Bergen-Torshavn-Bergen

​28. juli 2021
Årets Emma-tur gikk nok en gang i Vesterled. Vi har besøkt Shetland seks ganger, men i år var det umulig pga. covid-restriksjoner i Storbritannia. Men Færøyene var mulig! Så da ble kursen satt 265 grader fra Bergen med Torshavn som mål.

Turen er omtrent 380 nautiske mil, som tilsvarer to og et halvt døgn med seilbåt.

I starten var det fin vind fra sørøst, så vi seilte i omtrent ett døgn med god fart.

Det var mange oljeplattformer og en del skipstrafikk i dette området, og vi ble for første gang oppkalt av både Equinor og et seismikkskip som ba oss holde god avstand. Det ble rene slalåmløypa vestover.

Da vi passerte nordspissen av Shetland, døde vinden totalt. Dermed ble det motor resten av turen. Vest for Shetland var havet helt tomt. Ikke før vi nærmet oss Færøyene så vi båter igjen. Fiskebåter, naturligvis.

Det er noe helt eget ved å være på Nordsjøen når vinden dør helt ut, havet legger seg og skyene løser seg opp. Havet ser ut som en glatt hinne som reflekterer det spesielle lyset fra blå himmel og sola som går ned i en disig horisont. Det kan ikke fanges på film. Det må oppleves.

Havhester, en fugl som ligner på måker (men er noe helt annet), dukker alltid opp når vi mister land av syne. Desse fuglene lever hele sitt liv ute på havet, og kommer bare i land når de skal hekke. Ellers flyr de akrobatisk rundt mellom bølgene med en utrolig presisjon.

Vingetippene er en centimeter fra bølgetoppene, men de kommer aldri borti. De er nysgjerrige på båten, så de tar ofte en runde forbi og lander i kjølvannet bak oss. Da Kjell Arne var på morgenvakt, landet en havhest på radaren. De viste sin gjensidige respekt og nikket til hverandre, før havhesten lettet og båten duret videre.

Midt mellom Shetland og Færøyene dukket en flokk delfiner opp. Et sjeldent syn for oss i Nordsjøen. De var opptatt av å fange fisk, så de brydde seg ikke om båten.

Et par timer etter, dukket noe helt annet opp: En flokk med knølhval var også på jakt. De er svære! Minst like store som Emma. Vi la om kursen og kjørte rett mot jaktmarkene deres for å se nærmere på hvalene. Det var utrolig å se de gigantiske skapningene jage småfisk og bryte gjennom sjøen ved siden av båten.
Ellers gikk turen ganske begivenhetsløst videre. Perkinsen surret og gikk, og vi byttet på å sove og holde utkikk.

Mandag morgen så vi Færøyene gjennom morgentåken. Med en sel som velkomstkomité kurset vi inn i Torshavn i 08-tiden.

På grunn av Olavsøka (olsok) var havna full, men vi fant plass på utsiden av en svensk båt. Neste dag gikk for det meste med til å hvile ut og se oss rundt i sentrumsområdet.

Tirsdagen startet med koronatest og handling av det mest nødvendige. Svenskene dro, og en amerikansk båt med et par på langtur la seg utenpå oss i stedet.

Om kvelden var det Færøy Pride, så vi fikk bruk for pride-flaggene vi hadde om bord. Festivalen hadde bare bilkortesje i år, men vi sto langs siden og heiet på de.

Det ble en sen kveld, og neste dag var det start på Olavsøka.

Olavsøka er som nasjonaldagen til færøværingene, der de feirer i fire dager i strekk. Omtrent halvparten har bunader, og det er nesten som 17. mai hjemme.

Ungdommene konkurrerer i ro-konkurranser i færinger og det skjer hele tiden greier rundt om kring. Vi forstår ikke helt programmet, men det skjer stadig noe der vi er, så det er bare å sitte en plass eller gå tildeldig rundt omkring.

Planen er å være i Torshavn til over helga, så får vi se hva vi gjør videre. Sannsynligvis leier vi en bil og kjører rundt på øya.

Færøyene er et interessant sted, som virker som en viking-koloni. I likhet med shetlendinge, er de flinke å ta vare på sin gamle kultur og historie.
​
Det artige er at de forstår norsk, så vi kan snakke flytende med alle vi møter. Språket er mer likt vestlandsdialekt enn dansk.

Færøyene del II

30. juli 2021
Ship ohoi fra Vesterled! Nå har Olavsøka pågått i fire dager, og både vi og færøværingene begynner å bli slitne. Det er korsang, mingling og arrangement på løpende bånd.

I går kom det en lokal helt som er venn av en vi kjenner hjemme. Han banket på båten og lurte på om vi ville bli med hjem til han på færøysk festbord. Selvsagt ville vi det! I går var det hoved-dagen på Olavsøka, så alle pyntet seg i bunad og koste seg.

Færøyværingene liker mat som er kortreist, helst fra havet. Og de foretrekker å lagre den på forskjellige måter i mange måneder før de spiser den. Noe spesielt, men vi prøvde i alle fall det vi fikk servert. Tørket hvalkjøtt og fermentert spekk, for eksempel…

Etterpå fikk vi en guidet tur til Kyrkjebø, der vi lærte mye om norsk-færøysk historie. Her på øya er de mer opptatt av norske konger og vikinghistorie enn vi i Norge er.

På kvelden var det klart for høydepunktet i Olavsøka, der tusenvis av mennesker samler seg på rådhusplassen ved midnatt for å synge og danse. Et helt utrolig syn. Så det ble en sen kveld på oss i går.

I dag skinner sola for første gang. Til nå har det vært tykk tåke nærmest hver dag. Færøyværingene sier det er som å bo i et glass med melk.
​Dagen går med til å lade batteriene, se OL via internett på kafé og spise en bedre middag ute.

Færøyene del III

4. august 2021
Etter Olavsøka roet Torshavn seg betraktelig. Det var også godt å få slappe av litt i båten og gjøre en del forefallende arbeid. Likevel har vi hatt program hver dag.

Vi (mest Kristine) prøver å få med oss lokale fotballkamper når vi er på tur, og denne gangen var det Havnar Bóltfelag (Torshavn) mot 07 Vestur som spilte på stadion. Heldigvis vant hjemmelaget 5-0, så det ble god stemning.

Vi fortalte fun facten om at det i fjor bare ble sendt færøysk fotball på norsk TV pga. koronarestriksjoner. Det var de overrasket over å høre.

Et besøk på kulturhuset Nordisk hus fikk vi også klemt inn.

Så tok vi en tur med bilferga Ternan over til naboøya Nolsoy, som ligger 20 minutt unna. Der bor det i overkant av 200 innbyggere og omtrent dobbelt så mange sauer. Mer eller mindre ville gjess og lundefugler bor også på øya. Vi gikk “dessverre” glipp av besøk hos mannen som bor der som har verdens største samling av lus.

De hadde en veldig søt turistinformasjon, og vi ble begge misunnelig på jobben til hun som arbeidet der. Det blir neppe veldig hektiske dager…

Den store dagen var onsdagen, da vi med nød og neppe fikk leid en bil (det er visst lange ventelister her).

Ruta hadde vi satt opp på forhånd, og heldigvis ligger øyene så tett på hverandre at man rekker over det meste på en dag.

Den største skrekken var at det skulle bli tåke, slik det så ofte er, men vi var heldige denne dagen. Bare i Klaksvik lå tåka som ertesuppe over byen. Ellers var det klarvær.
En ting er sikkert: Færøyene har et dramatisk og fotogent landskap.

I vår topp moderne leiebil (vi var de første som brukte den), suste vi rundt fra mål til mål og tok innover oss det imponerende landskapet.

Det er omtrent ingen trær her, men mektige grønnkledde fjell som ender i små og store fjorder hugd inn i landskapet.

Færøyene del IV

​12. august 2021
Søndag åpnet det seg et værvindu som ga god vind fra NNØ i nesten to døgn. Dermed ble det seiling rett fra start. Det var mye tåke utenfor Færøyene, og lasteskip kom ut av det grå med tåkeluren gjallende.

Havet mellom Færøyene og Shetland er ganske tomt i forhold til mellom Shetland og Norge. Det er lite oljeproduksjon, så bare noen lasteskip og fiskebåter trafikkerer farvannet. Det er kjedelig, så man blir lei av å se på endeløse grå bølger. Bare noen havhester og havsuler holdt oss med selskap underveis.

Etter over ett døgn passerte vi Muckle Flugga, det nordligeste fyret på Shetland. Vi fikk mobildekning og ferskt værvarsel før vi seilte videre mot øst.

I Nordsjøen er det mer variasjon, med store oljeinstallasjoner over alt. Dermed har man noe å se på underveis. Det er også hyggelig å tenke på at det alltid er masse mennesker på jobb her ute, og at hjelpen er nær om noe skulle gå alvorlig galt. Det er betryggende å se lysene fra plattformene i det fjerne om natta.

Da vi nærmet oss Oseberg-feltet, løyet vinden. Vi startet opp og motorseilte videre.
Rundt middagstider hørte jeg plutselig et lite dypp i turtallet på motoren. Så begynte den å bli ustabil. Det har aldri før skjedd. Jeg stoppet den med en gang og skiftet begge dieselfilterne.

Etter å ha startet opp igjen, fungerte motoren som normalt – i to minutter. Deretter falt turtallet og motoren klarte ikke å holde seg i gang.

Dette skjedde hver gang vi startet den: Motoren gikk helt fint på alle turtall, men etter omtrent to minutter begynte den å fuske og stoppet.

Vinden var nå veldig svak og bølgene i underkant av en meter, så det ble mye gynging der vi duvet fremover i 2-3 knop. Heldigvis var det sol ute og vi nærmet oss Oseberg-plattformene som har mobildekning.

Problemet med høye bølger og lite vind, er at seilene og bommen begynner å slå veldig. Det er stressende og irriterende.

Det vi kunne komme på av feilkilder ble undersøkt og renset uten at det var hjelp i.
Da vi fikk dekning fra Oseberg Sør, kunne vi omsider ringe og konsultere med mer motorkyndige personer på land.

Konklusjonen var at det høyst sannsynlig var noe galt med dieseltilførselen.
For å eliminere feilkilder, koblet vi fra dieselslangen og lot motoren suge diesel rett fra en 1,5 liters brusflaske. Motoren slurpet i seg dieselen og gikk helt uten problemer. Dermed var det åpenbart ikke selve motoren som var problemet. Og da er det bare å jobbe seg bakover i systemet.

Hele forfilterinnsatsen ble demontert og gransket nøye. Til slutt fant vi synderen: Den vesle O-ringen øverst på den lange skruen som holder filteret sammen med glasskåla under hadde røket og blitt til en C-ring.

Sannsynligvis forårsaket den vesle sprekken at det akkurat kom nok luft inn i filteret til at vakuumet forsvant og motoren ikke greide å suge diesel.

Etter tre timer med svetting og feilsøking på en jernklump som var nitti grader varm i en båt som gynget i bølgene, kunne vi endelig dure videre. Vinden hadde nå stilnet helt, så hadde vi ikke fått start på motoren hadde vi kanskje ligget der fremdeles.

Det er en ganske ubehagelig situasjon å ligge uten fremdrift ca 60 nautiske mil fra land, midt mellom flere oljerigger som nervøst følger med på posisjonen vår. Når man er så langt ute, kan man ikke bare ringe redningskøyta og få slep til land. Man må fikse problemet selv.

Ettersom vinden løyet, begynte også sjøen etter hvert å legge seg. Dermed ble det en relativt avslappende siste etappe for motor inn mot Bergen. Endelig var det mulig å sove skikkelig i en seng som sto i ro. Da vi kom innaskjærs, kunne vi også ta oss en varm dusj.
​
Vi la til kai kl 07 om morgenen. Etter å ha tatt en ankerdram i cockpit, gikk det rett i sengs.
En tur til Færøyene kan trygt anbefales. Om man følger med på værvarselet, greier man fint å beregne vindene tre dager fremover i tid og unngå de store overraskelsene. Men det er slitsomt å seile så langt, så det spørs om vi heller velger Smyril Line fra Danmark neste gang vi skal besøke øyene. Et stopp underveis på Shetland hadde vært bra, men det gikk ikke pga. restriksjoner.