til å gå ni døgn for motor, om vi skulle få rigghavari eller vinden uteble. Jeg har en irrasjonelt stor frykt for at masta skal brekke. Tanken ligger hele tida i bakhodet, selv om det er svært usannsynlig. Derfor liker jeg å ha en backup-plan, så vi i det minste kommer oss til land igjen om det skulle skje midt ute på havet.

Vi tok en siste shopping-runde sammen med «Gaia», og fikk fylt opp lageret vårt igjen. Portugisiske priser er svært behagelige for lommeboka, selv på Azorene. Særlig vin er uhyre rimelig. Seks euro for en fem liters kartong. Vi angret umiddelbart på at vi ikke kjøpte flere enn tre.

Med «Emma» fullastet av søtmat og saltmat og vann og diesel, kastet vi oss ut på havet igjen. Vi sa farvel til Durita og Stamen, som fulgte oss litt på veien, før de kurset mot Den engelske kanal. Det første døgnet kom vinden rett i mot, fra nordøst, dit vi skulle. Vi gikk derfor nordvestover frem til vinden dreiet. Før den dreiet, havnet vi midt inne i øyet i høytrykket som omgav oss. Det stilnet fullstendig, og vi måtte atter en gang starte motoren. Vinden skulle komme igjen fra motsatt retning om vel et døgn.

Utdrag fra loggboka:
«Klokka er to om natta, og vi ligger og sover i akterlugaren. Vi er 150 nautiske mil fra Faial, og har ikke sett andre skip på et døgn. Vi er midt inne i et høytrykk, så det er helt vindstilt og flat sjø. AIS-en og radaren holder skarp utkikk i nattemørket.

Brått piper alarmen som varsler at noe er nærmere enn tre nautiske mil fra Emma. Et svakt ekko foran oss kommer og går. Vi stirrer ut i mørket, men ser bare refleksen fra våre egne røde og grønne lanterner i stålet i baugen. Ellers er det helt svart.

Med ett ser vi en tydelig oransj lysbue på vannet foran baugen på styrbord side. Hva i all verden kan det være, her ute? Det har ingen lanterner, men lyser kraftig. Jeg finner frem kikerten. Det ser ut som en redningsflåte med opplyst telt. Kan det være skipbrudne?

Vi styrer rett mot lyset, og forbereder oss på hva vi kan ha i vente. Mens jeg studerer objektet, kommer jeg på hva jeg tidligere har hørt fra andre seilere: Når månen sniker seg over horisonten, kan man fort forveksle den med et skip. Selvfølgelig er det bare månen denne gangen også. Vår gode venn og nattlampe kommer sakte opp og lyser for oss, og vi ser nå toppen av halvmånen.

Men hva med radarekkoet vi fikk inn samtidig? Det er jo også like foran båten et sted, og vi får ikke inn månen på radaren. Vi styrer rett mot ekkoet uten å se noe annet enn stummende mørke. Hva skjuler seg der? Med flomlyskasteren på, ser vi til slutt en svak refleks lyse tilbake gjennom havdisen.

Det viser seg å være en stor fiskeribøye som har slitt seg og driver målløst rundt i havet, overgrodd av skjell og med et langt tau på slep i dypet. På en liten mast sitter en firkantet radarreflektor. Lettet kan vi puste ut og trekke oss tilbake til lugaren. Ingen dramatikk i natt heller. Men vi forstår at det sannsynligvis er på slike stille netter at sjømenn har blitt overtroiske.»

Da vi kom ut på andre siden av øyet i høytrykket, kom vinden fra nordvest. En fin vindretning for oss. I omtrent en uke hadde vi vinden stabilt rett inn fra siden. Bølgene var to-tre meter høye. Vi kjørte forenklet seilføring. Kontinuerlig to rev i storseilet, og genoa. Da slapp vi å gjøre noe med storseilet underveis, og kunne enkelt justere farten med å rulle inn og ut på genoaen. Det fungerte fint. Når vi merket båten krenget for mye, gikk vi opp og rullet inn litt. Når farten ble for lav, gikk vi opp og rullet ut igjen. Slik gikk det hele turen.

Siden vi bare var to om bord, gjorde vi ikke stort annet enn å ligge i lugaren vår. Vi leste bøker, hørte på musikk og spilte spill på nettbrettet. Det ble veldig kjedelig til slutt, for vi hadde tross alt nettopp seilt femten døgn fra USA. Det er grenser for hvor lenge man kan filosofere og lese bøker uten å bli lei av det. Men på et merkelig vis, gikk dagene.

Før vi visste ordet av det, var vi halvveis. Og litt etter var det, var det bare to-tre dager igjen. Utkikken tok stort sett radaren og AIS-en seg av. Vi fulgte godt med på skip i nærheten. Stort sett så vi et par hver dag. De fleste var langt unna, men ett passerte rett ved siden av oss. Kanskje var de nysgjerrige på den vesle båten midt ute i Atlanterhavet. De sendte et DSC testsignal til oss på VHF-en for å sjekke om vi var i live, da cockpiten var tom. Men vi hadde god oversikt likevel. Vi gikk ut og vinket til dem i det de passerte.

Siden vindretningen var stabil fra NV, trengte vi ikke å slå noen gang på vei til Irland. Vi hadde 6 til 12 m/s vindstyrke hele veien. Først to dager før vi nådde Irland, ble det for lite vind til å seile. Vi hadde store mengder diesel igjen, så vi bare gav gass og styrte rett mot Dublin.

Den 7. juni så vi endelig kysten av Irland. Det hadde tatt elleve dager fra Azorene. Vi hadde beregnet mellom ti og tolv dager. Siden New York hadde vi vært nesten tretti døgn til havs, og tilbakelagt 3.700 nautiske mil. Det fikk holde for en stund! Nå fulgte vi kysten nordover til Dun Laoghaire, som er en liten by med en stor marina rett utenfor Dublin.

Vi ankom tidlig om morgenen, og fikk sjekket inn på marinakontoret. Endelig var vi tilbake i Europa. Selv om vi var i Irland, var det nesten som å komme hjem til Norge. Vi fikk vasket klær, spist middag på restaurant og drukket kalde Guinness. Landlivets gleder blir ekstra store etter så lang tid til havs.

Neste morgen kom noen irske tollere om bord. Det var tredje gangen vi hadde tollere om bord på turen. De var veldig hyggelige, og kontrollerte oss mest for syns skyld, siden tollbåten lå fortøyd rett foran oss og vi hadde det gule Q-flagget oppe. Alt var selvsagt i orden, og vi fikk noen anbefalinger om utelivet i Dun Laoghaire før de dro videre.

En kort togtur unna, lå Dublin. Vi storkoste oss en dag der, med trivelige puber, restauranter og en generelt trivelig by. Vi synes irer og skotter er svært hyggelige folk.

Videre hadde vi tenkt å stoppe i Belfast i Nord-Irland, men det var skummelt vær i vente. Et kraftig lavtrykk ville komme skyllende inn fra sør, med kuling i flere dager fremover. Om vi stoppet i Belfast, risikerte vi å bli liggende værfast i opp til en uke. Alternativet var å dra nordover med det samme, og ligge foran lavtrykket. Kristine skulle snart starte i ny jobb, så vi hadde en viss deadline med å komme hjem til Norge.

Vi bestemte oss for å gå direkte fra Dublin til Shetland i ett strekk. Vi red på et rolig værvindu nordover Irskesjøen. I fire døgn vekslet vi på å seile og gå for motor. Vi passerte vårt eget kjølvann fra to år tidligere, og slepestrekene på kartet krysset hverandre.

Vi så Isle of Man, Oban og andre plasser vi hadde stoppet på starten av turen. Dessverre hadde vi ikke tid til å stoppe noe sted nå. For å spare tid, gikk vi på innsiden av Hebridene på nordvestkysten av Skottland. Da slapp vi å gå Den Kaledonske kanal, selv om det ville vært langt hyggeligere. Vi passerte mange koselige skotske byer og gamle slott. Det var helt klart at vi må tilbake hit med seilbåt en gang. Kanskje bruke en hel sommersesong på å seile rundt i Skottland og Irland.

De fleste som skal på langtur til Karibia, skynder seg forbi Europa for å komme til Gran Canaria. Det er det ingen grunn til. Europa er virkelig et flott område. Hadde vi seilt igjen, hadde vi startet tidligere. Kanskje i mars eller april, og tatt oss god tid sørover.

Etter å ha rundet nordspissen av Skottland, lå Shetland forut. Til styrbord så vi Fair Isle, men vi hadde dessverre ikke tid til å besøke den heller. Nå hadde vi bare Lerwick for øye. Nest siste stopp på vårt to år lange eventyr. Det var en sliten langturbåt med to slitne, men glade mennesker om bord som kurset inn i havna og fortøyde langs flytebrygga. Vi var nå på kjente trakter. Vi hilste på våre shetlandske venner, og gikk på de vanlige kaféene, men var utålmodige etter å dra videre. Siste dagen kom Rune Sæbønes om bord igjen for å være med på sjarmøretappen hjem. Etter to atlanterhavskryss og et besøk i Karibia, hadde han gjort seg fortjent til den.

Den siste etappen over Nordsjøen til Volda tok to døgn. Da vi så norges kyst, skinte sola fra skyfri himmel. Det var over tyve grader og vindstilt i det vi kom innaskjærs. Vi samlet alle gjesteflaggene på en lang line og heiste den opp i masta. Det hadde blitt litt av en samling på to år. Endelig så vi kjente fjell. I det vi nærmet oss Volda, tok lauvstadferga en tur rundt oss og fløytet i hornet. På kaia stod venner og familie og viftet med norske flagg. Rutinert la vi til kai og hilste på alle som vi ikke hadde sett på to år. Med det var turen over. Sirkelen var sluttet. Vi var endelig hjemme.

Praktiske råd til de som planlegger langtur
Før vi dro, var vi på ingen måte eksperter på seiling. Det er vi heller ikke nå. Seiling er som sjakk: Man kan lære de grunnleggende reglene på noen timer, men man kan bruke hele livet på å bli flink. Stort sett handler det om å bruke hodet og fornuften. Ting fungerer stort sett bare på en måte, og om man gjør en feil, lærer man av det. Det er gjennom prøving man får erfaring. Ingen er født ekspert. Er man trygg på hva man gjør, kan man ta større risikoer. Ellers kan man begrense farene ved å seile moderat, prøve å holde seg unna uvær, og ikke gamble om man er usikker. Sjekk værvarselet ofte, og stol på magefølelsen. Er det meldt kuling, kan du heller bli i havn en kveld til, i stedet for å gå ut og teste grensene.

Økonomisk sett, er vi i Norge heldige. De fleste som har jobb, har også råd å reise på langtur. Vel å merke om man prioriterer det. Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Før vi dro, bodde vi om bord i båten i to år. Vi hadde solgt alt vi eide. Når båten var gjeldsfri, gikk det fort å spare penger. Med to inntekter og ingen gjeld, kunne vi legge til sides omtrent 20.000 kroner per måned. Har man et hus man kan selge eller leie ut, er man på god vei mot en jordomseiling. Hvor mye man vil bruke på selve båten, er høyst individuelt. Noen seiler over i små, gamle båter til noen titalls tusen kroner. Andre legger flere millioner kroner i båten sin. Felles for dem alle, er at det stort sett går bra, så lenge båten ikke er et vrak eller har strukturelle feil og mangler. Det er også viktig at man har basisutstyret på plass. Så kan man kjøpe ekstra tilbehør avhengig av hvor stor grad av komfort man ønsker. Før avreise, brukte vi omtrent to hundre tusen kroner på å oppgradere en standard fritidsbåt til langturbåt. Det er mye som koster penger.

Redningsflåte, nødpeilesender, nye batterier, solcelleanlegg, AIS, kartplottere og radar og så videre. Lista er lang, og den kunne godt blitt lenger. Men ett sted må man trekke grensen for hvor mye man trenger å ta med. Vi droppet for eksempel watermaker og generator. Kjekt å ha, men også svært dyrt. Man kan bli for opphengt i ekstrautstyr, og kommer aldri av gårde, for båten aldri blir godt nok utstyrt.

Til sammen på turen, brukte vi i snitt ti tusen kroner per person per måned. Det føler vi er et greit utgangspunkt for planlegging. Man kan fint leve på halve summen, og man kan uten problem bruke det doble. Igjen, det avhenger av hvor mye luksus man vil unne seg. Vi var heldige og slapp de store utgiftene på båten underveis. Det meste fungerte.

Til sammen brukte vi rundt 30.000 kroner på reparasjoner og oppgraderinger på to år. Det inkluderte ny varmtvannstank, nytt forstag, to dynamoreparasjoner, storseilreparasjon, ny vannpumpe til motoren og en del slitedeler og oljeskift. Er man derimot uheldig, kan et motorhavari eller masthavari fort koste halve reisekassa.

Vårt beste tips er å sørge for at båten er i tipp topp stand og ferdig oppgradert før man drar fra Norge. Båtdeler er ikke billigere i utlandet, og ofte mye vanskeligere å få tak i enn i Norge. Ikke noe er kjedeligere enn å bruke alle havnebesøkene i utlandet på å tråle byen rundt etter en spesialdel man ikke orket å kjøpe i Norge.

Prisinivået er noe vi ble overrasket over. Når man er i Europa, er mat og drikke billig. Franske, spanske og portugisiske supermarkeder bugner over av godsaker til langt under halve prisen av norske. Det som drar opp prisen i Europa, er at man stort sett må ligge i marinaer. Ofte er det hverken ønskelig eller mulig å ankre. Prisene på marina kan variere veldig, fra 150 kroner til 700-800 kroner per natt. Når man kommer over til Karibia, er det omvendt. Der er maten gjerne minst like dyr som i Norge, og utvalget er svært begrenset. Bortsett fra i de franske koloniene, som har europeisk utvalg og priser.

Det man derimot sparer på, er at man ikke trenger å ligge i marina. Ankring er gratis, og er stort sett mer behagelig enn å ligge fortøyd ved en brygge. Legg heller noen tusenlapper i et godt anker og rikelig med kjetting før avreise. Det sparer man fort inn. En del øyer har ikke marina i det hele tatt, så da må man ankre, enten man vil eller ikke.

Før vi dro, var det mye vi var usikre på hvordan skulle gjøres. Hva skulle vi gjøre når vi kom til en utenlandsk havn? Hvordan fikk man vasket klær? Får man koble seg til landstrøm alle steder? Og så videre...

Her er det lurt å kjøpe guidebøker, og lese erfaringer fra andre langturseilere. Før vi reiste fra en marina, sjekket vi alltid opp neste destinasjon på internett. Av og til må man kalle opp marinaen på en VHF-kanal i det man ankommer, så blir man henvist hvor man skal fortøye. Det er ikke alltid like lett å orientere seg frem til gjesteplassene i store, ukjente marinaer, men man finner alltids ut av det.

Strøm er 230 volt i Europa, men man trenger av og til adaptere. Etter hvert får man en fin samling strømadaptere, gassadaptere og vannslangeadaptere om bord. I Karibia kan man risikere å møte på 110 volt landstrøm og ukurante stikkontakter. Da får man greie seg uten. Vannslange måtte vi kjøpe i Skottland. Det er ikke alltid det er slanger på bryggene, for det blir regnet som uhygienisk. De fleste har derfor med sine egne.

Propantankene fra Statoil satte vi igjen på kaia i Lisboa. Der byttet vi til Campingaz (små, blå ståltanker). Det er mulig å fylle «norske» tanker med industrikobling i utlandet, men Campingaz-flaskene er mer eller mindre standard i hele Europa og Karibia. Enten bytter man tom flaske mot full, eller så fyller man direkte på den tomme. Alt dette er slikt man finner ut av etter hvert.

Klesvask ordner man som regel selv i marinaene. Der er det vaskemaskiner og tørketromler. Visst der ikke er muligheter for klesvask, er det garantert noen lokale entreprenører som tar seg av det behovet. Vi hadde med en liten vaskemaskin drevet av et bensinaggregat, men den brukte vi bare to ganger. Når man kommer til Karibia, leverer man sekken med skittentøy til nærmeste laundry-forretning og henter den neste dag. Ofte er klesvask en bigesjeft i de lokale supermarkedene eller barene. Noen plasser, f.eks. i Bequia, kommer de ut i en liten motorbåt og henter/leverer skittentøyet direkte til båter på anker. Man får det alltid tilbake tørket og pent brettet. Vi var aldri misfornøyde med vaskingen, og det er en grei inntekt for de lokale.

Vann får man stort sett fylt i alle marinaer, men det kan være langt mellom dem. Vi har 550 liters vanntanker, og det holdt stort sett et par uker. Dusje gjorde vi sjeldent. Når det er 27 grader i sjøen, vasker man seg der. Så kan man eventuelt skylle raskt av seg med ferskvann etterpå. Vær obs på at ferskvann som regel koster rundt femti øre literen i Karibia.

Om man drømmer om å reise på langtur, er det viktigeste å sette en dato et par år frem i tid. Bruk tiden på å bli kjent med båt og utstyr, flytt inn i båten og spar penger, og les reisebrev fra andre som er på tur. Det er god inspirasjon, og man lærer mye om hva man har i vente. Og ikke hør for mye på hva folk sier er rett eller galt. Når man spør om råd, får man stort sett like mange ulike svar som det er medlemmer i diskusjonen.

Alle har ulike forutsetninger, ønsker og behov. Det som er fasiten for en, er feil for en annen. Vi gjorde turen på vår måte, slik vi følte det var best for oss. Noen er sikkert helt uenige i våre valg, og vi er kanskje helt uenige i deres valg. Gjør det du selv synes er rett, men hør på velmente råd fra de som har seilt løypa før. Det er ingen grunn til å finne opp hjulet på nytt.

Ble turen slik vi hadde tenkt? Både ja og nei. Langtur betyr frihet og eventyr, men også ansvar og bekymringer. Det er mye å passe på om bord i en båt, og slitasjen er langt høyere enn i Norge. Det er ikke alltid rolig sjø og lett bris aktenfor tvers. Og selv om man er i det vi tenker på som paradis, blir det en hverdag også der. Når man må kjøre gummibåt i ti minutter og så gå i en halvtime i solsteiken for å kjøpe en halv kilo frossen kjøttdeig til nitti kroner, skulle man ønske det lå en Rema 1000 like ved. Og når man ligger i senga om natta og hører kjettingen skraper over steinene på bunnen i kuling, skulle man ønske man lå trygt fortøyd i marinaen hjemme.

Kanskje man savner familie og venner der man ligger alene om kvelden utenfor en palmeøy. Men så kommer en ny dag. Man går i land og ser spennende ting, møter interessante mennesker og snakker til sola går ned i havet. Da skulle man ønske at turen aldri tok slutt.