I Antigua var juleforberedelsene i god gang. Det absurde med jul i Karibia, er at juledekorasjonene er de samme som vi bruker i Nord-Europa. Så de lokale går rundt og ser på bilder av reinsdyr, grantrær og snømenn. Helt ukjente elementer for de som er omgitt av palmer og sandstrender året rundt. Til vår store glede, hadde Peter og Veronica tatt med fire kilo vakuumpakket pinnekjøtt til oss. Dermed fikk vi nok en gang feire «norsk» jul i sydlige strøk. Da vi var på julehandel i ett av de store supermarkedene, kom vi også over kålrabi (rutabaga på engelsk). Det eneste vi ikke fant, var ferdiglaget surkål fra Nora, så det måtte vi lage selv. Utvalget i supermarkedet var svært godt, men prisene tilsvarende høye. Vi så med store øyne på en ansatt på en megayacht som fylte store handlevogner til randen med luksusvarer. Vi skulle også ønske vi hadde med oss et utømmelig visakort...

Siden vi var i en tidligere britisk koloni, feiret de naturligvis jul den 25. desember. Vi inviterte likevel til «Norwegian Christmas Party» om bord kvelden før, der vi viste Grevinnen og Hovmesteren og serverte grøt, pinnekjøtt og akevitt. Dagen etter, som var første juledag for oss, startet med champagnefest på kaia, før det gikk slag i slag utover dagen. Vi og Les spiste en julemiddag på restaurant, før vi gav oss. To julekvelder på rad ble i overkant.

Romjula ble fylt med rom og sosialt samvær med andre seilere, før nyttårsaften endelig stod for tur. Det ble et flott fyrverkerishow over havna, og vi ønsket hverandre godt nyttår og skålet i champagne om bord i «Partners» med Richard og Lavinia. Vi var nå inne i 2016, året vi skulle hjem. Det var ett år siden vi feiret nyttårsaften på havet mellom Gran Canaria og Kapp Verde. Det siste året hadde vært begivenhetsrikt og lærerikt. Aldri før hadde vi opplevd så mye nytt på ett år. Vi følte oss takknemlige der vi satt på flybridgen med hvert vårt champagneglass og så på stjernehimmelen i 25 graders varme.

Tiden vår på Antigua begynte å renne ut. Vi måtte komme oss videre, for vi skulle være i Florida i mars. Før det ventet Montserrat, St. Croix, Puerto Rico og Cuba. Vi tilbragte en uke til på Antigua, på anker i Deep Bay. Så kom dagen da vi måtte si farvel til både Les, Lavinia og Richard. Det var svært trist, for vi hadde seilt sammen med dem mye det siste halve året. Men slik er det på langtur. Man møter stadig nye mennesker, og man tar farvel etter en stund. Sannsynligvis blir det siste gangen man ser dem.
Nå var vi for alvor alene. Våre seilervenner ble igjen i De små antiller, mens vi beveget oss vestover. Morgenen etter vi sa farvel, lettet vi anker fra Antigua og kurset over til Montserrat. På nittitallet ble øya rammet av et massivt vulkanutbrudd som dekket halve øya med lava og aske. Hovedstaden ble fullstendig begravet. Dette var noe vi hadde lyst å få med oss. Dessverre har øya en dårlig havn. Vi ankret på tjue meters dyp, og tok gummibåten inn. Etter å ha gått rundt i det som virket som en spøkelsesby, fant vi til slutt noen tollbetjenter i et lite hus. Innsjekkingen gikk fort, og vi kunne sjekke ut samtidig som vi sjekket inn. Det var mye swell fra en storm lenger nord, så bølgene brøt kraftig over stranda. Vi besøkte en liten restaurant og en bar, før vi gjorde avtale med en guide om tur neste morgen.

Det ble en natt med enormt mye rulling. Vi fikk nesten ikke søvn i det hele tatt. Dønningene var omtrent like ille som under vårt besøk på Saba. Tidlig neste morgen ble vi kalt opp på VHF-en av et lasteskip som skulle inn til kaia. De ba oss lette anker, for de trengte litt manøvreringsrom. Totalt utmattet heiste vi opp kjettingen, og bestemte oss ganske fort for å ikke tilbringe en natt til her. Dermed droppet vi den guidede turen og satte heller baugen mot amerikanske St. Croix.
Det tok et døgn å seile mellom Montserrat og St. Croix. Da vi ankom, var det fremdeles store dønninger i området, så bølgene brøt hardt over korallrevene på utsiden av Christiansted. På innsiden roet det seg heldigvis, og vi begynte å lete etter en plass å ankre. Dessverre var hele indre havn stapp full av mer eller mindre forlatte båter som lå på bøye. Det var umulig å finne plass til «Emma» i mylderet. I stedet ankret vi omtrent en kilometer fra sentrum, i en liten lagune ikke så langt fra tollkontoret.
Innsjekkingen ble vårt første møte med amerikanske Customs & Border Protection. Heldigvis var de i godt humør, og vi hadde papirene i orden. Dermed gikk det som smurt. Det eneste vi ikke hadde, var Cruising License for USA, men det kunne vi ordne senere, sa betjenten.
St. Croix er en tidligere dansk koloni, så mange av gatene og butikkene har fremdeles danske navn. Det virket å være et populært feriested for dansker. Både Sverige og Danmark har hatt kolonier i Karibia, men har gitt de fra seg.

Ellers var det naturligvis mange amerikanere på øya, så det var firhjulstrekte pickup trucks og hamburgere over alt. Den artigeste baren fant vi ved en tilfeldighet en kveld. En gammel original mann drev skuterutleie i byen. For noen år siden ble det nye skjenkeregler som sa at man kunne åpne bar uten at man hadde matservering. Dermed så han sitt snitt til å gjøre om verkstedet sitt til bar på kveldstid. Da ryddet han alle skuterne bort i et hjørne og åpnet dørene. Du verden for et sted. Mange lokale hadde sitt faste tilholdssted der, og vi forstod hvorfor.

Vi ble ikke så mange dager på St. Croix, før vi dro videre til Puerto Rico, som også er amerikansk. Vi måtte likevel sjekke ut og inn begge steder. Vi gikk i land på Viequez, en øy som ligger øst for selve Puerto Rico. Der var en kjempestor lagune med fin dybde og bunn. Innenfor var en lang turiststrand. Det var deilig å kunne kaste seg uti det varme vannet og slappe av etter å ha ankret. Neste morgen kjørte vi gummibåten et langt stykke inn til det som så ut som sentrum. Det viste seg at man bare kan sjekke inn på flyplassen som ligger midt på øya. Det gikk ingen busser, og det var heller ingen Toyota Hiacer som gikk i skytteltrafikk i området. Vi prøvde å ringe en drosje, men de kunne bare spansk, så vi gav opp. Til slutt møtte vi en fyr som kunne kjøre oss til flyplassen for de siste dollarene vi hadde igjen.
Flyplassen fikk Ørsta/Volda Lufthamn, Hovden til å fremstå som en internasjonal hovedflyplass. Vi måtte her ordne Cruising Licensen som vi manglet, men dama på immigrasjonskontoret hadde aldri hørt om noe slikt før. Det ble mye venting og telefonering frem og tilbake med hovedkontoret i San Juan før hun fikk fakset over papirene vi måtte ha. Da det endelig var på plass, måtte vi betale noen dollar. Men minibank hadde de selvsagt ikke på flyplassen(!) Dermed måtte vi finne en ny drosje som kunne kjøre oss til en minibank og tilbake til flyplassen. Mye styr for lite arbeid, men det ble til slutt ordnet, og vi kunne være lovlig i Puerto Rico og USA.
Viequez var en liten øy med mange turister og mange hester. Øya er kjent for sine hester, som er mer eller mindre ville. De går fritt rundt hvor de vil, men de har eiere som bryr seg om dem i større eller mindre grad. Vi ble her bare i noen dager, før vi beveget oss videre til «fastlandet», noen timer unna. På vei til Salinas møtte vi nytt landskap, ulikt resten av de små antillene. Plutselig kom vi til langgrunne mangrover, som dannet store laguner nært land. De fungerte fint som bølgebrytere, og vi putret rolig innover mot Salinas, en svært skjermet lagune. Innløpet var smalt og grunt, men det åpnet seg opp inne i selve havnen.

Mange fastboende hadde båtene sine her, og det var trangt om plassen, men det gikk greit å lure seg inn mellom et par båter. Vannet var helt grønt og grumsete, og vi droppet ankeret på tre meters dybde. Det satt godt fast. Etter sikkert hundre ankringer og påfølgende inspeksjoner, var vi ganske trygge på hvordan det satt.

AnkringAdvarsel: Her kommer en del informasjon som er for spesielt interesserte.
Før vi reiste på tur, hadde vi knapt brukt ankeret. Vestlandet er ganske håpløst å ankre på, med bratte fjellsider og brådype fjorder. Første gangen vi ankret, var utenfor Anfi del Mar på Gran Canaria. Vi var veldig nervøse for om ankeret holdt, og flyttet oss til en marina da det begynte å blåse opp. Med kunnskapen vi har i dag, hadde vi knapt brydd oss å sjekke. I Karibia møtte vi Terje Fineide på «Ariane», som var svært interessert i ankring. Etter hvert ble jeg også det, og vi forsket mye på ankertyper og teknikker. De hadde Spade, vi hadde Rocna. To sikre anker for de fleste bunnforhold.
Det er stor forskjell på utformingen og holdestyrken til ulike ankermodeller. Dette så vi også i praksis når vi snorklet på ankringsfelt, og så spor etter dregging i sanden, som strekte seg mange titalls meter bortover bunnen. Noen anker satt seg aldri. Det lengste vi flyttet oss på hele vår tur, var to meter i Admiralty Bay på Bequia. Der var det løs sand med hard stein rett under, og vanskelig å få tak. Bortsett fra det, satt ankeret hver gang. Noen ganger hørte vi at vi ankret på steinbunn. Da hoppet ankeret bakover uten å få tak. Det merkest godt i kjettingen. Da var det bare å heise ankeret og finne en ny plass.

Flere ganger så vi båter som begynte å dregge når det blåste opp til frisk bris eller liten kuling. Og når de først løsnet, hadde de en tendens til å bare fortsette til havs. Like heldig er man ikke om det ligger land eller korallrev bak båten. Da bråvåkner man heller av et brak, og får et kjempeproblem å løse. Det var slikt vi ville unngå. Hele båten henger i en tynn kjetting, og bare jernklumpen i den andre enden av kjettingen hindrer et potensielt totalforlis. Et trygt anker er en billig og god forsikring mot forferdelige situasjoner, gjerne når det står på som verst.
Etter en del prøving og feiling, endte vi opp med følgende prosedyre for ankring: Når vi kom inn i et ankringsfelt, prøvde vi å finne en plass med god svingradius. Om man kommer etter mørkets frembrudd, er det god skikk å legge seg bakerst, for så å eventuelt flytte seg lenger inn neste dag. Når man har funnet et gunstig sted, går man så nær opp til hekken på båten foran som mulig, om det er trangt om plassen. Å slippe ankeret parallelt med andre båter, fant vi ut var en dårlig idé.

Kristine styrte så båten opp mot vinden, til vi var i rett posisjon. Så satte hun båten i fri, mens jeg slapp kjettingen ned til den dybden det var under båten. Videre matet jeg ut kjettingen mens båten drev bakover med vinden. Når minimum fem ganger dybden var nådd (eller man kan bruke følgende formel: kvadratroten av dybden ganger tolv), festet jeg en hanefot med to kraftige gummiavlastere på kjettingen. Hanefoten ble lagt over den andre ankerrullen og festet i hvert sitt kryssholt i baugen. Så slapp jeg ut en halvmeter til med kjetting, så avlasteren tok belastningen fra kjettingen av ankervinsjen. Når båten hadde drevet bakover til den stoppet, gav Kristine gass i revers mens jeg fulgte med på to faste punkt på sjøen eller på land (overrett). Når de ikke beveget seg i forhold til hverandre, stod båten stille. Ca 2000 rpm i revers et halvt minutt er tilstrekkelig til å grave ned ankeret og passe på at det ikke flytter seg lenger. Når det så sitter, er det bare å skru av motoren og ta seg en ankerdram.

I Karibia, der passatvinden nesten alltid blåser fra øst, er det enkelt å ankre i tette ankringsfelt. Alle båtene ligger samme veien, så man kan ligge ganske tett. Problemet oppstår om vinden dør ut, for eksempel rett etter en squall, eller om det er mye strømsjø som kan påvirke båten sterkere enn vinden. Det sistnevnte brukte å skje i Deshaies, og det førstnevnte opplevde vi et par ganger i Tyrrel Bay på Carriacou. Når squallen hadde passert, drev båtene tilfeldig rundt om kring og dultet borti hverandre. Folk i gummibåt kjørte da rundt og skubbet båtene fra hverandre og hang på ekstra fendre. Man bør også være obs når man ankrer nærme land eller korallrev, som på Union Island. Om vinden snur, kan man plutselig bli liggende motsatt vei og gå på grunn.

En annen ting man må være påpasselig for, er å ligge på bøyer som ivrig lokalbefolkning leier ut til seilere. Kvaliteten på tauverk, kjetting og sjakler kan være av svært varierende kvalitet. Det er ikke uvanlig at noe ryker når vinden friskner til, og båtene driver til sjøs eller på land.
En kveld vi lå på anker mellom to små øyer på Tobago Cays, fortøyde en charterbåt i en bøye et stykke foran oss. Midt på natta våknet vi av et brak. Det var stummende mørkt både inne og ute, men jeg hoppet ut av senga og var i cockpit på tre sekunder. Først trodde jeg vi hadde gått på grunn, men det viste seg å være omvendt. I baugen vår lå charterbåten på tvers. Braket vi våknet av, var charterbåten som traff ankerrulla. Vi tutet med hornet og ropte for å vekke mannskapet. Etter kort tid kom en fortumlet fyr ut, startet motoren og fikk komt seg i trygghet. Bøya hang fremdeles fortøyd i baugen hans. Neste dag snorklet jeg på moringen han hadde brukt. Tauet hadde røket noen meter fra bunnen.

Hadde ikke vi ligget rett bak han, ville båten fortsatt å drive bakover. Et par hundre meter lenger bak, er det mange grunne rev som han uten tvil ville truffet etter noen minutter. Å våkne av at båten ligger sidelengs og gnager på et rev midt på svarte natta, er noe man absolutt ikke ønsker. Derfor bør man alltid sjekke at moringene er i god stand, og gjerne bakke for full maskin etter man har fortøyd. Tåler ikke tauet det, holder det sannsynligvis ikke i en frisk bris heller. Aller mest stoler vi på vårt eget anker, der vi kjenner holdekraft og fysisk tilstand. Og ikke minst er det helt gratis å ankre.

Puerto Rico
Uansett, vi var nå trygt ankret i Salinas, som ligger på sørøstdelen av Puerto Rico. Det første vi måtte gjøre, var å få fylt opp spiskammerset, da siste storhandel ble gjort på Antigua. Nå begynte det å bli svært få ingredienser igjen i kjøleboksen og i puffen der vi oppbevarte tørrmaten. På land forhørte vi oss om hvor nærmeste supermarcado var. Det var nå vi oppdaget at bare rundt tyve prosent av Puerto Ricanerne kan snakke engelsk. Men vi greide å få instrukser til et kjøpesenter i utkanten av Salinas. Det viste seg å være ganske langt å gå langs motorveien i solsteiken, men etter vel en halvtime var vi der. Endelig skikkelig butikkutvalg, og ganske kurante priser. Vi fylte opp en handlevogn, men tenkte hele tiden på at vi måtte bære alt hjem. Etter å ha gått i vel ti minutter langs hovedveien med hendene fulle av store bæreposer, kjørte en pickup inn til siden foran oss. «Are you cruisers?» Spurte en amerikansk stemme. Joda, vi kunne bekrefte det. «Hop in!» Sa han videre. Pensjonisten John syntes det var for ille at vi skulle drasse på de store posene i varmen, og tilbydde oss skyss tilbake til marinaen. Ikke nok med det, han lurte på om det var noe mer vi trengte. Joda, vi trengte noen båtdeler og motorolje. No problem! Han kjørte oss hvor vi ville. En skikkelig trivelig fyr. Han fortalte videre at han og en del andre utflyttede amerikanere brukte å spise lunsj hver dag i restauranten ved marinaen, så det var bare å bli med neste dag. Vi tok han på ordet, og møtte en hyggelig gjeng med pensjonister som nøt livets glade dager i sola i Puerto Rico. Om kvelden var det åpningsfest i en lokal bar som hadde brent ned året før, og vi ble med dit også. Etter dette har vi blitt mer bevisste på å hjelpe fremmede som bærer på tunge varer i Norge.

Neste mål langs sørkysten av Puerto Rico, var Coffin Island. En ubebodd øy et par timers seilas sørvest for Salinas. Øya er et populært mål for helgeturister fra «fastlandet», men ellers er det bare et par nasjonalparkvoktere som periodevis holder til der. Vannet var igjen krystallklart, så vi snorklet og badet. På land var det mange benker og små paviljonger der dagsturister kunne kose seg med picnic i helgene. Nå var det bare vi her. På en forhøyning på den andre enden av den smale øya, så vi et fyrtårn. En grei dagstur gjennom jungelen i varmen.

Underveis så vi et lite monument fra 1800-tallet, med en marmorplate med frimurerne sitt symbol på. Det viste seg at de lokale frimurerne brukte å møtes på øya i skjul i gamle dager. Det finnes også historier om skjulte sjørøverskatter...
Coffin Island, eller Caja de Muertos som den egentlig heter, var egentlig det siste karibiske strandparadiset vi kom til å besøke på turen vår.
Dagen etter seilte vi til et spesielt sted, Bahia Fosforescente. Som navnet fosforescente antyder, har det noe med lys å gjøre. Et helt spesielt lys. Vi ankret et stykke utenfor inngangen til den grunne bukta, og ventet til kvelden kom. Så kjørte vi gummibåten en kilometer inn i lagunen i mørket. Enorme mengder morild lever inne i denne lagunen, og er et fantastisk syn. Morild lyser opp når det blir forstyrret av bevegelser, og farger sjøen grønn i et kort øyeblikk. Bak påhengsmotoren lyste morilden opp en lang, grønn strek i sjøen. Vel inne i lagunen, stoppet vi motoren og hoppet uti. Det var som å bade i flytende lys. For hvert svømmetak, skinte sjøen opp rundt kroppen. Man kunne lage «sjø-engler» i det neongrønne lyset. En helt spesiell opplevelse. Kristine hadde hørt om noen som hadde blitt angrepet av hai om natta, så hun var veldig skeptisk til å hoppe uti. Naturligvis ble jeg også litt nervøs, selv om jeg vanligvis ikke er særlig redd for hai. Det var natt, og man så ingenting i den svarte og grumsete sjøen. Bare lyset fra morilden gav en indikator om hva som eventuelt måtte lure i vannet under og rundt oss. Heldigvis var det ingen haier i Bahia Fosforescente denne kvelden, så vi kunne helskinnet returnere til «Emma» med nok en opplevelse til i bagasjen.

Tidlig neste morgen heiste vi ankeret og fortsatte vestover mot byen Boqueron, rundt sørvestspissen av Puerto Rico. Strekningen var langgrunn og full av små, grønnkledde øyer og holmer. En fin sjøstrekning med mye å se underveis. Dessverre var sjøkartet ikke helt til å stole på i dette området. For første gang på turen holdt vi på å gå på grunn, men vi så heldigvis at sjøen plutselig endret farge foran båten, så vi fikk styrt unna før vi dundret inn i en sandbanke. Vi la igjen kommentar i Navionics-kartet og advarte fremtidige seilere om å holde skarp utkikk og ikke stole blindt på sjøkartet i dette området. Hengende over oss, så vi også et lite luftskip. Det var et amerikansk radar-luftskip som hang fast i bakken med en lang wire. «The eye in the sky» holdt utkikk etter eventuelle smuglerbåter i farvannet utenfor Puerto Rico.

I det vi rundet sørvestspissen ved Cabo Rojo, fikk vi nordvest frisk bris rett i ansiktet. En høyst uvanlig vindretning det siste året, og en påminnelse om at vi nå hadde kommet så langt nordvest at den evinnelige passaten ikke lenger var å stole på. Heretter kunne vinden komme fra alle retninger. Heldigvis var det ikke langt til Boqueron, og innenfor den skjermede laguneåpningen kom en fin liten landsby til syne. Bukta Bahia Boqueron er omtrent tre kilometer bred, og stranda helt innerst er over en kilometer lang, så det var plenty av plass å ankre på. Det var heller ikke så mange andre seilbåter som lå her. Vannet var som vanlig grumsete, så ankeret forsvant av syne kort tid etter det brøt overflaten.

Som vanlig når vi kom til nye plasser, måtte vi orientere oss og finne ut hvor vi kunne komme i land og hva som fantes av fasiliteter. Vi kjørte langs stranda med «Gummi-Emma», og kom til slutt til en dinghy dock utenfor en lokal restaurant. Det kan av og til være vanskelig å vite hvor det er lov å fortøye, men som regel er det greit å legge igjen gummibåten langs små trebrygger i Karibia.

Boqueron viste seg å være en festlig liten turistby full av barer og restauranter. I helgene strømmet haugevis av folk fra storbyen Mayaguez i nord på helgetur til Boqueron, og byen sydet av liv. Det var også en svært homo-vennlig by, med et overraskende høyt antall homobarer. Regnbueflagget var nærmest som byflagg å regne. Vaskeri var det derimot vanskeligere å finne. Med store mengder skittentøy, ble vi til slutt nødt å vaske klær selv. Det er jo en langtur-sjarm å vaske om bord, for så å henge fargerike boxershortser, truser og BH-er til tørk på rekka. Med bris og solskinn, tørker alt på noen timer.

Vi ble i Boqueron i rundt en uke. Byen hadde en avslappet atomosfære, og man fikk tak i det meste man trengte. Om kveldene våknet folk, og det var dans i gatene. Siden Puerto Rico er amerikansk, viste de også Super Bowl på storskjermer inne og ute når det gikk av stabelen. Jøye meg, for en kjedelig sport. Vi prøvde å følge med en stund, men forstod fort at selve spillet bare er en del av showet. Det meste handler om repiser, oppstilling, reklamer, pauseunderholdning, reklamer, og mer repriser. En fun fact om Super Bowl, er at den faktiske spilletiden bare utgjør totalt 12-13 minutter av den 3-4 timer lange sendingen. Først når det var half time show, strømmet folk til skjermene for å se. Før og etter, gav de fleste fullstendig blaffen i sendingen.

Ellers koste vi oss på stranda, hadde en romantisk valentine's dinner, festet og slappet av i løpet av uken. Snart skulle vi videre til Cuba, og trengte litt energi før seilturen. Siste stopp på Puerto Rico ble Puerto Real, et ganske langt steinkast nord for Boqueron. Dette var en avsidesliggende fiskerlandsby omtrent helt uten turister og fasiliteter. Målet var å få handlet inn før Cuba og ordne med utreisebevis fra Puerto Rico. Uten et slikt dokument, kunne vi fort få store problemer senere.
I Puerto Real var det ikke lett å finne hverken det ene eller det andre, men i den svært lokale baren var det en dame som snakket noenlunde engelsk. Hun kontaktet en fyr som kunne kjøre oss rundt og ordne diverse ærender. Det viste seg å være litt av en fyr. Johnny, som han het, var en vaskeekte cowboy. I et skikkelig flak av en Grand Marquis med vinger på bagasjeromslokket, kom han og hentet oss. Cowboyhatt, boots, T-skjorte, dongeribukser, solbriller og et stort gullsmykke rundt halsen var standardantrekk. Han var god i engelsk og hadde mange historier på lur. Selvfølgelig hadde cowboyen også en hest. Den brukte han når han skulle på bar. Når han drakk seg pære full, slengte han seg bare over hesteryggen og sovnet, så fant hesten veien hjem av seg selv!

En kveld fant vi et lokalt vannhull der fiskerne holdt til. På svært begrenset engelsk, fikk vi en innføring i haifiske. Innehaveren var en aktiv haijeger, og hadde fanget hundrevis. Han hadde dekorert hele veggen med haikjever. Ved siden av, hang bilder av store og små haier han hadde fanget, og han lot oss plukke med oss haitenner fra en skoeske som souvenirer. Kristine fikk ikke akkurat mer lyst til å bade i sjøen etter denne kvelden.
Storhandelen gjorde vi både på et lokalt supermarked, og på erke-amerikanske Wal-Mart. Man kan si hva man vil om denne supermarkedkjeden, men den er god å ha når man skal gjøre storhandel etter ett år med dyre og primitive butikker i resten av Karibia. Vi kjøpte inn så mye varer vi fikk plass til, og toppet opp med ferskt kjøtt fra en lokal butikk. Vi visste at utvalget ville være begrenset på Cuba, så her måtte vi fylle opp matlageret.
Etterpå måtte vi ordne med utreisepapirer. Vi skulle sjekke ut av amerikansk terrotorie, og bevege oss over til erkefienden Cuba. Da gjaldt det å ha alt i orden. I Mayaguez var det et immigrasjonskontor der vi kunne få stemplet oss ut. Etter å ha gått gjennom en sikkerhetskontroll og gitt fra oss alt av mobiltelefoner og elektronikk, fikk vi et utreiseskjema å fylle ut. Betjenten var ikke så interessert i hvor vi skulle, men han var gnien på å stemple og signere dokumentet. Vi måtte påpeke at han måtte gjøre det, og først da fikk vi den viktige bekreftelsen. Feltene for destinasjon og utreisedato kunne vi la stå åpne, så vi selv kunne fylle de ut når vi dro, etter å ha fått stempel og signatur(!) En underlig løsning for dem, men grei for oss.
Vestover mot CubaNå var alt klart for Cuba. En dag værmeldingene så greie ut, jekket vi ankeret løs fra mudderbunnen i Puerto Real. Havstrekket til Cuba er ganske langt. Fra vestkysten av Puerto Rico til den første havna på Cuba, er det rundt 500 nautiske mil. Om man skal helt til Havana, er strekket 900 nautiske mil, tilsvarende avstanden mellom Nordkapp og Lindesnes i luftlinje. Med moderat fart, beregnet vi i underkant av fire dager til Puerto Vita.

En halvtime utenfor kysten, merket vi at «Emma» var ganske grodd på undersiden. Da var det bare å hoppe i havet og rense bunnen for groe. Det er gode vekstforhold for sjøplanter og dyr i Karibia, særlig i de mudrete havnene i Puerto Rico. Etter en tørn med malingsskrapen, gikk vi en knop raskere.

Vi hadde en lett bris aktenfor tvers, så vi sløret vestover. Det var fantastiske seilingsforhold. Kanskje de beste vi hadde hatt på hele turen. Vi holdt i underkant av syv knop for fulle seil, og båten hverken krenget eller rullet. Dagen etter satt vi på badeplattformen i solsteiken med beina i vannet, mens sjøen fosset forbi. Hadde alle turer vært så fine, hadde vi ikke trengt å gå i land.

Vi valgte å hoppe over Den Dominikanske Republikk, da vi ikke hadde noe behov for å stoppe der. Dyrt og til tider vanskelig skulle det også være å sjekke inn, så da fikk det bare være. Haïti hadde vi definitivt ikke lyst å stoppe på. Skyhøy kriminalitet og bunnløs fattigdom fristet lite akkurat nå. Nå ville vi bare frem til kubanske rytmer, sigarer og mojitos i Havana. Dagene til havs gikk overraskende fint. Dette var den lengste etappen vi hadde seilt siden vi kom til Karibia, men med drømmeforhold vindmessig, gikk tiden fort.
Plutselig gikk nettbrett og mobiler amok, med masse plingelyder. På styrbord side skimtet vi Inagua Islands, en del av Bahamas, i horisonten. Fra dem fikk vi en times mobildekning i det vi gled forbi. Det var greit å få lastet ned ferske værmeldinger og oppdatert de hjemme om hvor vi var. Så ble signalet borte, og vi var overlatt til oss selv igjen.

Den siste kvelden begynte det å blåse opp fra nord. I det sola gikk ned, skummet bølgetoppene hvite, og vi måtte til å reve storseilet. Jeg vinsjet og vinsjet i revelinen, og syntes det tok uvanlig lang tid. Plutselig stod jeg med tauenden i hånda. Knuten hadde gått opp, og jeg hadde dradd revelinen gjennom hele seilet. Da var det bare å ta ned hele greia. Men i det vi skulle styre opp i vindøyet, lystret ikke motoren. Vi hadde helt siden St. Vincent hatt et problem med den gamle girspaken. Nå hadde den klikket helt. Motoren gikk i gir, men gassen fungerte ikke. Dermed ble det en utfordring å snu «Emma» rett opp mot vinden med motoren på tomgang. Det gikk til slutt, og vi fikk ned storseilet. Etter hvert greide vi å lirke gassen til å ta tak, så vi bestemte oss for å bare kjøre motor den siste natta og se på problemene når vi kom til havn. Det ble en natt med mye rulling og banking i bølgene.

Forut lå fyret ved inngangen til Puerto Vita, den østligeste havna for tilreisende båtturister på Cuba. Vi prøvde flere ganger å kontakte port control på VHF, men ingen svarte. Først da vi hadde kommet innenfor munningen, våknet de og forklarte hva vi skulle gjøre. Vi måtte ankre et stykke utenfor marinaen og vente på legen, som skulle komme ut i lettbåt. Inne i den store lagunen var det enormt grunt, og sjøkartet gav oss ikke mye hjelp. Det var noen svært forvirrende sjømerker der, men de forstod vi ikke noe av. I lav fart snek vi oss rundt i labyrinten av grunner, og kom til slutt frem til ankringsområdet, selv om vi ifølge sjøkartet hadde kjørt over land opp til flere ganger på veien. Vi dumpet ankeret, heiste det gule Q-flagget og ventet på legen. En stund senere kom han i en liten motorbåt med et par soldater. Legen var hyggelig, og kunne godt engelsk. Han målte temperatur og betraktet oss, og konkluderte med at vi sannsynligvis ikke hadde pådratt oss sika-virus. Legen jobbet vanligvis på det lokale sykehuset, men ble kalt ut hver gang det kom en utenlandsk båt. Vi hadde lest at det var vanlig å tilby noen gaver til de som kom om bord, så vi spurte om han ville ha noe å drikke. Ja, en kald øl kunne han gjerne tenke seg. Vi hadde drukket opp de siste, så vi spurte om han heller ville ha en brus. Nei, da var det ikke så nøye med...

På Shetland hadde vi fått en pose full av «Nille-briller» fra båten «Mari Magi». Tanken var å dele de ut på isolerte stillehavsøyer, men så langt kom vi aldri. Vi bestemte oss derfor for å tilby dem til legen, som sikkert visste hvem som kunne ha behov for slikt. Han ble veldig glad for gaven, som helt sikkert kom til nytte.

Uansett, vi ble erklært friske nok til å besøke Cuba, så da var det bare å følge han inn til marinaen. Nå klikket gassen igjen, så på absolutt laveste fart greide vi med nød og neppe å manøvrere «Emma» til kai med hekken inn. Hadde det vært vind, hadde vi fått store problemer med denne manøveren. Nå var det bare å vente om bord et par timer til tollere og immigrasjonsoffiserer kom på besøk.
Etter en stund troppet de opp på kaia, og ble invitert om bord for å sjekke at vi ikke drev med noe muffens. Egentlig er det forbudt å ta med fersk mat til Cuba, så vi var litt bekymret for om de kom til å konfiskere alt av kjøtt og grønnsaker vi hadde med fra Puerto Rico. Men de bare så i kjøleboksen og sa at det var helt greit, så lenge vi spiste alt om bord i båten. De hadde også med seg en søt, liten cocker spaniel av en narkohund, som åpenbart var mer glad i å leke enn å søke. «Buscar!» (søk!), ropte tolleren med kortere og kortere mellomrom. Så snuste hunden i omtrent fem sekunder, før han glemte hva han holdt på med og ble distrahert. Alle mann var høflige og trivelige, og innsjekkingen gikk mye raskere og enklere enn vi hadde trodd på forhånd. De spurte også om vi ville ha stempel fra Cuba i passene våre. Amerikanere som sniker seg på ferietur til landet, er ikke så begeistret for dette avslørende stempelet. Vi ville derimot gjerne ha Cuba-stempel. Hat-forholdet til Cuba fikk være amerikanerne sitt problem, ikke vårt.

Etter innsjekk, gikk turen til marinakontoret som lå på en høyde over havna. Der fikk vi et kræsjkurs i hvordan Cuba fungerer av den myndige, men hyggelige kvinnelige havnesjefen. Vi forstod fort at det finnes to typer Cuba: ett for turister, og ett for lokalbefolkning. Turistene bruker til og med en egen valuta, CUC (Cuban Convertible Pesos), som er verdt akkurat 1 US dollar, mens lokalbefolkningen så ut til å bruke de vanlige pesosene. Vi ble aldri helt kloke på den kubanske økonomien, for CUC-ene var i fri flyt blant de som drev med turisme, og de kunne få hele ukeslønner i tips fra gavmilde utlendinger. For oss europeere, var det relativt greit for oss valutamessig. Vi kunne ta ut CUC med Visa-kortene våre, eller til og med betale større beløp som havneleie direkte på bankterminaler. Amerikanerne hadde det langt verre. Alle banktransaksjoner mellom USA og Cuba er blokkert, så ingen av kortene deres fungerer på øya. I stedet må de ta med seg alt de skal bruke i US dollars, som de så må veksle inn i CUC når de kommer frem. Vekslingsgebyret er på minimum ti prosent.

I marinaen lå det flere amerikanske båter. Alle fortalte at de hadde sneket seg inn under USAs radar. De får egentlig ikke lov å reise til Cuba, med mindre de har fått spesiell forhåndstillatelse fra amerikanske myndigheter. For eksempel om de skal på «undervisningstur» (sannsynligvis for å vise hvor fælt det er på Cuba i forhold til USA). De fleste reiser i stedet via Bahamas på inn- og utreise, og sjekker aldri offisielt inn og ut av Cuba. Derfor vil de heller ikke ha stempelet i passet.

Puerto Vita ligger ganske langt utenfor allfarvei, så havnesjefen ringte etter en drosje til oss. Det var naturligvis ektemannen hennes, som gjorde god forretning på dette samarbeidet. Han kjørte en limegrønn Lada, som var pimpet opp til det ugjenkjennelige, med stort stereoanlegg og TV-skjermer med musikkvideoer både i baksetet og i sladrespeilet. Vi skulle til et stort, statseid hotell for å ta ut CUC, så vi hadde litt lommepenger. Underveis fikk vi vårt første møte med Cuba. Kort fortalt ligger landet sytti år tilbake i tid. Langs veien var det tre typer fremkomstmiddel: en del nyere, europeiske biler, en del amerikanske biler fra 50-tallet, og en del hest og kjerre. Handelsblokkaden fra USA og samarbeidet med Sovjetunionen har satt sitt tydelige preg på landet.

Fremme på hotellet, var det som å stige inn i et annet land. Turisthotellene er all inclusive, og er alle eid av staten. De er overdådige og luksuriøse, til sterk kontrast til landsbygda utenfor hotellveggene. Foran en skranke var det lang kø av turister som ville ta ut kontanter. Her gjorde man det på gamlemåten, ved å levere fra seg visakortet og få en stabel kontanter tilbake etter et minutt. Med lomma fyll av CUC, dro vi tilbake til marinaen. Vi ble der kjent med et nederlandsk par som vi reiste en del sammen med i dagene som kom. Vi utforsket et par byer i nærheten og dro på stranda. Cuba har nydelige strender og et krystallklart vann. Et ekte karibisk paradis, selv om de færreste forbinder landet med badeferie.

Selve Puerto Vita hadde ikke så mye å by på, men vi prøvde å få en del gjort. Blant annet fikk vi tak i en mekaniker som skulle se på girspaken vår. Han skrudde litt på den, og konkluderte ganske kjapt med at dette bare var å glemme å reparere. Kjøp en ny i USA, var løsningen hans. Så fikk vi vel gjøre det. Noe av problemet med girspaken nå, var at den gav en del gass før giren koblet inn. Dermed smalt det skikkelig i girkassa hver gang den ble koblet inn og ut. Det skar i hjertet å gire, men det gikk heldigvis bra. Om kvelden kom vi i snakk med et par lokale marinavakter. De snakket godt engelsk, og vi delte et par øl med dem mens vi forhørte dem om livet på Cuba. Skuffende nok fikk de ikke lov å gå om bord i cockpiten og sitte sammen med oss. Det er strengt forbudt for kubanere å gå om bord i utenlandske båter uten tillatelse. Dermed måtte de pent sitte på brygga. Slik er det når staten ikke stoler på sin egen befolkning.

I vest ventet forjettede Havana, med sitt pulserende liv. Vi var utålmodige, og sjekket etter noen dager ut fra Puerto Vita. Interessant nok, er de like nøye på å sjekke båten ved utreise som ved ankomst. Myndighetene frykter at besøkende båter kan smugle mennesker ut av landet. Dermed fikk vi tollbetjenter om bord som sjekket båten etter potensielle kubanske flyktninger. Da vi var klarert, snirklet vi oss ut gjennom den forvirrende havna og følgte kysten mot solnedgangen. Cubas kystlinje er helt utrolig. Siden lokalbefolkningen i praksis ikke får lov å eie fritidsbåter, er den bortimot uberørt. Bare en håndfull marinaer finnes langs den 3.700 kilometer lange kystlinjen. Et uberørt paradis, enn så lenge. Tenk den dagen kapitalismen gjør sitt inntog, og de private utbyggingene starter. Det kommer til å bli et gullrush langs kysten for å sikre seg de beste tomtene. Inntil videre kan man nyte en enormt ren sjø og øde strender. Forøvrig er det ikke lov å gå i land, med mindre det er forhåndsgodkjent. En natt ankret vi utenfor en resort for å sove, men våget ikke å ta lettbåten inn. Dette var forøvrig siste gangen på turen vi badet i karibisk vann. Det var så klart at når vi kjørte båten over tretten meters dyp, så vi bunnen like godt som om det skulle vært luft under båten. Ellers er kysten ekstremt langgrunn. Man kan seile fem kilometer fra land, og lese fem meter på ekkoloddet. Her gjelder det å holde god avstand og følge med på kartet. Skipstrafikk finnes omtrent ikke. På tre dager så vi ingen andre båter.

Kristine satt på nattevakt i det vi nærmet oss Havana. Klokka var 06.50 søndag morgen, og jeg sov tungt i senga under cockpiten. Det hadde vært en lang natt med mye bølger. «Nå må du komme opp og se», sa hun i det hun åpnet lugardøra. Jeg gnidde søvnen ut av øynene, gikk opp leideren og så mot land på babord side. Sola kom akkurat opp over Havana, og farget himmelen rosa bak høyhusene. Det skinte i vinduer og stål i byen. Temperaturen var rundt tjue grader, og det luktet søtt fra land. Et fantastisk syn, og ett av de øyeblikkene som gjør lange havstrekk, bølger og vind verdt turen. Vi var endelig kommet til Havana, den eventyrlige og eksotiske storbyen som vi hadde hørt så mye om. Vi gledet oss til å komme i land.

Marina Hemingway ligger i Santa Fe, noen kilometer vest for Havana sentrum. Hovedhavna i Havana er bare for kommersiell trafikk, og fritidsbåter får streng beskjed om å umiddelbart komme seg ut igjen om de prøver å gå inn. Innseilingen til Marina Hemingway er skummel, da den enkelt og greit består av en femti meter bred og seks hundre meter lang kanal som er gravd ut i korallrevet utenfor kysten. Ved bølger fra nord, bryter det voldsomt rundt innløpet, og man må holde tunga beint i munnen mens man styrer mellom de røde og grønne stakene som viser vei mot land. Kjører man utfor, går det ille. Vel innenfor revet, runder man hjørnet til marinaen og stopper ved tollkaia. Der følger de med på all båttrafikk som går til og fra marinaen. Innsjekkingen gikk greit. De brydde seg ikke om elekontronikk som satelittelefoner denne gangen heller, men alt av pyrotekniske nødsignaler ble beslaglagt og forseglet i en pose. Vi fikk det igjen når vi dro.

Den enorme marinaen ble bygd tidlig på 50-tallet, med mål om å ta i mot store mengder båtturister. Den er litt av en konstruksjon. Moloen som skjermer mot sjøen er 1,5 kilometer lang. På innsiden er det bygd fire ganger en kilometer lange kanaler adskilt av tre store moloer. Langs kanalene ligger båtene fortøyd, og på moloene er det hoteller og bilveier. Marinaen er den mest solide vi har sett.

Vi ble anvist plass i den ytterste kanalen. Strømkoblingene var naturligvis av den ukurante typen, med amerikanske plugger, selv om det var 230 volt i kontaktene, og ikke 110, som amerikanerne bruker. Noen adaptere fantes naturligvis ikke, så det endte med at vi skrudde av hele støpselet og stakk de blottede ledningsendene rett i kontakten. Det fungerte bare en stund.

Foran oss lå nordmannen Bjørn Jordan i båten «Rozinante II», som var på sin andre karibiatur. En hyggelig fyr med mye kunnskap om landet. Han kjente en av de fastboende, en lege som delte sykkelhobbyen til Jordan. Bjørn er også far til Staale Jordan, en eventyrer av en soloseiler som har gitt ut bok om sin dramatiske seiltur.

En annen norsk båt i marinaen var katamaranen «Balder», med Mona, Gunnar og sønnen Stian om bord. De hadde kjøpt båten i USA og seilt sørover, i motsetning til alle andre nordmenn som kommer fra Europa og seiler vest- og nordover. Som nordmenn flest blir når de møter andre nordmenn i utlandet, ble vi i de tre båtene gode venner og utforsket Havana sammen.

Sentrum ligger et stykke unna marinaen, så en må ta buss eller drosje dit. For en by det er! Det er akkurat som på film. Gamle og slitte, men vakre murbygninger, sigarer, rom og mojitos, mahogny og kubansk musikk i alle barer og restauranter. For det er stort sett barer og restauranter man finner i Havana. Dét, og hundre souenirbutikker som alle selger de samme trefigurene og bildene av Che Guevara. Sannsynligvis har butikkene en form for felles sentraldistribusjon fra souvenirfabrikken. En annen ting man merker seg, er at byen er totalt blottet for internasjonale kjeder og merkevarer. Det er ingen LaCoste-butikker, ingen Adidas, ingen McDonalds eller Starbucks. Ingen lysende neonskilter eller reklameplakater. Alt er traust og lokalt. Cuba er Cuba.

En dag tok vi en guidet tur i byen. En tysk backpacker vi møtte, hadde blitt kjent med en lokal fattigfrans som tjente en slant på si ved å vise folk rundt. Uten «offisiell» guide, fikk vi se og høre en del som vanligvis ikke blir sagt til turister. Men da vi kom til de store monumentene i sentrum, turte han ikke lenger gå sammen med oss. Om politiet så at han vanket sammen med utlendinger, kunne han få problemer. Han hadde også tilgang til sigarer rett fra sigarfabrikken, en valuta som ofte blir gitt som betaling til arbeiderne. Vår tyske venn kjøpte en hel kasse med hundre Cohiba-sigarer til hundre dollar totalt. Vi var svært skeptiske, men de så ut til å være ekte vare. I alle fall for et utrent øye. Uansett var gode nok for alle som ikke er sigar-eksperter. Vi endte i stedet opp med å kjøpe våre obligatoriske souvenirsigarer i den offisielle butikken i marinaen før avreise.

Det er mye man kan si om Havana, men det beste er å ta seg en tur dit og se selv. Det er en reise tilbake i tid. Man forventer nesten å se Ernest Hemingway sitte innhyllet i sigarrøyk og bla i en avis når man åpner dørene til en av de utallige barene. Så kan man gå gjennom gatene og se de store kontrastene som finnes. Falleferdige hus med klesvasken til tørk over gata på en side, og nyoppussede fasader på den andre siden.

Butikkmessig var det lite å finne. Vi snublet innom det som vi trodde var en dagligvarebutikk, men det var et slags lagerutsalg for de lokale. Der sto de i kø med rasjoneringskortene sine for å sikre seg femkilos hermetikkbokser med fersken, tønner med majones, sekker med ris og mel, og andre volumvarer. Da jeg prøvde å ta et bilde, fikk jeg beskjed om at det ikke var tillatt. Slike sider av landet vil de nok ikke vise frem...

Ellers fantes lokale marked der man kunne kjøpe kjøtt og grønnsaker, men det helt store utvalget var det ikke. Vi var glade for at vi hadde en båt lastet med proviant fra Puerto Rico. I restaurantene var det begrensede menyer, og vi opplevde aldri å få saus eller krydder til maten. Det var stekt kjøtt og pommes frittes, og det var det. En ting vi angret på, var at vi ikke prøvde en Casa Particular, som er en form for privat restauranttilbud som finnes på Cuba. Man kommer da hjem i huset til en familie og spiser hos dem. En interessant måte å bli kjent med lokalbefolkningen på, og en grei ekstrainntekt for dem. Det andre vi angret på, var at vi ikke lærte oss spansk før vi kom. Vi er sikre på at en kubansk ferie blir langt, langt mer interessant om man kan snakke med innbyggerne på deres morsmål. De som kan flytende engelsk, er gjerne litt for vant med turister.

Innenfor portene i Marina Hemingway er det et lite, regulert samfunn. Der er alt lagt til rette for turister. De har til og med et eget supermarked som selger internasjonale importvarer. Vi trodde nesten ikke våre egne øyne da vi så en hel palle med Coca-Colaflasker. Men ved nøyere inspeksjon, var de produsert i og importert fra Mexico.

Det går også an å komme seg på internett. Både turister og lokalbefolkning kan kjøpe «ring kontant»-kort og logge seg på det statsstyrte internettet som finnes på hotellene. Flere steder satt ungdommene utenfor turisthotellene og surfet på mobilene sine, og fikk et usensurert innblikk i verden utenfor Cuba.

Vi kommer definitivt tilbake til Cuba en gang, men da skal vi på forhånd lese oss mer opp på historien og lære oss spansk. Uten det, skraper man bare i overflaten av det kompliserte samfunnet.