Atlanterhavet
Endelig en dag var vinden passelig til å kaste loss. Nå ventet opp til tre uker med åpent hav før vi igjen ville se land. Vi fylte alle dieseltanker og vanntanker til randen, og kurset ut av marinaen sammen med den andre «Emma»-båten. Det blåste frisk rett bakfra, og vi seilte ut med to rev i storseilet. Med en «konkurrent» rett ved siden av oss, ble det fort regatta. Vi fant ut at vi måtte få opp hele storseilet for å seile forbi dem, og snudde oss opp i vinden. På vei tilbake med vinden, gjorde vi turens største brøler. Vi glemte å sette på preventeren, og kom for langt over til motsatt side i det vi dreiet tilbake. Med frisk bris rett i hekken og fullt storseil, slo bommen fra styrbord til babord side på et halvt sekund. Det var et voldsomt brak. Til alt hell gikk det bra, og vi slapp å returnere til Mindelo med brekt bomfeste og flere ukers venting på nye deler.
Mellom øyene blir det en kraftig vindaksellerasjonssone, og seilingen ble i friskeste laget. Når vi surfet i ti-elleve knop, fant vi det best å reve seilene igjen. Men da vi kom bak øya, havnet vi i vindskyggen. Det ble til at vi måtte kjøre motor i mange timer for å komme oss ut i åpent hav og finne passatvinden igjen. Den første dagen og natta hadde vi både «Emma» og den nederlandske båten «Wet'n'Wild» i syne. Det var godt å se lanterner i nattemørket på hver flanke. Neste morgen var ikke båtene lenger synlige, men vi fikk kontakt på VHF. Både «Emma» og «Wet'n'Wild» hadde fungerende vindmålere, og kunne fortelle at det hadde vært opp i sterk kuling i kastene om natta. Vi hadde fått en grei ilddåp på Atlanterhavskrysset.
Det var det siste vi så eller hørte av annen skipstrafikk på to uker.
Livet på havet kan vanskelig beskrives. Fire mennesker bor i en bitteliten hybel med begrenset plass, matmengde og drikkevann. I tillegg beveger hybelen seg på en slik måte at man bare kan gjøre enkle aktiviteter som å lese, sove, spise og prate med medpassasjerne. En kompis sammenlignet det med å sitte på kjøkkenet hjemme i over to uker, sammen med tre andre personer.
Etter hvert som ting gikk seg til, fikk vi en slags hverdagsrutine om bord.
Overfarten bar preg av stabil vind aktenifra hele veien. Bare styrken varierte. I motsetning til i trange vestlandsfjorder, trenger man sjelden gjøre noe med seilene på åpent hav. Det endte med at vi satte spribom på genoaen og lot den stå slik hele tiden. Takk og lov for at vi investerte i en ny spribom før vi forlot Norge, ellers hadde det blitt vanskelig å seile platt lens hele veien over Atlanterhavet. Alternativet hadde vært å sløre, og jibbe en del frem og tilbake. En spribom tvinger forseilet ut til siden, og er nærmest uunnværlig i medvindsseilas, med mindre man har andre typer medvindsseil.
Av og til kom vi noen grader ut av kurs, men avstandene over Atlanterhavet er så store, at vi gjerne seilte et par dager før vi flyttet seilet over på den andre siden. En ting som er ubehagelig i en enkeltskrogbåt som går samme retning som vind og bølger, er den ustanselige rullingen. Hver gang båten blir tatt igjen av en bølge, legger båten seg kraftig over til siden, for så å legge seg over til motsatt side. Vi som sov i baugen, rullet flere ganger helt ut av senga og ned på dørken. Til slutt endte det med at vi la madrassen på dørken og kilte oss fast så godt vi kunne. Kombinert med ørepropper, var det da mulig å få seg noen timers søvn før neste vakt.
I starten var været overraskende kaldt. Vi hadde sett for oss en seilas i bar overkropp og shorts, men slik ble det ikke før vi var over halvveis. I stedet ble det allværsjakke, ullundertøy og lue ut fra Kapp Verde. Men etter hvert som båten nærmet seg Karibia, ble bekledningen lettere og lettere. En dag vi stakk føttene ned i vannet, oppdaget vi til vår overraskelse at havtemperaturen hadde steget med seks-sju grader. Da vinden etter hvert løynet, kastet vi uti et tau og vasket oss i havet, på slep etter båten. Det smakte særdeles godt med et friskt bad etter over en uke uten dusjing om bord.
Atlanterhavet var fullt av sargassum, en type flytende og plagsom tang som driver rundt i verdenshavene. Denne tangen gjorde dorging vanskelig, da den hele tiden festet seg i fiskekroken. Bare en gang fikk vi fisket lenge nok til at en dorado rakk å bite på. Doradoen er gyllen og fargerik når den er i sjøen. Men når den kommer om bord, blir den raskt matt og grå. Vår eneste fangst på turen endte som nydelig fiskesuppe. Sargassumen hadde også en lei tendens til å feste seg i fastpropellen, så vi måtte stadig reversere giret for å rive løs klasene som spant rundt og rundt sammen med propellen og senket farten.
Dagene kom og gikk. Hver morgen kom solen snikende opp bak båten i øst, og hver kveld seilte vi inn i solnedgangen i vest. Når mørket kom sigende på, var det ikke så mye annet å gjøre enn å sitte på vakt og vente på dagslyset. Noen ganger kom månen opp som en kjærkommen, gammel venn i mørket, og kastet et sølvblankt og glitrende lys over båt og hav. Nattevaktene gikk med til lesing, musikklytting og å se filmer og serier på nettbrettet. Det store havet og den endeløse stjernehimmelen uten forstyrrende, kunstig lys, gav også grobunn til filosofering i de ensomme og sene nattetimer. Det var ikke mye annet å gjøre.
Når døgnet blir styrt av sollyset, merker man også at kroppen innretter seg etter det som opprinnelig må være den normale døgnrytmen. Så snart solskiven forsvinner i havet, blir man trøtt og vil sove. Og når sola atter kommer opp igjen i motsatt horisont, våkner man til en ny dag.
Det meste gikk på skinner. Autopiloten styrte mot målet med stødig jernhånd, mens spribommen holdt forseilet i riktig posisjon.
Bare når såkalte «squalls» passerte, var det behov for å rulle litt inn på genoaen og justere kursen noen grader. Når en squall kommer, drar vinden seg kraftig opp, gjerne etterfulgt av en regnbyge. Når den har passert, dør vinden som oftest helt ut en stund. Om man skrur på radaren, kan man se regnskyene og hvor de forflytter seg i forhold til båten.
Vi var heldige og møtte bare en håndfull squalls underveis. De fleste da vi nærmet oss Karibia. Ellers var det stort sett jevn vind og platt lens (vinden rett i hekken) hele veien. Om man er heldig med været, er det å seile over Atlanterhavet noe av det enkleste man kan gjøre. Man trenger bare sette opp seilene i en rimelig fornuftig posisjon, så dytter passatvinden deg over til Karibia.
Til vår store glede, holdt den hydrauliske autopiloten ut hele overfarten, uten et problem. Bare et par timer lot vi den summende pumpen under dekk få hvile, mens vi håndstyrte, mest for avvekslingens skyld. I sytten døgn dro og dyttet armen ustanselig i rorkvadranten. Alt vi måtte gjøre, var å følge med på kursen og justere seilføringen fra tid til annen. En overfart uten selvstyring er nesten utenkelig. Det beste er et vindror, eller en kombinasjon av autopilot og vindror. Å seile uten noe hjelpemiddel kan bli utrolig utmattende, og er nok helst for spesielt interesserte.
På forhånd hadde vi hørt at det var vanlig å få besøk av flygefisk. De fornektet seg ikke. Hele veien ble vi fulgt av de merkelige, bevingede fiskene. For å unnslippe større fisker under overflaten, hopper de ut av vannet og seiler flere hundre meter gjennom luften. De er virkelig en av evolusjonens kuriositeter. Uheldigvis for mange av de, ble det brått slutt på flygeturen da «Emma» kom seilende på kryssende kurs. Hva oddsene er for en flygefisk å dø på dekk av en liten seilbåt midt i Atlanterhavet, anes ikke, men det skjer oftere enn man skulle tro. Etter noen dager, må man frem på dekk med sikkerhetsline, plukke soltørkede flygefisk og kaste de over bord. Til og med inn i den vesle glipen fremme på ankerbrønnen hadde tre-fire flygefisk greid å lure seg inn og dø oppå kjettinghaugen.
Flere ganger ble rorvaktene overrasket av våte fisker som uanmeldt kom seilende inn i cockpit i stummende mørke. En natt kom en fisk inn dekksluka over lugaren i baugen, så vi ble vekket av en flaksende, blå skapning i senga.
Noen dager fra Karibia så vi for første gang siden Kapp Verde et skip i horisonten. Det var et lasteskip på vei til Sør-Amerika. Vi kalte det opp for å få siste værvarsel. De siste dagene hadde vært preget av lite vind, så skuffelsen var stor da kapteinen kunne meddele at vinden kom til å minke de neste dagene. I tre døgn var vinden så svak at vi gjorde under hundre nautiske mil per dag. De neste gjorde vi ikke stort mer. Dermed brukte vi lenger tid enn beregnet. Men om morgenen den syttende dagen, kunne vi endelig skimte land i horisonten. Vinden tok seg opp igjen, og vi fosset inn til Rodney Bay på St. Lucia, glade og utmattet etter den lange overfarten.
Mellom øyene blir det en kraftig vindaksellerasjonssone, og seilingen ble i friskeste laget. Når vi surfet i ti-elleve knop, fant vi det best å reve seilene igjen. Men da vi kom bak øya, havnet vi i vindskyggen. Det ble til at vi måtte kjøre motor i mange timer for å komme oss ut i åpent hav og finne passatvinden igjen. Den første dagen og natta hadde vi både «Emma» og den nederlandske båten «Wet'n'Wild» i syne. Det var godt å se lanterner i nattemørket på hver flanke. Neste morgen var ikke båtene lenger synlige, men vi fikk kontakt på VHF. Både «Emma» og «Wet'n'Wild» hadde fungerende vindmålere, og kunne fortelle at det hadde vært opp i sterk kuling i kastene om natta. Vi hadde fått en grei ilddåp på Atlanterhavskrysset.
Det var det siste vi så eller hørte av annen skipstrafikk på to uker.
Livet på havet kan vanskelig beskrives. Fire mennesker bor i en bitteliten hybel med begrenset plass, matmengde og drikkevann. I tillegg beveger hybelen seg på en slik måte at man bare kan gjøre enkle aktiviteter som å lese, sove, spise og prate med medpassasjerne. En kompis sammenlignet det med å sitte på kjøkkenet hjemme i over to uker, sammen med tre andre personer.
Etter hvert som ting gikk seg til, fikk vi en slags hverdagsrutine om bord.
Overfarten bar preg av stabil vind aktenifra hele veien. Bare styrken varierte. I motsetning til i trange vestlandsfjorder, trenger man sjelden gjøre noe med seilene på åpent hav. Det endte med at vi satte spribom på genoaen og lot den stå slik hele tiden. Takk og lov for at vi investerte i en ny spribom før vi forlot Norge, ellers hadde det blitt vanskelig å seile platt lens hele veien over Atlanterhavet. Alternativet hadde vært å sløre, og jibbe en del frem og tilbake. En spribom tvinger forseilet ut til siden, og er nærmest uunnværlig i medvindsseilas, med mindre man har andre typer medvindsseil.
Av og til kom vi noen grader ut av kurs, men avstandene over Atlanterhavet er så store, at vi gjerne seilte et par dager før vi flyttet seilet over på den andre siden. En ting som er ubehagelig i en enkeltskrogbåt som går samme retning som vind og bølger, er den ustanselige rullingen. Hver gang båten blir tatt igjen av en bølge, legger båten seg kraftig over til siden, for så å legge seg over til motsatt side. Vi som sov i baugen, rullet flere ganger helt ut av senga og ned på dørken. Til slutt endte det med at vi la madrassen på dørken og kilte oss fast så godt vi kunne. Kombinert med ørepropper, var det da mulig å få seg noen timers søvn før neste vakt.
I starten var været overraskende kaldt. Vi hadde sett for oss en seilas i bar overkropp og shorts, men slik ble det ikke før vi var over halvveis. I stedet ble det allværsjakke, ullundertøy og lue ut fra Kapp Verde. Men etter hvert som båten nærmet seg Karibia, ble bekledningen lettere og lettere. En dag vi stakk føttene ned i vannet, oppdaget vi til vår overraskelse at havtemperaturen hadde steget med seks-sju grader. Da vinden etter hvert løynet, kastet vi uti et tau og vasket oss i havet, på slep etter båten. Det smakte særdeles godt med et friskt bad etter over en uke uten dusjing om bord.
Atlanterhavet var fullt av sargassum, en type flytende og plagsom tang som driver rundt i verdenshavene. Denne tangen gjorde dorging vanskelig, da den hele tiden festet seg i fiskekroken. Bare en gang fikk vi fisket lenge nok til at en dorado rakk å bite på. Doradoen er gyllen og fargerik når den er i sjøen. Men når den kommer om bord, blir den raskt matt og grå. Vår eneste fangst på turen endte som nydelig fiskesuppe. Sargassumen hadde også en lei tendens til å feste seg i fastpropellen, så vi måtte stadig reversere giret for å rive løs klasene som spant rundt og rundt sammen med propellen og senket farten.
Dagene kom og gikk. Hver morgen kom solen snikende opp bak båten i øst, og hver kveld seilte vi inn i solnedgangen i vest. Når mørket kom sigende på, var det ikke så mye annet å gjøre enn å sitte på vakt og vente på dagslyset. Noen ganger kom månen opp som en kjærkommen, gammel venn i mørket, og kastet et sølvblankt og glitrende lys over båt og hav. Nattevaktene gikk med til lesing, musikklytting og å se filmer og serier på nettbrettet. Det store havet og den endeløse stjernehimmelen uten forstyrrende, kunstig lys, gav også grobunn til filosofering i de ensomme og sene nattetimer. Det var ikke mye annet å gjøre.
Når døgnet blir styrt av sollyset, merker man også at kroppen innretter seg etter det som opprinnelig må være den normale døgnrytmen. Så snart solskiven forsvinner i havet, blir man trøtt og vil sove. Og når sola atter kommer opp igjen i motsatt horisont, våkner man til en ny dag.
Det meste gikk på skinner. Autopiloten styrte mot målet med stødig jernhånd, mens spribommen holdt forseilet i riktig posisjon.
Bare når såkalte «squalls» passerte, var det behov for å rulle litt inn på genoaen og justere kursen noen grader. Når en squall kommer, drar vinden seg kraftig opp, gjerne etterfulgt av en regnbyge. Når den har passert, dør vinden som oftest helt ut en stund. Om man skrur på radaren, kan man se regnskyene og hvor de forflytter seg i forhold til båten.
Vi var heldige og møtte bare en håndfull squalls underveis. De fleste da vi nærmet oss Karibia. Ellers var det stort sett jevn vind og platt lens (vinden rett i hekken) hele veien. Om man er heldig med været, er det å seile over Atlanterhavet noe av det enkleste man kan gjøre. Man trenger bare sette opp seilene i en rimelig fornuftig posisjon, så dytter passatvinden deg over til Karibia.
Til vår store glede, holdt den hydrauliske autopiloten ut hele overfarten, uten et problem. Bare et par timer lot vi den summende pumpen under dekk få hvile, mens vi håndstyrte, mest for avvekslingens skyld. I sytten døgn dro og dyttet armen ustanselig i rorkvadranten. Alt vi måtte gjøre, var å følge med på kursen og justere seilføringen fra tid til annen. En overfart uten selvstyring er nesten utenkelig. Det beste er et vindror, eller en kombinasjon av autopilot og vindror. Å seile uten noe hjelpemiddel kan bli utrolig utmattende, og er nok helst for spesielt interesserte.
På forhånd hadde vi hørt at det var vanlig å få besøk av flygefisk. De fornektet seg ikke. Hele veien ble vi fulgt av de merkelige, bevingede fiskene. For å unnslippe større fisker under overflaten, hopper de ut av vannet og seiler flere hundre meter gjennom luften. De er virkelig en av evolusjonens kuriositeter. Uheldigvis for mange av de, ble det brått slutt på flygeturen da «Emma» kom seilende på kryssende kurs. Hva oddsene er for en flygefisk å dø på dekk av en liten seilbåt midt i Atlanterhavet, anes ikke, men det skjer oftere enn man skulle tro. Etter noen dager, må man frem på dekk med sikkerhetsline, plukke soltørkede flygefisk og kaste de over bord. Til og med inn i den vesle glipen fremme på ankerbrønnen hadde tre-fire flygefisk greid å lure seg inn og dø oppå kjettinghaugen.
Flere ganger ble rorvaktene overrasket av våte fisker som uanmeldt kom seilende inn i cockpit i stummende mørke. En natt kom en fisk inn dekksluka over lugaren i baugen, så vi ble vekket av en flaksende, blå skapning i senga.
Noen dager fra Karibia så vi for første gang siden Kapp Verde et skip i horisonten. Det var et lasteskip på vei til Sør-Amerika. Vi kalte det opp for å få siste værvarsel. De siste dagene hadde vært preget av lite vind, så skuffelsen var stor da kapteinen kunne meddele at vinden kom til å minke de neste dagene. I tre døgn var vinden så svak at vi gjorde under hundre nautiske mil per dag. De neste gjorde vi ikke stort mer. Dermed brukte vi lenger tid enn beregnet. Men om morgenen den syttende dagen, kunne vi endelig skimte land i horisonten. Vinden tok seg opp igjen, og vi fosset inn til Rodney Bay på St. Lucia, glade og utmattet etter den lange overfarten.
Vel i havn
St. Lucia ligger omtrent midt i perleraden av øyer som utgjør De små antillene i Karibia. En av de største fritidsbåthavnene heter Rodney Bay. Det er en stor, skjermet lagune med en moderne marina i midten. Rodney Bay er første stopp for ARC-deltakerne som kommer over Atlanterhavet i desember, og bærer preg av det. Her finnes alt av fasiliteter, restauranter, barer, butikker, båtutstyr og annet som langturseilere trenger etter en utmattende overfart.
Det var en deilig følelse å endelig hoppe ned på flytebrygga og ta sine første skritt i Karibia etter sytten rullende døgn om bord. Tomme tanker, slitne batterier og et skrantende matlager skulle fylles til randen igjen. Vi kunne endelig ta en varm dusj, og vi kunne sove uavbrutt en hel natt i en seng som stod stille. Etter over to uker med primitive boforhold, ble hverdagslig og selvfølgelig standard regnet som den reneste luksustilværelse.
Innsjekkingen gikk smertefritt, og etter et par stempel i passet og et «welcome to St. Lucia!» var vi fri til å utforske øyparadiset. Fråtsing i fersk restaurantmat og kald drikke stod naturligvis høyt på ønskelista det første døgnet.
Det var en deilig følelse å endelig hoppe ned på flytebrygga og ta sine første skritt i Karibia etter sytten rullende døgn om bord. Tomme tanker, slitne batterier og et skrantende matlager skulle fylles til randen igjen. Vi kunne endelig ta en varm dusj, og vi kunne sove uavbrutt en hel natt i en seng som stod stille. Etter over to uker med primitive boforhold, ble hverdagslig og selvfølgelig standard regnet som den reneste luksustilværelse.
Innsjekkingen gikk smertefritt, og etter et par stempel i passet og et «welcome to St. Lucia!» var vi fri til å utforske øyparadiset. Fråtsing i fersk restaurantmat og kald drikke stod naturligvis høyt på ønskelista det første døgnet.
I havna lå flere andre norske båter vi hadde møtt tidligere, blant annet Per og Kristin Berg på «The Pearl» og Tore Klungland på «Villvind». Ellers var det ikke så mange båter der som vi hadde forventet. Vi følte på en måte at vi kom for seint til festen, for de fleste ARC-deltakerne hadde allerede reist videre nordover og sørover, og det var mer enn nok ledig plass i den store marinaen.
På bryggene arbeider mange lokale karibere med å utføre tjenester for seilere. Vi ble kjent med to av de: gamle og gråhårede «Boms», som han presenterte seg som, og unge Johnny, som begge livnærte seg av båtvask og polering i vintermånedene. Turisme er en stor inntektskilde for mange i Karibia. De som har lært seg triksene for å vinne tillit og få mange arbeidsoppdrag, gjør store penger i høysesongen. Johnny overtalte oss til å få pusse rust av det syrefaste stålet, og etter en neve dollars skinte både targabøylen og gassgrillen som aldri før.
I Karibia bruker man både Eastern Caribbean dollars og amerikanske dollars om hverandre. Om noen tilbyr en tjeneste, kommer prisen i amerikanske dollar, men handler man i en butikk, er det EC dollar («easy dollars») som gjelder. Ofte spesifiseres det ikke de hva som menes, så om man ikke er forsiktig, kan man lett ende opp med en regning som er tre ganger høyere enn avtalt på forhånd. Når prisen for arbeid eller store varer skal avtales, må man derfor alltid spesifisere hvilken valuta som gjelder: EC eller US?
På bryggene arbeider mange lokale karibere med å utføre tjenester for seilere. Vi ble kjent med to av de: gamle og gråhårede «Boms», som han presenterte seg som, og unge Johnny, som begge livnærte seg av båtvask og polering i vintermånedene. Turisme er en stor inntektskilde for mange i Karibia. De som har lært seg triksene for å vinne tillit og få mange arbeidsoppdrag, gjør store penger i høysesongen. Johnny overtalte oss til å få pusse rust av det syrefaste stålet, og etter en neve dollars skinte både targabøylen og gassgrillen som aldri før.
I Karibia bruker man både Eastern Caribbean dollars og amerikanske dollars om hverandre. Om noen tilbyr en tjeneste, kommer prisen i amerikanske dollar, men handler man i en butikk, er det EC dollar («easy dollars») som gjelder. Ofte spesifiseres det ikke de hva som menes, så om man ikke er forsiktig, kan man lett ende opp med en regning som er tre ganger høyere enn avtalt på forhånd. Når prisen for arbeid eller store varer skal avtales, må man derfor alltid spesifisere hvilken valuta som gjelder: EC eller US?
Eastern Caribbean Dollar ("easy dollars")
Rodney Bay er en av de mest turistifiserte og «vestlige» plassene i Karibia. For europeere blir det en slags akklimatiseringssone etter atlanterhavskryssingen, før man gjerne reiser videre til de mer primitive øyene i sør. Inne i hovedgaten, en kort jolle- eller drosjetur unna, finner man bugnende supermarkeder, barer og restauranter på rekke og rad. Mang en overfart blir feiret med høy sigarføring og ditto høy barregning i denne gledens gate.
En av de største attraksjonene i Rodney Bay, er den famøse «jump up»-festen. Slike fester blir arrangert flere plasser, men akkurat denne er en real smeltedigel av vestlige turister og lokalbefolkning. Konseptet går ut på at man hver eneste fredag forvandler et helt boligstrøk til en gatefest. Politiet sperrer av området, mens enorme stereoanlegg rigges opp i et veikryss. Langs fortauet stiller lokale selgere opp med improviserte grillmatkiosker og barer bestående av små trebord med et utvalg av spritflasker og en kjøleboks med ølbokser. Skjenkeløyve og skjenkekontroll er fremmedord. Her selger til og med oldemor på åtti år rompunsj til tørste festdeltakere som reker gatelangs.
Det hele er en pulserende fest med tusenvis av mennesker i fri flyt og dans gjennom den vanligvis døsige gata. Bleike turister blir raskt kvitt sine dollars, og jubler og danser med lokale festløver hele natta gjennom. De fastboende i partygata må være ganske herdet og immune mot musikken som dundrer fra tidlig kveld til lyse morgentimer. Dagen etter, er festgata atter en helt vanlig vei med slitne trehus og karibere. Helt til neste fredag.
En av de største attraksjonene i Rodney Bay, er den famøse «jump up»-festen. Slike fester blir arrangert flere plasser, men akkurat denne er en real smeltedigel av vestlige turister og lokalbefolkning. Konseptet går ut på at man hver eneste fredag forvandler et helt boligstrøk til en gatefest. Politiet sperrer av området, mens enorme stereoanlegg rigges opp i et veikryss. Langs fortauet stiller lokale selgere opp med improviserte grillmatkiosker og barer bestående av små trebord med et utvalg av spritflasker og en kjøleboks med ølbokser. Skjenkeløyve og skjenkekontroll er fremmedord. Her selger til og med oldemor på åtti år rompunsj til tørste festdeltakere som reker gatelangs.
Det hele er en pulserende fest med tusenvis av mennesker i fri flyt og dans gjennom den vanligvis døsige gata. Bleike turister blir raskt kvitt sine dollars, og jubler og danser med lokale festløver hele natta gjennom. De fastboende i partygata må være ganske herdet og immune mot musikken som dundrer fra tidlig kveld til lyse morgentimer. Dagen etter, er festgata atter en helt vanlig vei med slitne trehus og karibere. Helt til neste fredag.
Opprinnelig var planen at vi skulle seile jorda rundt på tre år. Gjennom Panamakanalen, ut i det endeløse Stillehavet og besøke små, tropiske øyer. Som mange seilere før oss har opplevd, ble glansbildet av en lang seiltur en smule endret i det første store havkrysset over Atlanteren. Langturseiling er, som navnet indikerer, faktisk ganske langt, og en bør helst vite litt om hva en gir seg ut på før man legger grandiose planer hjemme i stua. Det som er noen centimeter på verdenskartet, utgjør flere uker med seiling på havet.
Vi hadde begge tenkt på det, og i det vi tok opp den videre planen for diskusjon, hadde vi egentlig allerede konkludert. Vi var ikke klare for flere år i Stillehavet, med titusenvis av nautiske mil og opp til en måned i strekk under seil. Både erfaringsmessig og utstyrsmessig, følte vi at noe manglet. I tillegg er det ikke såidyllisk å ligge på skrå i en liten båt i ukevis i strekk. Konklusjonen ble til at Stillehavet får vente i denne omgang, men kanskje skal besøkes en gang i fremtiden.
Så hva nå? Vi hadde seilt frå Norge til Karibia på et halvt år, og hadde regnet med å bruke tre år på hele turen. Karibia er for så vidt et stort område, så det lå an til mye utforsking her også, uten at man må seile ukesvis mellom hver øy. Mange mener at Karibia er så godt som ødelagt av masseturisme bestående av europeiske og amerikanske seilere, og at det eksotiske ble borte for flere tiår siden. Det er mulig at Karibia var mer «ekte» før langturseiling ble allemannshobby, men for oss var det nytt. Her var det kokospalmer, rombarer, korallrev og sandstrender i fleng, noe som er eksotisk nok for to vestlendinger fra det kalde nord. De karibiske øyene er også ganske forskjellige fra hverandre, så variasjon får man uansett. Planen ble altså endret fra tre år jorda rundt til ett helt år i Karibia, så hjem via Cuba og USA. Lettet over beslutningen, følte vi at vi kunne senke skuldrene og heller nyte de karibiske øyer med en mer romslig tidsramme og ditto budsjett.
Øyhopping
Neste spørsmål ble rutevalg i Karibia. En oversomring i De små antiller betyr orkansesong. Da gjelder det å holde seg i den sørlige delen av øygruppa. Kursen ble derfor lagt nordover først, så fikk vi heller utforske de sørlige øyene når orkanene truet lenger nord. Sammen med Tore på «Villvind» gikk vi det korte havstykket over til Fort de France på den franske kolonien Martinique. Det greie med øyene i det østlige Karibia, er at distansene stort sett består av dagsturer. Man heiser seil når man står opp, og er fremme på neste øy i god tid før solnedgang. Når sikten er klar, kan man se helt over til neste destinasjon. Passatvinden blåser 10-12 meter per sekund rett fra øst nesten hele året, så man forstår grunnen til at seilere flokker til området. Sju timer etter at vi heiste ankeret på St. Lucia, gikk det til bunns igjen på Martinique.
Vi hadde begge tenkt på det, og i det vi tok opp den videre planen for diskusjon, hadde vi egentlig allerede konkludert. Vi var ikke klare for flere år i Stillehavet, med titusenvis av nautiske mil og opp til en måned i strekk under seil. Både erfaringsmessig og utstyrsmessig, følte vi at noe manglet. I tillegg er det ikke såidyllisk å ligge på skrå i en liten båt i ukevis i strekk. Konklusjonen ble til at Stillehavet får vente i denne omgang, men kanskje skal besøkes en gang i fremtiden.
Så hva nå? Vi hadde seilt frå Norge til Karibia på et halvt år, og hadde regnet med å bruke tre år på hele turen. Karibia er for så vidt et stort område, så det lå an til mye utforsking her også, uten at man må seile ukesvis mellom hver øy. Mange mener at Karibia er så godt som ødelagt av masseturisme bestående av europeiske og amerikanske seilere, og at det eksotiske ble borte for flere tiår siden. Det er mulig at Karibia var mer «ekte» før langturseiling ble allemannshobby, men for oss var det nytt. Her var det kokospalmer, rombarer, korallrev og sandstrender i fleng, noe som er eksotisk nok for to vestlendinger fra det kalde nord. De karibiske øyene er også ganske forskjellige fra hverandre, så variasjon får man uansett. Planen ble altså endret fra tre år jorda rundt til ett helt år i Karibia, så hjem via Cuba og USA. Lettet over beslutningen, følte vi at vi kunne senke skuldrene og heller nyte de karibiske øyer med en mer romslig tidsramme og ditto budsjett.
Øyhopping
Neste spørsmål ble rutevalg i Karibia. En oversomring i De små antiller betyr orkansesong. Da gjelder det å holde seg i den sørlige delen av øygruppa. Kursen ble derfor lagt nordover først, så fikk vi heller utforske de sørlige øyene når orkanene truet lenger nord. Sammen med Tore på «Villvind» gikk vi det korte havstykket over til Fort de France på den franske kolonien Martinique. Det greie med øyene i det østlige Karibia, er at distansene stort sett består av dagsturer. Man heiser seil når man står opp, og er fremme på neste øy i god tid før solnedgang. Når sikten er klar, kan man se helt over til neste destinasjon. Passatvinden blåser 10-12 meter per sekund rett fra øst nesten hele året, så man forstår grunnen til at seilere flokker til området. Sju timer etter at vi heiste ankeret på St. Lucia, gikk det til bunns igjen på Martinique.
Øyhopping
Fort de France er den mest folkerike byen i De små antiller. Over det gamle fortet i havna, vaier en stor trikolor stolt i vinden. Alle snakker fransk, valutaen er euro, utvalget i butikkene er enormt, og man kan ringe hjem for europeiske ringepriser. Franskmennene har tatt godt vare på sine kolonier, i motsetning til de mer forsømte engelsktalende øyene. Levestandarden på de franske koloniøyene er markant høyere enn hos naboene. Hvor ellers enn i Frankrike kan du se en uteligger sitte på fortauet med en champagneflaske i hver hånd?
Innsjekkingen på de franske øyene er også i en klasse for seg. I Karibia må man normalt oppsøke minst tre ulike kontorer med uniformerte tollere som ikke levner tvil om hvem som er sjefen. Man står skolerett og viser frem pass og papirer, og får etter kanskje en times ventetid de etterlengtede stemplene på plass. På de franske koloniene er hele bøtteballetten erstattet med selvbetjente PC-er. Desse er plassert i barer, restauranter, båtbutikker eller andre steder som ønsker å ha en slik innsjekks-PC stående. Når man har fylt ut et standardskjema på skjermen, skriver man det ut og får butikkeieren til å stemple det mot et sørvisgebyr på to-tre euro. Det er ganske greit når grensekontrolløren serverer deg en baguette samtidig som han sjekker deg inn!
Da vi ankret utenfor Fort de France, var det klart for karneval i byen. Karneval på denne siden av kloden er ikke som norske, der man til nød kjøper en billig vampyrdrakt i morobutikken kvelden før. Her brukes det månedsvis på sying og dekorering av de mest fargerike og kreative kostymer. Det legges mye prestisje i å lage det flotteste antrekket. Og det feires ikke i en dag. Nei, hver dag i nesten en uke går det timeslange tog gjennom gatene, med skrik og skrål, trommer og tuting. Her er det 17. mai hver dag. Det eneste negative med franske feiringer, er at festen tar slutt nærmest i det øyeblikk sola går ned. Klokka ni var alt i byen stengt. Det var dermed en stor gruppe feststemte seilere som slukøret kjørte gummibåtene ut igjen til ankringsfeltet. Heldigvis er ikke romflaskene langt unna, så i «Villvind» fortsatte karnevalet på dekk ut i de sene nattetimer.
Etter noen dager med skrik og skrål i gatene, var vi mettet på kostymer og dans. Vi hadde i tillegg en kranglete påhengsmotor som trengte en kyndig mekaniker. Le Marin like sør for Fort de France er stedet å reise til om man vil reparere noe på båten. Der er en stor marina med hundrevis av plasser, og et enormt ankringsområde med mer eller mindre fastboende seilere. Seilcharterbyråene har også sine baser her. En franskmann med rullesigarett i munnviken skrudde på motoren og klødde seg i hodet, og etter litt "oh lala" og "nonono", ble motoren friskmeldt i bytte mot en neve euro
Innsjekkingen på de franske øyene er også i en klasse for seg. I Karibia må man normalt oppsøke minst tre ulike kontorer med uniformerte tollere som ikke levner tvil om hvem som er sjefen. Man står skolerett og viser frem pass og papirer, og får etter kanskje en times ventetid de etterlengtede stemplene på plass. På de franske koloniene er hele bøtteballetten erstattet med selvbetjente PC-er. Desse er plassert i barer, restauranter, båtbutikker eller andre steder som ønsker å ha en slik innsjekks-PC stående. Når man har fylt ut et standardskjema på skjermen, skriver man det ut og får butikkeieren til å stemple det mot et sørvisgebyr på to-tre euro. Det er ganske greit når grensekontrolløren serverer deg en baguette samtidig som han sjekker deg inn!
Da vi ankret utenfor Fort de France, var det klart for karneval i byen. Karneval på denne siden av kloden er ikke som norske, der man til nød kjøper en billig vampyrdrakt i morobutikken kvelden før. Her brukes det månedsvis på sying og dekorering av de mest fargerike og kreative kostymer. Det legges mye prestisje i å lage det flotteste antrekket. Og det feires ikke i en dag. Nei, hver dag i nesten en uke går det timeslange tog gjennom gatene, med skrik og skrål, trommer og tuting. Her er det 17. mai hver dag. Det eneste negative med franske feiringer, er at festen tar slutt nærmest i det øyeblikk sola går ned. Klokka ni var alt i byen stengt. Det var dermed en stor gruppe feststemte seilere som slukøret kjørte gummibåtene ut igjen til ankringsfeltet. Heldigvis er ikke romflaskene langt unna, så i «Villvind» fortsatte karnevalet på dekk ut i de sene nattetimer.
Etter noen dager med skrik og skrål i gatene, var vi mettet på kostymer og dans. Vi hadde i tillegg en kranglete påhengsmotor som trengte en kyndig mekaniker. Le Marin like sør for Fort de France er stedet å reise til om man vil reparere noe på båten. Der er en stor marina med hundrevis av plasser, og et enormt ankringsområde med mer eller mindre fastboende seilere. Seilcharterbyråene har også sine baser her. En franskmann med rullesigarett i munnviken skrudde på motoren og klødde seg i hodet, og etter litt "oh lala" og "nonono", ble motoren friskmeldt i bytte mot en neve euro
Le Marin er også stedet langturseilere fyller opp med varer før de reiser videre. Utvalget i butikkene i Karibia er som oftest som i en norsk landhandel på femtitallet, og prisene ligger langt over norsk nivå. Men i de franske butikkene får man fullt europeisk sortiment til en rimelig penge. En lur butikkeier har funnet ut at ved å bygge en liten brygge utenfor butikken, tiltrekker han horder av seilere. Da kan man trille handlevognene fullastet med godsaker helt ned til gummibåtene.
Rett nord for Martinique ligger Dominica, en av de minst utviklede øyene i De små antiller. Dette er et helt land som ikke har hverken en rulletrapp eller en heis. I hovedstaden Roseau hadde vi avtalt å møte Fredrikstad-båten «Ariane» med Terje og Tonje, og deres to barn, Jacob på ni år, og Emil på sju år. «Ariane» ble en båt vi kom til å seile mye sammen med i Karibia. Terje og Tonje hadde tatt barna ut av skolen for å gi dem ett år med hjemmeskole i eksotiske farvann. Et undervisningsopplegg som så ut til å fungere svært godt, spesielt med så pedagogiske foreldre som lærere. Norge har en ordning der barn har undervisningsplikt, men ikke skoleplikt. Derfor er det mange norske båter som seiler på langtur med barn. I Sverige har de derimot skoleplikt, så det er få svenske båter som kan reise på tur med barn i skolelalder.
Rett nord for Martinique ligger Dominica, en av de minst utviklede øyene i De små antiller. Dette er et helt land som ikke har hverken en rulletrapp eller en heis. I hovedstaden Roseau hadde vi avtalt å møte Fredrikstad-båten «Ariane» med Terje og Tonje, og deres to barn, Jacob på ni år, og Emil på sju år. «Ariane» ble en båt vi kom til å seile mye sammen med i Karibia. Terje og Tonje hadde tatt barna ut av skolen for å gi dem ett år med hjemmeskole i eksotiske farvann. Et undervisningsopplegg som så ut til å fungere svært godt, spesielt med så pedagogiske foreldre som lærere. Norge har en ordning der barn har undervisningsplikt, men ikke skoleplikt. Derfor er det mange norske båter som seiler på langtur med barn. I Sverige har de derimot skoleplikt, så det er få svenske båter som kan reise på tur med barn i skolelalder.
Øyene i De små Antiller
Vi ankom Roseau om kvelden, og våknet neste morgen til noe av det klareste vannet vi har sett. Å hoppe rett i sjøen og ta morgenbadet i 28 grader varmt vann, var noe vi raskt ble vant til. Det er brådypt og vanskelige ankringsforhold i Roseau, men lokale entreprenører har lagt ut bøyer til gjestende båter, og tilbyr samtidig guidede bilturer rundt på øya. Vi benyttet oss av en slik tur, til et fossefall inne i jungelen.
Dominica er en høy og frodig øy med mye nedbør, så de lider ikke av vannmangel. Fossen var av norsk kaliber, men med tropisk vanntemperatur. Å svømme inn under et slikt fossefall, var en heftig opplevelse. Vanntrykket var kollossalt. Det var som å stå med ansiktet rett i mot en orkan med tungt regn. Den eneste gode havna for ankring på Dominica ligger på nordvestkysten, ved Portsmouth. Sammen med «Ariane» gikk vi dit neste dag. Lenge før vi kom frem, ble vi møtt av en liten og fargerik motorbåt med en vinkende kar om bord. Det viste seg å være Albert Lawrence, en av de lokale turistguidene som også hjelper båtfolk med diverse tjenester. Vi kom til å snakke mye med Albert ved våre gjentatte besøk i Portsmouth. Han ble vår faste «mr. fix-it».
Tidligere hadde Portsmouth et frynsete rykte blant seilere. Overivrige selgere og tyveri fra båter var så utbredt at mange valgte å seile rett forbi. De lokale fortvilte over utviklingen, og innså at noe måtte gjøres for å lokke turistene i stedet for å skremme dem vekk. I 2005 gikk en gruppe turistguider sammen om å danne organisasjonen Portsmouth Association for Yacht Security (PAYS).
PAYS består nå av tretten medlemmer som hjelper nyankomne seilbåter inn, tilbyr diverse tjenester, og har døgnbemannet sikkerherhetstjeneste i ankringsbukta. Alle medlemmene må gjennom kurs i blant annet kundeservice og førstehjelp for å bli tatt med i organisasjonen.
– Målet med PAYS er at alle seilere som besøker oss skal være trygge døgnet rundt og føle seg velkomne her, fortalte Jeff Frank, lederen for PAYS.
– Noen ganger dregger båtene, eller de får andre problemer om natta. Da kan de kalle oss opp på kanal 16, som de fleste av oss lytter til hele døgnet.
Minst en gang i uka arrangerer organisasjonen grillkvelder i klubbhuset på stranda. Da møtes seilerne til grillmat og rompunsj. Overskuddet fra grillingen går til lønn av nattevakter i området.
– Flere båter gir mer arbeid til oss, og båtene gir samtidig viktige inntekter til samfunnet på Dominica, sa Frank
Dominica er en høy og frodig øy med mye nedbør, så de lider ikke av vannmangel. Fossen var av norsk kaliber, men med tropisk vanntemperatur. Å svømme inn under et slikt fossefall, var en heftig opplevelse. Vanntrykket var kollossalt. Det var som å stå med ansiktet rett i mot en orkan med tungt regn. Den eneste gode havna for ankring på Dominica ligger på nordvestkysten, ved Portsmouth. Sammen med «Ariane» gikk vi dit neste dag. Lenge før vi kom frem, ble vi møtt av en liten og fargerik motorbåt med en vinkende kar om bord. Det viste seg å være Albert Lawrence, en av de lokale turistguidene som også hjelper båtfolk med diverse tjenester. Vi kom til å snakke mye med Albert ved våre gjentatte besøk i Portsmouth. Han ble vår faste «mr. fix-it».
Tidligere hadde Portsmouth et frynsete rykte blant seilere. Overivrige selgere og tyveri fra båter var så utbredt at mange valgte å seile rett forbi. De lokale fortvilte over utviklingen, og innså at noe måtte gjøres for å lokke turistene i stedet for å skremme dem vekk. I 2005 gikk en gruppe turistguider sammen om å danne organisasjonen Portsmouth Association for Yacht Security (PAYS).
PAYS består nå av tretten medlemmer som hjelper nyankomne seilbåter inn, tilbyr diverse tjenester, og har døgnbemannet sikkerherhetstjeneste i ankringsbukta. Alle medlemmene må gjennom kurs i blant annet kundeservice og førstehjelp for å bli tatt med i organisasjonen.
– Målet med PAYS er at alle seilere som besøker oss skal være trygge døgnet rundt og føle seg velkomne her, fortalte Jeff Frank, lederen for PAYS.
– Noen ganger dregger båtene, eller de får andre problemer om natta. Da kan de kalle oss opp på kanal 16, som de fleste av oss lytter til hele døgnet.
Minst en gang i uka arrangerer organisasjonen grillkvelder i klubbhuset på stranda. Da møtes seilerne til grillmat og rompunsj. Overskuddet fra grillingen går til lønn av nattevakter i området.
– Flere båter gir mer arbeid til oss, og båtene gir samtidig viktige inntekter til samfunnet på Dominica, sa Frank
Portsmouth ble ett av våre favorittsteder i Karibia. Her var masseturismen ennå ikke kommet i full skala, så alt var litt på «halv tolv». Ingen store resorter eller dyre restauranter, bare lokale rombarer i byen og langs stranda. Det meste av servicetilbud var sentrert rundt området der seilerne ankret. Av og til kom lokale selgere padlende ut til oss i små robåter eller på surfebrett for å selge frukt. Ikke alle hadde helt rent mel i posen, så gutta i PAYS holdt nøye øye med hvem som oppsøkte seilerne. De virket bestemt på å ikke la stedets rykte bli ødelagt enda en gang.
Like innenfor båten, vår holdt den lokale bohemen og kunstneren Felix til. I et lite trehus i strandkanten, hadde han sitt kunstgalleri. I hjørnet i galleriet var en bitteliten bar. Om han var på bakrommet og malte eller laget mat, var det bare å forsyne seg med drikke i kjøleskapet og betale etterpå. Slike avslappede holdninger og gjensidig tillit kunne vi bli vant med. Vi gav han et bilde av båten vår, så malte han den på to T-skjorter for en slikk og ingenting. Det var fint å sitte utenfor baren hans og slappe av, se på båtene og på folk som slentret forbi på stranda. I Portsmouth er det få som stresser.
Den store turistattraksjonen i Portsmouth er elva Indian River, der bare godkjente turistguider får lov å ta båtene opp. Påhengsmotor er også forbudt, så man må ro. Albert tok oss og Terje og Tonje fra «Ariane» med på rotur, der vi fikk lære mye om den lokale flora og fauna, og om historien til indianerne som en gang bodde i området. En scene i en av Pirates of the Caribbean-filmene var også spilt inn der, og kulissene stod fremdeles igjen.
Etter noen avslappende dager, reiste vi videre nordover til neste øy, Guadeloupe, der vi ankret i den vesle bukta ved landsbyen Deshaies. Det blåste liten kuling, så vi og flere andre båter lå og ventet på gunstigere vind i passasjen mellom Guadeloupe og Antigua. Deshaies er en typisk fransk-karibisk landsby, med hvitmalte murhus og trivelige gater med små butikker og bakerier. Det er forståelig at mange franskmenn velger å pensjonere seg på de karibiske koloniene. Her går livet sin sakte og søvnige gang. Alle snakker fransk, man får bruke franske velferdsordninger, og bonusen er sommer og sol hele året. Akk, hadde bare Norge hatt en karibisk koloni der alle snakket norsk. Vi får nøye oss med Gran Canaria.
Like innenfor båten, vår holdt den lokale bohemen og kunstneren Felix til. I et lite trehus i strandkanten, hadde han sitt kunstgalleri. I hjørnet i galleriet var en bitteliten bar. Om han var på bakrommet og malte eller laget mat, var det bare å forsyne seg med drikke i kjøleskapet og betale etterpå. Slike avslappede holdninger og gjensidig tillit kunne vi bli vant med. Vi gav han et bilde av båten vår, så malte han den på to T-skjorter for en slikk og ingenting. Det var fint å sitte utenfor baren hans og slappe av, se på båtene og på folk som slentret forbi på stranda. I Portsmouth er det få som stresser.
Den store turistattraksjonen i Portsmouth er elva Indian River, der bare godkjente turistguider får lov å ta båtene opp. Påhengsmotor er også forbudt, så man må ro. Albert tok oss og Terje og Tonje fra «Ariane» med på rotur, der vi fikk lære mye om den lokale flora og fauna, og om historien til indianerne som en gang bodde i området. En scene i en av Pirates of the Caribbean-filmene var også spilt inn der, og kulissene stod fremdeles igjen.
Etter noen avslappende dager, reiste vi videre nordover til neste øy, Guadeloupe, der vi ankret i den vesle bukta ved landsbyen Deshaies. Det blåste liten kuling, så vi og flere andre båter lå og ventet på gunstigere vind i passasjen mellom Guadeloupe og Antigua. Deshaies er en typisk fransk-karibisk landsby, med hvitmalte murhus og trivelige gater med små butikker og bakerier. Det er forståelig at mange franskmenn velger å pensjonere seg på de karibiske koloniene. Her går livet sin sakte og søvnige gang. Alle snakker fransk, man får bruke franske velferdsordninger, og bonusen er sommer og sol hele året. Akk, hadde bare Norge hatt en karibisk koloni der alle snakket norsk. Vi får nøye oss med Gran Canaria.
Øyene i nord
Da været endelig løynet, gikk turen til Antigua raskt. Til babord kunne vi skimte Montserrat i det fjerne. I 1995 ble halve øya slukt av et vulkanutbrudd. Hus og infrastruktur ligger fremdeles halvveis begravet under et tykt lag lava og vulkansk aske. Kommer man seilende fra vest, kjenner man svovellukta fra den slumrende vulkanen. Vel fremme i Jolly Harbour, var vi påpasselige med å sjekke inn med en gang.
Antigua har rykte på seg for å ha de strengeste immigrasjonsmyndighetene i De små antiller. Vi hadde hørt historier om folk som hadde fått flere tusen dollar i bot fordi de hadde gått i land uten å være korrekt klarert inn. Man må først legge båten ved tollkaia, og bare kapteinen får lov å gå i land for å sjekke inn. Ankring utenfor er ikke tillatt, slik man som regel gjør ellers i Karibia. Etter å ha gått frem og tilbake mellom tre ulike kontor flere ganger, var stemplene på plass. Storseilet hadde fått noen slitasjeskader over Atlanterhavet, så vi la oss i marinaen for å ta det av og reparere det. Daniel, som jobbet i marinaen, var svært hjelpsom med å få av seilet og kjøre det til en seilmaker i English Harbour. Han kjørte oss også rundt på øya, så vi fikk se oss rundt og handlet litt.
Kvelden storseilet skulle hentes, tok Daniel en avstikker inn en sidevei til en svært lokal pub. Utenfor hang et knippe svært tvilsomme karakterer, sløve og røde i blikket av for mye hasj og rom. Jeg tok kameraet ut av lomma for å ta et bilde av baren, men Daniel rådet meg kjapt til å putte det tilbake igjen. Her gjaldt det å ligge lavt. I det vi skulle dra, begynte klientellet å hisse seg opp og snakket raskt til hverandre. På vei til bilen ble det ropt «hey, white boy!» og mye ukvemsord etter oss. Daniel sa at han av og til brukte å ta med hvite turister til baren for å skremme dem litt. «Om jeg ikke hadde vært med deg, hadde du fått trøbbel her», kunne han fortelle. Et par steder i Karibia følte vi at det murret en misnøye blant lokalbefolkningen mot hvite turister. I Portsmouth fikk Tonje på «Ariane» ropt «I don't like white people!» etter seg av en hissig kar på gata. Med tanke på karibias historie, er det kanskje ikke så rart at den svarte lokalbefolkningen er en smule skeptiske til hvite.
Antigua har rykte på seg for å ha de strengeste immigrasjonsmyndighetene i De små antiller. Vi hadde hørt historier om folk som hadde fått flere tusen dollar i bot fordi de hadde gått i land uten å være korrekt klarert inn. Man må først legge båten ved tollkaia, og bare kapteinen får lov å gå i land for å sjekke inn. Ankring utenfor er ikke tillatt, slik man som regel gjør ellers i Karibia. Etter å ha gått frem og tilbake mellom tre ulike kontor flere ganger, var stemplene på plass. Storseilet hadde fått noen slitasjeskader over Atlanterhavet, så vi la oss i marinaen for å ta det av og reparere det. Daniel, som jobbet i marinaen, var svært hjelpsom med å få av seilet og kjøre det til en seilmaker i English Harbour. Han kjørte oss også rundt på øya, så vi fikk se oss rundt og handlet litt.
Kvelden storseilet skulle hentes, tok Daniel en avstikker inn en sidevei til en svært lokal pub. Utenfor hang et knippe svært tvilsomme karakterer, sløve og røde i blikket av for mye hasj og rom. Jeg tok kameraet ut av lomma for å ta et bilde av baren, men Daniel rådet meg kjapt til å putte det tilbake igjen. Her gjaldt det å ligge lavt. I det vi skulle dra, begynte klientellet å hisse seg opp og snakket raskt til hverandre. På vei til bilen ble det ropt «hey, white boy!» og mye ukvemsord etter oss. Daniel sa at han av og til brukte å ta med hvite turister til baren for å skremme dem litt. «Om jeg ikke hadde vært med deg, hadde du fått trøbbel her», kunne han fortelle. Et par steder i Karibia følte vi at det murret en misnøye blant lokalbefolkningen mot hvite turister. I Portsmouth fikk Tonje på «Ariane» ropt «I don't like white people!» etter seg av en hissig kar på gata. Med tanke på karibias historie, er det kanskje ikke så rart at den svarte lokalbefolkningen er en smule skeptiske til hvite.
Med storseilet reparert og forsterket, kunne vi ta farvel med Antigua for denne gang og fortsette nord til Barbuda. Der ventet «Ariane» på oss. Barbuda er kanskje ett av de siste urørte paradisene i Karibia. Hele øya er flat som en pannekake og omgitt av en lang, sammenhengende sandstrand. Myndighetene ønsker ikke utbygging av store hotell og resorter, så det meste er fremdeles ganske enkelt. Det var absolutt ingen mangel på ankringsplass i det turkise vannet. På den endeløse, hvite sandstranda innenfor, fantes det ikke så mye som en strandbar å se. De eneste menneskene vi så, var noen som kitet i det fjerne i den store lagunen. Dette var et sted der man kunne løpe naken rundt på stranda om man ville det.
For å komme oss inn til hovedstaden, måtte vi tilkalle en watertaxi på VHF. En liten motorbåt kom susende til «busstoppet», som bestod av et solbleket treskilt og en liten benk midt på stranda. Taxibåtmannen hadde selvsagt flere jern i ilden, og kjørte oss videre med bil til toll- og immigrasjonskontorer, og til en liten restaurant han dreiv. Vi fant aldri dama som skulle jobbe på tollkontoret. Hun jobbet nemlig femti prosent der, og femti prosent på et annet kontor lenger nede i gata. Da vi spurte på det ene stedet, fikk vi beskjed om at hun var på jobb på det andre, og vise-versa. Sikkert en grei måte å skulke jobben på!
På vei inn til stranda, holdt det på å gå helt galt. Vi var fire voksne og to barn i gummibåten til «Ariane». For å komme seg i land, må man beregne bølgene nøyaktig, så man blir skylt opp på stranda. Terje vaket utenfor stranda noen sekunder, så gav han gass forover. Vi surfet på bølga innover, men rett før vi nådde land, gikk vannet ut igjen. Båten ble dradd bakover, påhengsmotoren knakk mot bunnen, og hele båten ble fylt av vann av den påfølgende bølgen. Alt vi hadde med oss ble skylt i sjøen, så det var litt av et styr å berge pass, papirer, lommebøker og annet. Lærdommen er at man alltid må legge slikt i en vanntett bag når man skal i land med gummibåt. Etter dette, ble det fast rutine.
Barbuda er det ultimate målet om man bare har lyst å slappe av og nyte livet noen dager. Det er så godt som ingen underholdningstilbud eller distraksjoner der, bortsett fra det man finner på selv. Så om man liker å kite, snorkle, sove, grille på stranda, sole seg eller lese hele skipsbiblioteket, er dette stedet. Det som anbefales, er å reise sammen med vennebåter og ha med tilstrekkelig med mat og drikke om bord. Det er lite å få tak i på Barbuda, med mindre man reiser inn til hovedstaden Codrington. Noen marina finnes heller ikke.
For å komme oss inn til hovedstaden, måtte vi tilkalle en watertaxi på VHF. En liten motorbåt kom susende til «busstoppet», som bestod av et solbleket treskilt og en liten benk midt på stranda. Taxibåtmannen hadde selvsagt flere jern i ilden, og kjørte oss videre med bil til toll- og immigrasjonskontorer, og til en liten restaurant han dreiv. Vi fant aldri dama som skulle jobbe på tollkontoret. Hun jobbet nemlig femti prosent der, og femti prosent på et annet kontor lenger nede i gata. Da vi spurte på det ene stedet, fikk vi beskjed om at hun var på jobb på det andre, og vise-versa. Sikkert en grei måte å skulke jobben på!
På vei inn til stranda, holdt det på å gå helt galt. Vi var fire voksne og to barn i gummibåten til «Ariane». For å komme seg i land, må man beregne bølgene nøyaktig, så man blir skylt opp på stranda. Terje vaket utenfor stranda noen sekunder, så gav han gass forover. Vi surfet på bølga innover, men rett før vi nådde land, gikk vannet ut igjen. Båten ble dradd bakover, påhengsmotoren knakk mot bunnen, og hele båten ble fylt av vann av den påfølgende bølgen. Alt vi hadde med oss ble skylt i sjøen, så det var litt av et styr å berge pass, papirer, lommebøker og annet. Lærdommen er at man alltid må legge slikt i en vanntett bag når man skal i land med gummibåt. Etter dette, ble det fast rutine.
Barbuda er det ultimate målet om man bare har lyst å slappe av og nyte livet noen dager. Det er så godt som ingen underholdningstilbud eller distraksjoner der, bortsett fra det man finner på selv. Så om man liker å kite, snorkle, sove, grille på stranda, sole seg eller lese hele skipsbiblioteket, er dette stedet. Det som anbefales, er å reise sammen med vennebåter og ha med tilstrekkelig med mat og drikke om bord. Det er lite å få tak i på Barbuda, med mindre man reiser inn til hovedstaden Codrington. Noen marina finnes heller ikke.
Oppholdet på Barbuda ble kort, men langt nok. Neste destinasjon var jetsetøya St. Barths, en dagstur unna. Det var vindstilt da vi heiste anker ved soloppgang. Hele veien putret vi side om side vestover på et knallblått, flatt hav. Sola steikte, så vi satt på badeplattformen med beina i vannet og nøt overfarten. I det sola begynte å nå horisonten, kom vi frem til hovedstaden Gustavia.
Kontrasten til øde og fattige Barbuda var enorm. Super- og megayachtene nærmest kjempet om plassen i den vesle bukta. Her lå mange av de berømte skutene som multimilliardærer verden over har kjøpt for å vise sin endeløse formue. Har man færre enn tre dekk på båten sin, er man en småfisk å regne på St. Barths. Noen av båtene hadde store rutsjebaner fra tredje eller fjerde dekk og ut i sjøen. Moro for rikinger og deres barn. Hele tiden gikk små privatfly i skytteltrafikk til flyplassen.
Det var så vidt vi greide å finne en ankringsplass helt bakerst i feltet, kloss inn til innfartsleia. Tidlig neste morgen, ble vi vekket av sure havnebetjenter som ba oss vennligst pelle oss lenger vekk fra leia. Her skulle nemlig megayachtene passere. Vi fikk så vidt dispensasjon til å kjøre gummibåten inn for å sjekke inn i landet først.
Gustavia bar preg av å være en by tilrettelagt for de med et syv- eller åttesifret antall dollars på konto. Her var eksklusive butikker i alle retninger, men også vanlige barer og restauranter for oss med mer moderat tilgang til privatfly. For skandinavere, er det artigeste at franske St. Barths tidligere var en svensk koloni. Gatene bærer fremdeles svenske navn, og man kan se rester etter det svenske kolonistyret over alt i byen. Vi rakk en øl i baren «Systembolaget» før vi heiste anker og evakuerte til bukta Anse a Colombier på nordspissen av øya. Her var det straks mer karibisk, med sandstrender og vanlige langturseilbåter.
En stor superyacht lå ankret midt i bukta, og var kongen på haugen. Om ettermiddagen kom en liten RIB inn, tok en runde og forsvant. En halvtime etter, kom en mye større superyacht og ankret bak den andre. Mannskapet hadde nok tatt en rekognoseringsrunde for å finne plass. Rikdom er relativt. Uansett hvor stor og flott båt du har, kommer det til slutt en som har større. Vi lurte på om eierne av slike båter har kontakt med hverandre, slik andre langturseilere har. Kaller de hverandre opp på VHF ber hverandre over på champagne og kaviar? Tankevekkende er det også at når de største båtene besøker naboøya Barbuda, fordobler de trolig formuen, vannproduksjonen og strømproduksjonen i landet bare ved å ligge der.
Ankringsplassen var uansett upåklagelig, med en fin strand og skilpadder som svømte rundt i det klare vannet. Her slo vi oss til ro noen dager før vi seilte videre til den neste franske kolonien, St. Martin. Det interessante med den øya, er at den er delt på midten. Den nordvestlige delen er fransk, og den sørøstlige er nederlansk. Grenseovergangen er sømløs, midt på broa som strekker seg over den store lagunen i midten.
Den største turistattraksjonen er Juliana international airport. For å få plass til flyplassen, måtte den bygges helt ut i sjøkanten. Bare en vei og en smal strandstripe skiller rullebanen fra havet. Når store jetfly tar av, får man jetstrømmen fra motorene rett i ansiktet, så sand, parasoller og badeballer flyr i alle retninger. Når flyene lander, kommer de inn så lavt at det føles som man kan hoppe opp og ta på dem. Den lokale restauranten har selvsagt panoramautsikt mot innflygingen og tidstabeller for dagens landinger. Heftigest er det når en Boeing 747 lander. Dessverre var det ingen den dagen vi var der. Pilotene syntes nok også det er artig med den spesielle rullebanen og alle tilskuerne. Et American Airlines-fly stilte seg helt bak på rullebanen, holdt inne bremsene og gav full gass på jetmotorene. Tilskuerne bak gjerdet fikk seg en skikkelig sandblåsing og falt overende på veien!
Den franske delen av St. Martin fant vi ikke spesielt sjarmerende. Det mest positive var den hesteskoformede havna inne i lagunen, der restauranter og barer lå vegg-i-vegg rundt en lav trebrygge. Man kunne fortøye gummibåten og spasere rett inn i restaurantene. En gledelig egenskap med franske St. Martin, er at omtrent alle kan flytende engelsk. Sannsynligvis en konsekvens av at de må dele øya med nederlendere. På de helt selvstendige franske øyene, kan sannsynligvis i underkant av ti prosent av innbyggerne snakke engelsk, noe som er svært frustrerende for oss som ikke kan fransk. Men noe franskmennene kan, er god mat.
Etter å ha fylt båten full av mat og billig drikke, tenkte vi det var på tide å flytte seg videre til Anguilla. Øya er en britisk koloni, og ligger så nær St. Martin at vi tydelig kunne se over på husene som lå i strandkanten. Et par timer senere, slapp vi ankeret i turkis vann i Road Bay. «Welcome to paradise!» stod det på skiltet over immigrasjonskontoret, som passelig nok lå helt i strandkanten. «Ariane» hadde allerede vært der noen dager, så i det vi la til kai med gummibåten kom Terje smilende mot oss med to kalde Caribs i hendene.
Kontrasten til øde og fattige Barbuda var enorm. Super- og megayachtene nærmest kjempet om plassen i den vesle bukta. Her lå mange av de berømte skutene som multimilliardærer verden over har kjøpt for å vise sin endeløse formue. Har man færre enn tre dekk på båten sin, er man en småfisk å regne på St. Barths. Noen av båtene hadde store rutsjebaner fra tredje eller fjerde dekk og ut i sjøen. Moro for rikinger og deres barn. Hele tiden gikk små privatfly i skytteltrafikk til flyplassen.
Det var så vidt vi greide å finne en ankringsplass helt bakerst i feltet, kloss inn til innfartsleia. Tidlig neste morgen, ble vi vekket av sure havnebetjenter som ba oss vennligst pelle oss lenger vekk fra leia. Her skulle nemlig megayachtene passere. Vi fikk så vidt dispensasjon til å kjøre gummibåten inn for å sjekke inn i landet først.
Gustavia bar preg av å være en by tilrettelagt for de med et syv- eller åttesifret antall dollars på konto. Her var eksklusive butikker i alle retninger, men også vanlige barer og restauranter for oss med mer moderat tilgang til privatfly. For skandinavere, er det artigeste at franske St. Barths tidligere var en svensk koloni. Gatene bærer fremdeles svenske navn, og man kan se rester etter det svenske kolonistyret over alt i byen. Vi rakk en øl i baren «Systembolaget» før vi heiste anker og evakuerte til bukta Anse a Colombier på nordspissen av øya. Her var det straks mer karibisk, med sandstrender og vanlige langturseilbåter.
En stor superyacht lå ankret midt i bukta, og var kongen på haugen. Om ettermiddagen kom en liten RIB inn, tok en runde og forsvant. En halvtime etter, kom en mye større superyacht og ankret bak den andre. Mannskapet hadde nok tatt en rekognoseringsrunde for å finne plass. Rikdom er relativt. Uansett hvor stor og flott båt du har, kommer det til slutt en som har større. Vi lurte på om eierne av slike båter har kontakt med hverandre, slik andre langturseilere har. Kaller de hverandre opp på VHF ber hverandre over på champagne og kaviar? Tankevekkende er det også at når de største båtene besøker naboøya Barbuda, fordobler de trolig formuen, vannproduksjonen og strømproduksjonen i landet bare ved å ligge der.
Ankringsplassen var uansett upåklagelig, med en fin strand og skilpadder som svømte rundt i det klare vannet. Her slo vi oss til ro noen dager før vi seilte videre til den neste franske kolonien, St. Martin. Det interessante med den øya, er at den er delt på midten. Den nordvestlige delen er fransk, og den sørøstlige er nederlansk. Grenseovergangen er sømløs, midt på broa som strekker seg over den store lagunen i midten.
Den største turistattraksjonen er Juliana international airport. For å få plass til flyplassen, måtte den bygges helt ut i sjøkanten. Bare en vei og en smal strandstripe skiller rullebanen fra havet. Når store jetfly tar av, får man jetstrømmen fra motorene rett i ansiktet, så sand, parasoller og badeballer flyr i alle retninger. Når flyene lander, kommer de inn så lavt at det føles som man kan hoppe opp og ta på dem. Den lokale restauranten har selvsagt panoramautsikt mot innflygingen og tidstabeller for dagens landinger. Heftigest er det når en Boeing 747 lander. Dessverre var det ingen den dagen vi var der. Pilotene syntes nok også det er artig med den spesielle rullebanen og alle tilskuerne. Et American Airlines-fly stilte seg helt bak på rullebanen, holdt inne bremsene og gav full gass på jetmotorene. Tilskuerne bak gjerdet fikk seg en skikkelig sandblåsing og falt overende på veien!
Den franske delen av St. Martin fant vi ikke spesielt sjarmerende. Det mest positive var den hesteskoformede havna inne i lagunen, der restauranter og barer lå vegg-i-vegg rundt en lav trebrygge. Man kunne fortøye gummibåten og spasere rett inn i restaurantene. En gledelig egenskap med franske St. Martin, er at omtrent alle kan flytende engelsk. Sannsynligvis en konsekvens av at de må dele øya med nederlendere. På de helt selvstendige franske øyene, kan sannsynligvis i underkant av ti prosent av innbyggerne snakke engelsk, noe som er svært frustrerende for oss som ikke kan fransk. Men noe franskmennene kan, er god mat.
Etter å ha fylt båten full av mat og billig drikke, tenkte vi det var på tide å flytte seg videre til Anguilla. Øya er en britisk koloni, og ligger så nær St. Martin at vi tydelig kunne se over på husene som lå i strandkanten. Et par timer senere, slapp vi ankeret i turkis vann i Road Bay. «Welcome to paradise!» stod det på skiltet over immigrasjonskontoret, som passelig nok lå helt i strandkanten. «Ariane» hadde allerede vært der noen dager, så i det vi la til kai med gummibåten kom Terje smilende mot oss med to kalde Caribs i hendene.
Stemningen på Anguilla var veldig avslappet. På immigrasjonskontoret satt damene og smilte og lo, mens de stemplet pass og snakket om gutter seg i mellom. En kontrast til rigide Antigua, der vi følte vi aller nådigest fikk slippe inn i landet.
Anguilla viste seg å være nok en karibisk paradisøy der det meste av aktiviteter foregår i sjøen, på stranda eller i baren. Det bor bare i underkant av 14.000 innbyggere på øya, så det er langt fra noen pulserende metropol. Vi kjørte en runde rundt på øya, og fikk et godt inntrykk av stedet. Et stykke utenfor Road Bay, ligger den ubebodde Sandy Island. En liten sandholme med bare et par palmer og en restaurant. Man kan leie taxibåt ut og tilbringe dagen der. Det tar omtrent fem minutter å gå rundt øya, så kan man legge seg ned og sole seg eller snorkle resten av oppholdet. En tur ut kan anbefales om man ikke har mye annet å bedrive dagene med, noe man sjelden har på slike steder.
Etappen over til De britiske Jomfruøyer var akkurat for lang til å gå i dagslys, så vi bestemte oss i stedet for å gå om ettermiddagen og være fremme neste dag. Like før solnedgang, heiste vi ankeret og putret i vei vestover. Vinden var svak, så vi brukte motoren. Enkelte steder i Karibia er veldig langgrunne. Slik var det også her. Og der det er grunt, er det ofte mange teiner. Dermed gikk det som det måtte gå: plutselig hører vi et dunk, og motoren sliter veldig. Selvfølgelig hadde vi greid å kjøre på en hummerteine, så tau og blåser viklet seg rundt propell og aksling. Været var heldigvis fint, så vi rullet ut genoaen og seilte i noen få knop gjennom natten. Da dagslyset kom, inspiserte vi propellen og konkluderte med at situasjonen ikke var så ille. Det var bare å hoppe uti med dykkermaske og brødkniv. Tjue minutter etter var propellen atter fri, og vi kunne fortsette vestover mot BVI.
JomfruøyeneJomfruøyene visste vi lite om, annet enn at det var et eksotisk sted i Karibia. Jomfruøyene er delt inn i en britisk, en amerikansk og en spansk sektor, hver bestående av mange småøyer. Det er ikke så mange store sandstrender i området, så vannet er krystallklart. Øyene ligger tett i tett, ofte mindre enn en times seilas fra hverandre. Her kan man seile rundt i ukevis uten å besøke samme sted to ganger.
Etter å ha sjekket inn i den vanlige karusellen med skjemautfylling, stempling og betaling, denne gangen i fire luker ved siden av hverandre i et trangt kontor, var vi innsjekket i britisk territorie. Første stopp var Trellis Bay, like ved flyplassen på Beef Island. Bukta er kjent for sin månedlige fullmånefest på stranda. Hit kommer hundrevis av mennesker for å drikke rom og danse i varme og måneskinn. Rolf Arne Berg og samboeren Anna Haddal kom også hit for å seile med oss i tre uker. Som alltid var det kjekt å få besøk og forsyninger fra Norge. Noen dager etter, kom også «Ariane» seilende fra Anguilla.
Med sitt blå og rene vann, er BVI perfekt til snorkling. De store steinklippene og hulene i The Baths er absolutt verdt et besøk. Det samme er området rundt The Bight Bay på Norman Island. Fargerike fisker i store stimer flokket seg rundt oss i det vi snorklet rundt. Nyinnkjøpte svømmeføtter gjorde snorklingen mye mer spennende enn tidligere. Noe av det første man bør kjøpe når man kommer til Karibia, er svømmeføtter, en god maske og et blybelte. Det varme vannet og det yrende livet under vann, er en fridykkers drøm, og gir langturen en helt ny dimensjon. Tidligere hadde jeg snorklet uten svømmeføtter og bly, noe som begrenset dyptgående til rett under kjølen, før jeg måtte opp igjen og puste. Med nytt utstyr, ble dybdegrensene fort utvidet til 10-12 meter.
De idylliske Jomfruøyene er selvfølgelig for lengst oppdaget og utnyttet av charterselskapene. Nesten alle båtene i området er eid av SunSail og Moorings-utleiebyråene. Følgene av dette er mange steder med skyhøye priser, og bukter tettpakkede med fortøyningsbøyer. Siden charterturister ikke er særlig interessert i å drive med ankring og andre kompliserte båt-ting, blir løsningen en bøye til 300 kroner natta. For turister på toukers ferietur, betyr ikke tre-fire tusen kroner ekstra så mye fra eller til, men for langturseilere på budsjett, er dette penger rett ut vinduet. Bare noen få steder var det mulig å finne plass nok til å ankre trygt mellom skogen av hvite og blå gummibøyer. Drømmen om det uberørte, karibiske paradiset er nok ødelagt for mange tiår siden.
En natt tenkte vi at vi skulle koste på oss en marinaplass, fylle vann og lade batteriene. Valget falt på den fasjonable Bitter End Yacht Club på Virgin Gorda. At det kom til å bli dyrt, fikk vi et forvarsel om allerede da vi kalte de opp på VHF. «We just have to notify the owner of the Swan 100 next to you that you're coming in», kunne de fortelle oss. Her gjaldt det altså å ikke skrape opp lakken til naboen.
«Emma» så ut som en lekebåt ved siden av den vinrøde, skinnende kolossen. Hele dagen arbeidet et par ungdommer med å pusse alt som kunne pusses av lakk og metall om bord. En natt i marina kostet oss nesten en tusenlapp. Strøm fikk vi ikke, da de naturligvis bare hadde 110 volt landstrøm. Vi kunne like godt brukt en av bøyene rett utenfor.
Deler av De britiske jomfruøyer bærer preg av å ligge ganske nær De amerikanske jomfruøyene. Utrustet med boka «The Drinkin' Man's Guide to BVI», kom horder av amerikanske ungdommer på dagsturer over til BVI. På Soggy Dollar Bar på Jost van Dyke, var det «spring break». Om du har sett en amerikansk college-film, var det omtrent akkurat slik det var der. Damer i bikinier som hoiet og skrek, mens tøffinger i shorts bøttet ned den ene rom-punchen etter den andre, utgjorde omtrent hele klientellet. Det slo oss at dette er amerikanernes Gran Canaria. Det er hit de reiser på partytur.
Anguilla viste seg å være nok en karibisk paradisøy der det meste av aktiviteter foregår i sjøen, på stranda eller i baren. Det bor bare i underkant av 14.000 innbyggere på øya, så det er langt fra noen pulserende metropol. Vi kjørte en runde rundt på øya, og fikk et godt inntrykk av stedet. Et stykke utenfor Road Bay, ligger den ubebodde Sandy Island. En liten sandholme med bare et par palmer og en restaurant. Man kan leie taxibåt ut og tilbringe dagen der. Det tar omtrent fem minutter å gå rundt øya, så kan man legge seg ned og sole seg eller snorkle resten av oppholdet. En tur ut kan anbefales om man ikke har mye annet å bedrive dagene med, noe man sjelden har på slike steder.
Etappen over til De britiske Jomfruøyer var akkurat for lang til å gå i dagslys, så vi bestemte oss i stedet for å gå om ettermiddagen og være fremme neste dag. Like før solnedgang, heiste vi ankeret og putret i vei vestover. Vinden var svak, så vi brukte motoren. Enkelte steder i Karibia er veldig langgrunne. Slik var det også her. Og der det er grunt, er det ofte mange teiner. Dermed gikk det som det måtte gå: plutselig hører vi et dunk, og motoren sliter veldig. Selvfølgelig hadde vi greid å kjøre på en hummerteine, så tau og blåser viklet seg rundt propell og aksling. Været var heldigvis fint, så vi rullet ut genoaen og seilte i noen få knop gjennom natten. Da dagslyset kom, inspiserte vi propellen og konkluderte med at situasjonen ikke var så ille. Det var bare å hoppe uti med dykkermaske og brødkniv. Tjue minutter etter var propellen atter fri, og vi kunne fortsette vestover mot BVI.
JomfruøyeneJomfruøyene visste vi lite om, annet enn at det var et eksotisk sted i Karibia. Jomfruøyene er delt inn i en britisk, en amerikansk og en spansk sektor, hver bestående av mange småøyer. Det er ikke så mange store sandstrender i området, så vannet er krystallklart. Øyene ligger tett i tett, ofte mindre enn en times seilas fra hverandre. Her kan man seile rundt i ukevis uten å besøke samme sted to ganger.
Etter å ha sjekket inn i den vanlige karusellen med skjemautfylling, stempling og betaling, denne gangen i fire luker ved siden av hverandre i et trangt kontor, var vi innsjekket i britisk territorie. Første stopp var Trellis Bay, like ved flyplassen på Beef Island. Bukta er kjent for sin månedlige fullmånefest på stranda. Hit kommer hundrevis av mennesker for å drikke rom og danse i varme og måneskinn. Rolf Arne Berg og samboeren Anna Haddal kom også hit for å seile med oss i tre uker. Som alltid var det kjekt å få besøk og forsyninger fra Norge. Noen dager etter, kom også «Ariane» seilende fra Anguilla.
Med sitt blå og rene vann, er BVI perfekt til snorkling. De store steinklippene og hulene i The Baths er absolutt verdt et besøk. Det samme er området rundt The Bight Bay på Norman Island. Fargerike fisker i store stimer flokket seg rundt oss i det vi snorklet rundt. Nyinnkjøpte svømmeføtter gjorde snorklingen mye mer spennende enn tidligere. Noe av det første man bør kjøpe når man kommer til Karibia, er svømmeføtter, en god maske og et blybelte. Det varme vannet og det yrende livet under vann, er en fridykkers drøm, og gir langturen en helt ny dimensjon. Tidligere hadde jeg snorklet uten svømmeføtter og bly, noe som begrenset dyptgående til rett under kjølen, før jeg måtte opp igjen og puste. Med nytt utstyr, ble dybdegrensene fort utvidet til 10-12 meter.
De idylliske Jomfruøyene er selvfølgelig for lengst oppdaget og utnyttet av charterselskapene. Nesten alle båtene i området er eid av SunSail og Moorings-utleiebyråene. Følgene av dette er mange steder med skyhøye priser, og bukter tettpakkede med fortøyningsbøyer. Siden charterturister ikke er særlig interessert i å drive med ankring og andre kompliserte båt-ting, blir løsningen en bøye til 300 kroner natta. For turister på toukers ferietur, betyr ikke tre-fire tusen kroner ekstra så mye fra eller til, men for langturseilere på budsjett, er dette penger rett ut vinduet. Bare noen få steder var det mulig å finne plass nok til å ankre trygt mellom skogen av hvite og blå gummibøyer. Drømmen om det uberørte, karibiske paradiset er nok ødelagt for mange tiår siden.
En natt tenkte vi at vi skulle koste på oss en marinaplass, fylle vann og lade batteriene. Valget falt på den fasjonable Bitter End Yacht Club på Virgin Gorda. At det kom til å bli dyrt, fikk vi et forvarsel om allerede da vi kalte de opp på VHF. «We just have to notify the owner of the Swan 100 next to you that you're coming in», kunne de fortelle oss. Her gjaldt det altså å ikke skrape opp lakken til naboen.
«Emma» så ut som en lekebåt ved siden av den vinrøde, skinnende kolossen. Hele dagen arbeidet et par ungdommer med å pusse alt som kunne pusses av lakk og metall om bord. En natt i marina kostet oss nesten en tusenlapp. Strøm fikk vi ikke, da de naturligvis bare hadde 110 volt landstrøm. Vi kunne like godt brukt en av bøyene rett utenfor.
Deler av De britiske jomfruøyer bærer preg av å ligge ganske nær De amerikanske jomfruøyene. Utrustet med boka «The Drinkin' Man's Guide to BVI», kom horder av amerikanske ungdommer på dagsturer over til BVI. På Soggy Dollar Bar på Jost van Dyke, var det «spring break». Om du har sett en amerikansk college-film, var det omtrent akkurat slik det var der. Damer i bikinier som hoiet og skrek, mens tøffinger i shorts bøttet ned den ene rom-punchen etter den andre, utgjorde omtrent hele klientellet. Det slo oss at dette er amerikanernes Gran Canaria. Det er hit de reiser på partytur.
Det hadde blitt april, og for mange var det blitt tid for å tenke på hjemreise. Flere norske båter hadde samlet seg her nord i Karibia, blant andre «Kolibri», «Maud», «Spirit», «Sokoto», og «Ariane». Jomfruøyene er et vanlig siste stopp før man går direkte over til Azorene og videre hjem til Europa. Det er alltid trist å si farvel til folk man møter på langtur. Nordmenn blir glade av å se et norsk flagg på en annen båt, og drar som regel over for å hilse på sine landsmenn. Noen ganger blir det gode vennskap ut av det, andre ganger blir det bare en hils. «Ariane» var den båten vi hadde mest kontakt med. Det var derfor vemodig den dagen de vendte baugen mot nord, mens vi skulle være igjen i Karibia i nesten et år til. Med løfter om å møtes igjen i Norge, vinket vi farvel.
Besøket fra Norge hadde reist hjem, og de andre norske båtene hadde seilt videre. Nå skulle vi snu og utforske øyene sør i Karibia. Vi hadde allerede vært over en måned på BVI, noe som var mer enn nok. En dag var vinden endelig så rolig at vi kunne gå for motor mot sørøst. Etter å ha fått kjeft fra immigrasjonsmyndighetene fordi vi var i landet to dager over tiden, forlot vi britisk farvann.
Seilasen til Saba tok en dag og en natt. I morgengry hadde vi den merkelige, vesle øya i baugen. Saba er en nederlandsk koloni, som huser i underkant av to tusen mennesker. Øya er helt rund, og har ingen naturlig havn eller sandstrand. Bratte steinklipper stuper ned i Atlanterhavet, som passerer på begge sider. Bare en liten, menneskeskapt molo på sørsiden gjør det mulig å legge til med foryningsskip ved en steinkai. Det var der vi måtte sjekke inn. Selv om det var lite vind, var atlanterhavsdønningene omtrent en meter høye. Gjestende båter skal ikke gå inn i havna, men i stedet legge seg på en ledig bøye utenfor og ta lettbåt inn. Vi fikk huket tak i en bøye og fortøyd, men «Emma» rullet og kastet på seg noe voldsomt. Det var som å ankre midt i Atlanterhavet. Vi vurderte sterkt om vi bare skulle droppe hele greia, da det var så vidt jeg kom meg om bord i gummibåten som hoppet opp og ned bak hekken. Etter et par forsøk, kom jeg meg om bord og suste innover de vel seks hundre meterne så gummibåten fløy over bølgetoppene.
Vel fortøyd i det som minnet mer om et gammelt steinbrudd enn en havn, fikk jeg sjekket inn på havnekontoret. Myndighetene så ikke ut til å ha verdens mest hektiske jobb, og var veldig greie å ha med å gjøre. De var vel glade for de få besøkende som kom. Vi fikk til og med sjekke inn og ut på samme tid, så vi slapp å ta gummibåtturen en gang til ved avreise. Stedet virket helt gudsforlatt, med noen lagerbygninger, arbeidsmaskiner, en veldig liten bar, og noen få sjeler som vandret smilende rundt.
Fritidsbåter får ligge gratis på offentlige bøyer i Ladder Bay på vestsiden av øya, for det er så godt som umulig å ankre i området. Der lå det en håndfull andre seilere. Innenfor så vi en liten strand med rullesteiner. Fra stranda gikk en bratt steintrapp rett opp gjennom jungelen. Toppen av øya var innhyllet i et skylag, så vi så bare den skogkledde fjellsiden fra båten.
Neste dag gjorde vi et landingsforsøk med gummibåten. Vi måtte beregne nøye når bølgene slo inn mot stranda. Med full gass kjørte vi «Gummi-Emma» opp på steinene, og fortet oss å dra henne lenger opp før neste brenning kom. Vi fortøyde henne i noen store steiner, og startet på turen opp The Ladder. Den åtte hundre trinn lange steintrappa var i flere hundre år den eneste måten å frakte gods opp til landsbyen The Bottom, som ligger i en dal oppe i fjellet. Først på førtitalet kom den første bilveien, og i 1958 knyttet den endelig sammen de tre landsbyene på øya. Veien heter selvsagt The Road. I 1963 kom flyplassen, som har verdens korteste kommersielle flystripe. Saba har med andre ord ikke vært den lettest tilgjengelige plassen i Karibia.
Det overraskende med Saba, er at når man kommer til toppen av trappa, blir man møtt av en helt moderne, nederlandsk landsby. Der oppe i dalen i fjellet, lever de sine liv, med relativt høy europeisk standard og tilhørende fasiliteter. Saba var en uventet opplevelse, og er verdt et stopp om man er i nabolaget.
Besøket fra Norge hadde reist hjem, og de andre norske båtene hadde seilt videre. Nå skulle vi snu og utforske øyene sør i Karibia. Vi hadde allerede vært over en måned på BVI, noe som var mer enn nok. En dag var vinden endelig så rolig at vi kunne gå for motor mot sørøst. Etter å ha fått kjeft fra immigrasjonsmyndighetene fordi vi var i landet to dager over tiden, forlot vi britisk farvann.
Seilasen til Saba tok en dag og en natt. I morgengry hadde vi den merkelige, vesle øya i baugen. Saba er en nederlandsk koloni, som huser i underkant av to tusen mennesker. Øya er helt rund, og har ingen naturlig havn eller sandstrand. Bratte steinklipper stuper ned i Atlanterhavet, som passerer på begge sider. Bare en liten, menneskeskapt molo på sørsiden gjør det mulig å legge til med foryningsskip ved en steinkai. Det var der vi måtte sjekke inn. Selv om det var lite vind, var atlanterhavsdønningene omtrent en meter høye. Gjestende båter skal ikke gå inn i havna, men i stedet legge seg på en ledig bøye utenfor og ta lettbåt inn. Vi fikk huket tak i en bøye og fortøyd, men «Emma» rullet og kastet på seg noe voldsomt. Det var som å ankre midt i Atlanterhavet. Vi vurderte sterkt om vi bare skulle droppe hele greia, da det var så vidt jeg kom meg om bord i gummibåten som hoppet opp og ned bak hekken. Etter et par forsøk, kom jeg meg om bord og suste innover de vel seks hundre meterne så gummibåten fløy over bølgetoppene.
Vel fortøyd i det som minnet mer om et gammelt steinbrudd enn en havn, fikk jeg sjekket inn på havnekontoret. Myndighetene så ikke ut til å ha verdens mest hektiske jobb, og var veldig greie å ha med å gjøre. De var vel glade for de få besøkende som kom. Vi fikk til og med sjekke inn og ut på samme tid, så vi slapp å ta gummibåtturen en gang til ved avreise. Stedet virket helt gudsforlatt, med noen lagerbygninger, arbeidsmaskiner, en veldig liten bar, og noen få sjeler som vandret smilende rundt.
Fritidsbåter får ligge gratis på offentlige bøyer i Ladder Bay på vestsiden av øya, for det er så godt som umulig å ankre i området. Der lå det en håndfull andre seilere. Innenfor så vi en liten strand med rullesteiner. Fra stranda gikk en bratt steintrapp rett opp gjennom jungelen. Toppen av øya var innhyllet i et skylag, så vi så bare den skogkledde fjellsiden fra båten.
Neste dag gjorde vi et landingsforsøk med gummibåten. Vi måtte beregne nøye når bølgene slo inn mot stranda. Med full gass kjørte vi «Gummi-Emma» opp på steinene, og fortet oss å dra henne lenger opp før neste brenning kom. Vi fortøyde henne i noen store steiner, og startet på turen opp The Ladder. Den åtte hundre trinn lange steintrappa var i flere hundre år den eneste måten å frakte gods opp til landsbyen The Bottom, som ligger i en dal oppe i fjellet. Først på førtitalet kom den første bilveien, og i 1958 knyttet den endelig sammen de tre landsbyene på øya. Veien heter selvsagt The Road. I 1963 kom flyplassen, som har verdens korteste kommersielle flystripe. Saba har med andre ord ikke vært den lettest tilgjengelige plassen i Karibia.
Det overraskende med Saba, er at når man kommer til toppen av trappa, blir man møtt av en helt moderne, nederlandsk landsby. Der oppe i dalen i fjellet, lever de sine liv, med relativt høy europeisk standard og tilhørende fasiliteter. Saba var en uventet opplevelse, og er verdt et stopp om man er i nabolaget.
Besøket på Saba varte bare to netter. Et utdrag fra skipsloggen forteller hvorfor:
«Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull.
Klokka er 04 om natta. Gjennom takluka i dekket over senga, ser jeg de hvite prikkene på himmelen flytte seg raskt fra babord, til styrbord, så tilbake til babord. Ett og et halvt sekund tar det for båten å rulle fra babord til styrbord.
Vi ligger på en bøye utenfor vestkysten av Saba. Det finnes ingen naturlige havner på øya. Den eneste måten å fortøye på, er i noen plastbøyer myndighetene har lagt ut. Om dagen blåser det en lett bris fra sør, men når mørket kommer, stopper vinden. Alt som er igjen, er de slakke havdønningene fra Atlanterhavet utenfor.
Båten stikker 170 cm ned i sjøen. Skroget er rundt som kroppen til en hval. Bølgene holder nesten samme rytme som egenfrekvensen til den ni tonn tunge båten. Plutselig byr bølgene båten opp til dans. Da setter det i gang.
Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull.
Glass fra oppvasken går i dørken så bitene flyr. Bøker og blader faller ut av hyllene. Gjennom salongvinduet ser vi i det ene øyeblikket svart sjø. I det neste, stjernehimmel. Like brått som det startet, kommer båten i utakt med sjøen. Det roer seg, og det blir stille igjen. For en stund.
Det er varmt og klamt. Når vinden stopper, stiger temperaturen. Uten vind, er det ingenting som holder båten rette veien, og den legger seg sidelengs i bølgene.
Bank-bankbank. Bank-bankbankbank.
Herregud. Nå kommer plastbøya vi har fortøyd i på besøk. Den banker på skroget i det ustanselige. Bøya kliner seg inntil båten. Hardplast mot hardplast. Bank-bankbankbank. Vil ikke båten rette seg opp snart, så vi får fred?
Drønn! Drønn! Drønn!
Nå har båten har snudd seg 180 grader rundt. Hekken ligger mot bølgene. Den hule badeplattformen fungerer som basskasse. Bølgene spiller ghetto-beats. Drønn! Vi hører hvordan sjøen spruter ut bak båten.
Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull. Drønn! Bank-bankbank. Bank-bankbankbank. Drønn! Drønn!
Nei, nå kommer alt på en gang. Jeg må le litt.
Vi ligger i senga i unaturlige stillinger. Når båten krenger 20 grader frå side til side på ett og et halvt sekund, må en prøve å sove i sjøstjernepositur. Når man er to personer i samme seng, er det ikke lett. Jeg får smerter i ryggen av den krøkkete stillingen.
Det er bare å skru på lyset, gni seg i øynene og lese en bok. Kanskje blir det rolig etter hvert?
Vi våkner og sovner om hverandre. Klokka 05.30 blir det lyst. Vi starter motoren og løsner fortøyningene. To netter på bøye utenfor Saba er mer enn nok. Nå blir det marina på St. Kitts.»
Turen til St. Kitts går greit. Vi sover på skift, og er fremme på ettermiddagen. Vi ser at det ruller veldig utenfor marinaen. Det har vi fått nok av, så det blir ingen diskusjon om å kalle opp havnekontoret og be om en plass. Vi får ligge longside på en betongkai, og bestemmer oss for å bli noen dager her. St. Kitts har 35.000 innbyggere, og er en typisk solfylt karibisk øy. Øya har likevel en mørk historie, da den tidligere var et senter for slavehandel i Karibia. På torget i Basseterre, kan man fremdeles se at de omkringliggende kjellerne har gitter foran vinduene. Der satt slavene mens de ventet på å bli kjøpt og solgt til høystbydende på markedsplassen utenfor. St. Kitts hadde tidligere store sukkerplantasjer, og er av den grunn hjem til den eneste jernbanen i De små antiller.
En av dagene leide vi en sjåfør som kjørte oss til fortet på Brimstone Hill, som er et av de best bevarte fortene i området. I dag huser det et flott museum som viser hvordan soldater og slaver levde i gamle dager. Selv om Karibia i dag blir sett på som et rent ferieparadis, var det et helvete for både soldater og slaver.
Hovedstaden Basseterre er en stor cruisehavn. Nesten hver dag lå det store skip til kai, og vi fikk tydelig se hvordan hele byen endrer seg når amerikanske og europeiske turister velter innover gatene. Det hele er som en fornøyelsespark, der butikkene er kulisser og innbyggerne er statister. Gull- og sølvbutikker, dyre souvenirbutikker og turistfeller pryder den fargerike hovedgaten. Over den henger et stort skilt med «Welcome to St. Kitts» på den ene siden og «Back to the cruise ship» på den andre siden. Går man derimot et par hundre meter utenfor paradegaten, befinner man seg plutselig i det ekte Karibia. Der er gater og hus nedslitte, og innbyggerne like så. Når det ikke ligger cruiseskip til kai, er alt stengt og stille. Teateret er stengt.
Seilturen til Guadeloupe gikk tregt. Passatvinden hadde stabilisert seg på sitt vanlige nivå, så vi krysset mot sørøst i frisk bris. Det ble en lang natt med mye stamping i høy motsjø, men vi skulle heldigvis ikke så langt. I nattemørket kjente vi lukten av svovel i det vi passerte Montserrat, som fremdeles har en aktiv vulkan. Vi bestemte oss for å besøke den øya når vi skulle nordover igjen.
«Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull.
Klokka er 04 om natta. Gjennom takluka i dekket over senga, ser jeg de hvite prikkene på himmelen flytte seg raskt fra babord, til styrbord, så tilbake til babord. Ett og et halvt sekund tar det for båten å rulle fra babord til styrbord.
Vi ligger på en bøye utenfor vestkysten av Saba. Det finnes ingen naturlige havner på øya. Den eneste måten å fortøye på, er i noen plastbøyer myndighetene har lagt ut. Om dagen blåser det en lett bris fra sør, men når mørket kommer, stopper vinden. Alt som er igjen, er de slakke havdønningene fra Atlanterhavet utenfor.
Båten stikker 170 cm ned i sjøen. Skroget er rundt som kroppen til en hval. Bølgene holder nesten samme rytme som egenfrekvensen til den ni tonn tunge båten. Plutselig byr bølgene båten opp til dans. Da setter det i gang.
Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull.
Glass fra oppvasken går i dørken så bitene flyr. Bøker og blader faller ut av hyllene. Gjennom salongvinduet ser vi i det ene øyeblikket svart sjø. I det neste, stjernehimmel. Like brått som det startet, kommer båten i utakt med sjøen. Det roer seg, og det blir stille igjen. For en stund.
Det er varmt og klamt. Når vinden stopper, stiger temperaturen. Uten vind, er det ingenting som holder båten rette veien, og den legger seg sidelengs i bølgene.
Bank-bankbank. Bank-bankbankbank.
Herregud. Nå kommer plastbøya vi har fortøyd i på besøk. Den banker på skroget i det ustanselige. Bøya kliner seg inntil båten. Hardplast mot hardplast. Bank-bankbankbank. Vil ikke båten rette seg opp snart, så vi får fred?
Drønn! Drønn! Drønn!
Nå har båten har snudd seg 180 grader rundt. Hekken ligger mot bølgene. Den hule badeplattformen fungerer som basskasse. Bølgene spiller ghetto-beats. Drønn! Vi hører hvordan sjøen spruter ut bak båten.
Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull. Drønn! Bank-bankbank. Bank-bankbankbank. Drønn! Drønn!
Nei, nå kommer alt på en gang. Jeg må le litt.
Vi ligger i senga i unaturlige stillinger. Når båten krenger 20 grader frå side til side på ett og et halvt sekund, må en prøve å sove i sjøstjernepositur. Når man er to personer i samme seng, er det ikke lett. Jeg får smerter i ryggen av den krøkkete stillingen.
Det er bare å skru på lyset, gni seg i øynene og lese en bok. Kanskje blir det rolig etter hvert?
Vi våkner og sovner om hverandre. Klokka 05.30 blir det lyst. Vi starter motoren og løsner fortøyningene. To netter på bøye utenfor Saba er mer enn nok. Nå blir det marina på St. Kitts.»
Turen til St. Kitts går greit. Vi sover på skift, og er fremme på ettermiddagen. Vi ser at det ruller veldig utenfor marinaen. Det har vi fått nok av, så det blir ingen diskusjon om å kalle opp havnekontoret og be om en plass. Vi får ligge longside på en betongkai, og bestemmer oss for å bli noen dager her. St. Kitts har 35.000 innbyggere, og er en typisk solfylt karibisk øy. Øya har likevel en mørk historie, da den tidligere var et senter for slavehandel i Karibia. På torget i Basseterre, kan man fremdeles se at de omkringliggende kjellerne har gitter foran vinduene. Der satt slavene mens de ventet på å bli kjøpt og solgt til høystbydende på markedsplassen utenfor. St. Kitts hadde tidligere store sukkerplantasjer, og er av den grunn hjem til den eneste jernbanen i De små antiller.
En av dagene leide vi en sjåfør som kjørte oss til fortet på Brimstone Hill, som er et av de best bevarte fortene i området. I dag huser det et flott museum som viser hvordan soldater og slaver levde i gamle dager. Selv om Karibia i dag blir sett på som et rent ferieparadis, var det et helvete for både soldater og slaver.
Hovedstaden Basseterre er en stor cruisehavn. Nesten hver dag lå det store skip til kai, og vi fikk tydelig se hvordan hele byen endrer seg når amerikanske og europeiske turister velter innover gatene. Det hele er som en fornøyelsespark, der butikkene er kulisser og innbyggerne er statister. Gull- og sølvbutikker, dyre souvenirbutikker og turistfeller pryder den fargerike hovedgaten. Over den henger et stort skilt med «Welcome to St. Kitts» på den ene siden og «Back to the cruise ship» på den andre siden. Går man derimot et par hundre meter utenfor paradegaten, befinner man seg plutselig i det ekte Karibia. Der er gater og hus nedslitte, og innbyggerne like så. Når det ikke ligger cruiseskip til kai, er alt stengt og stille. Teateret er stengt.
Seilturen til Guadeloupe gikk tregt. Passatvinden hadde stabilisert seg på sitt vanlige nivå, så vi krysset mot sørøst i frisk bris. Det ble en lang natt med mye stamping i høy motsjø, men vi skulle heldigvis ikke så langt. I nattemørket kjente vi lukten av svovel i det vi passerte Montserrat, som fremdeles har en aktiv vulkan. Vi bestemte oss for å besøke den øya når vi skulle nordover igjen.
På gamle trakter
På formiddagen la vi til igjen i Deshaies på Guadeloupe. Det var for en gangs skyld deilig å ankre i en havn vi hadde besøkt før, og der vi kjente bunnforholdene. De neste dagene blåste det skikkelig opp. Deshaies er en typisk vind-trakt som resulterer i kraftige kastevinder nedover dalen. Her ble vi vitne til mange båter som dregget og slet med å ankre skikkelig. Vi fikk for alvor øynene opp for hvor viktig det er å ha et anker man kan stole på. En vindfull kveld dregget en seilbåt ut av bukta og fortsatte til havs. Mange prøvde å kalle opp båten på VHF, men det var ikke noe svar. Ingen våget å gå ut med lettbåt i den kraftige fralandsvinden. Kystvakten ble også varslet, men innen de kom frem, startet båten opp. De om bord hadde sovet, og våknet plutselig av at de var flere kilomter til havs. Flaks for dem at de ikke våknet på et rev i stedet.
En dag kom en charterbåt og ankret like foran oss. De hadde ikke helt kontroll, så det endte med at de huket seg fast i ankerkjettingen til en katamaran. Eierne av katamaranen var på land, og fikk ikke med seg sirkuset som utspant seg i det charterbåten dro båten rundt om kring. Ingen om bord i charterbåten hadde anelse om hvordan de skulle løse denne floken, så jeg måtte til slutt tilby meg å assistere. Delta-ankeret deres var godt huket inn på kjettingen på åtte meters dyp, så jeg måtte flere ganger dykke ned for å prøve å dra det av. På det fjerde forsøket var ankeret nesten løst. Jeg kjente det trykket på trommehinnene mine, men det var bare en meter igjen til bunnen. Jeg valgte derfor å bruke tiden og pusten på å arbeide, i stedet for å utligne trykket. «Popp, popp», sa det i hodet. Ankeret ble løsnet i en fart, og forvirret svømte jeg mot overflaten. Resultatet av å slurve med utligningen, var to sprengte trommehinner og mye smerte i noen timer.
Som det som regel går med sprengte trommehinner, ble det betennelse i ørene. Men de sparer ikke på antibiotikaen i Karibia, så på Les Saintes fikk jeg en håndfull tabletter, øredråper og en måneds badeforbud. Veldig kjedelig når det er 27 grader i sjøen og 30 grader i lufta hver dag.
Les Saintes er en liten øygruppe like sør før Guadeloupe. Et idyllisk sted for franskmenn som har fått nok av europeisk klima.
I et stort hus formet som en båt, holder landsbylegen til. En liten fransk dame i sekstiårene, som alle besøker for det minste problem. Hun fortalte at det ikke var bare-bare å være lege på et så lite sted. Da måtte hun nemlig også fungere som en slags psykolog, og høre på alle historiene og sladderet til stamgjestene. Med et sukk himlet hun med øynene og la omtrent fra seg telefonrøret på skrivebordet da en av de faste pasientene ringte for å tømme hjertet sitt om nok en nabokrangel.
Jeg var litt bekymret for kostnadene ved et legebesøk i utlandet, da vi ikke hadde helseforsikring på turen. Men her gjorde de det enkelt. Ingen skjemautfylling, og det hele kostet den nette sum av førti euro, kontant i labben. Med en bredspektret antibiotikakur i lomma, kunne vi fortsette videre sørover til Portsmouth på Dominica. Ett av våre favorittsteder.
En dag kom en charterbåt og ankret like foran oss. De hadde ikke helt kontroll, så det endte med at de huket seg fast i ankerkjettingen til en katamaran. Eierne av katamaranen var på land, og fikk ikke med seg sirkuset som utspant seg i det charterbåten dro båten rundt om kring. Ingen om bord i charterbåten hadde anelse om hvordan de skulle løse denne floken, så jeg måtte til slutt tilby meg å assistere. Delta-ankeret deres var godt huket inn på kjettingen på åtte meters dyp, så jeg måtte flere ganger dykke ned for å prøve å dra det av. På det fjerde forsøket var ankeret nesten løst. Jeg kjente det trykket på trommehinnene mine, men det var bare en meter igjen til bunnen. Jeg valgte derfor å bruke tiden og pusten på å arbeide, i stedet for å utligne trykket. «Popp, popp», sa det i hodet. Ankeret ble løsnet i en fart, og forvirret svømte jeg mot overflaten. Resultatet av å slurve med utligningen, var to sprengte trommehinner og mye smerte i noen timer.
Som det som regel går med sprengte trommehinner, ble det betennelse i ørene. Men de sparer ikke på antibiotikaen i Karibia, så på Les Saintes fikk jeg en håndfull tabletter, øredråper og en måneds badeforbud. Veldig kjedelig når det er 27 grader i sjøen og 30 grader i lufta hver dag.
Les Saintes er en liten øygruppe like sør før Guadeloupe. Et idyllisk sted for franskmenn som har fått nok av europeisk klima.
I et stort hus formet som en båt, holder landsbylegen til. En liten fransk dame i sekstiårene, som alle besøker for det minste problem. Hun fortalte at det ikke var bare-bare å være lege på et så lite sted. Da måtte hun nemlig også fungere som en slags psykolog, og høre på alle historiene og sladderet til stamgjestene. Med et sukk himlet hun med øynene og la omtrent fra seg telefonrøret på skrivebordet da en av de faste pasientene ringte for å tømme hjertet sitt om nok en nabokrangel.
Jeg var litt bekymret for kostnadene ved et legebesøk i utlandet, da vi ikke hadde helseforsikring på turen. Men her gjorde de det enkelt. Ingen skjemautfylling, og det hele kostet den nette sum av førti euro, kontant i labben. Med en bredspektret antibiotikakur i lomma, kunne vi fortsette videre sørover til Portsmouth på Dominica. Ett av våre favorittsteder.
Vi var nå kommet ut i mai, så vi bestemte oss for å ligge her og feire 17. mai. Med badeforbud, gikk vi heller på turer på land. En av de norske båtene hadde tipset om et gammelt fort oppe i jungelen. Vi fant stien, og svettet oss opp over bakken. På en høyde ved innløpet til Portsmouth, ligger det pent oppusede Fort Shirley, som er laget til som et museum for turister. Inne i jungelen et stykke unna, ligger en annen del av fortet, som ikke er tatt vare på i det hele tatt. Denne delen fant vi langt mer interessant, da jungelen er i ferd med å ta tilbake hele byggverket. Store trær og røtter presset seg inn mellom mursteinene, så det hele lignet en saktegående brytekamp mellom menneske og natur. I et ammunisjonslager fant vi flere tusen små, rustne kanonkuler som ble brukt i forsvarsverket for flere hundre år siden. Det var ikke fritt for at vi knabbet et par av desse kulene, som ellers bare lå og rustet vekk i jordkjelleren.
Oppe på fjelltoppen hadde vi utsikt over hele bukta og båtene som lå ankret der. Gamle kanoner fra 1700- og 1800-tallet lå stødd rundt om kring. Vi kan bare forestille oss for et slit det må ha vært å slepe de flere hundre kilo tunge jernklumpene opp på fjelltoppen i tropevarmen. For ikke å snakke om å bygge de store steinfortene. Livet var ikke noen dans på roser for arbeidere, slaver og soldater i kolonitiden. En sterk kontrast til nåtiden, når franske, britiske og nederlandske fritidsbåter ligger ankret fredelig ved siden av hverandre. For et par hundre år siden, ville de på samme sted blåst hodet av hverandre ved første øyekast. Karibia rakk å opparbeide seg en ganske rikholdig, og ikke minst blodig historie da europeerne kjempet innbyrdes om området.
På 17. mai kledde vi oss i det fineste vi hadde i skapet. Det var litt stusselig å feire nasjonaldagen alene, så vi inviterte Albert Lawrence om bord til en skikkelig frukost. Han hadde med bilder av norske båter som hadde besøkt Portsmouth tidligere, og fortalte mange historier om dem. Albert viste seg å være en mann med god hukommelse, som har vært med i gamet lenge.
Vi brukte noen dager i Portsmouth, som vi forelsket oss helt i. Menneskene her eier ikke mye, men er desto hyggeligere. Det er bare å sette seg ned med noen lokale og spille domino over et par øl, så går praten om løst og fast. De er også påpasselige med at seilere skal føle seg trygge og velkomne, for turisme er åpenbart et viktig tilskudd for økonomien i lokalsamfunnet. Det er mange guider, restauranter og barer som er helt avhengige av pengene langturseilerne legger igjen. Likevel fører det ikke til falske smil.
Oppe på fjelltoppen hadde vi utsikt over hele bukta og båtene som lå ankret der. Gamle kanoner fra 1700- og 1800-tallet lå stødd rundt om kring. Vi kan bare forestille oss for et slit det må ha vært å slepe de flere hundre kilo tunge jernklumpene opp på fjelltoppen i tropevarmen. For ikke å snakke om å bygge de store steinfortene. Livet var ikke noen dans på roser for arbeidere, slaver og soldater i kolonitiden. En sterk kontrast til nåtiden, når franske, britiske og nederlandske fritidsbåter ligger ankret fredelig ved siden av hverandre. For et par hundre år siden, ville de på samme sted blåst hodet av hverandre ved første øyekast. Karibia rakk å opparbeide seg en ganske rikholdig, og ikke minst blodig historie da europeerne kjempet innbyrdes om området.
På 17. mai kledde vi oss i det fineste vi hadde i skapet. Det var litt stusselig å feire nasjonaldagen alene, så vi inviterte Albert Lawrence om bord til en skikkelig frukost. Han hadde med bilder av norske båter som hadde besøkt Portsmouth tidligere, og fortalte mange historier om dem. Albert viste seg å være en mann med god hukommelse, som har vært med i gamet lenge.
Vi brukte noen dager i Portsmouth, som vi forelsket oss helt i. Menneskene her eier ikke mye, men er desto hyggeligere. Det er bare å sette seg ned med noen lokale og spille domino over et par øl, så går praten om løst og fast. De er også påpasselige med at seilere skal føle seg trygge og velkomne, for turisme er åpenbart et viktig tilskudd for økonomien i lokalsamfunnet. Det er mange guider, restauranter og barer som er helt avhengige av pengene langturseilerne legger igjen. Likevel fører det ikke til falske smil.
På vei til St. Lucia, stoppet vi et par dager ved Trois Islets på østsiden av sundet for Fort de France. Det var et merkelig sted med grumsete muddervann. Vi var den eneste båten der. Det vil si, vi var den eneste bebodde båten. Det hele virket som en slags skipskirkegård, der folk ankret båtene sine for å komme tilbake ved en senere anledning. Kanskje. Blant annet lå der to utrangerte Lagoon charterkatamaraner. Båter som i brukbar stand lett kunne blitt solgt for rundt en million kroner. Nå var det Neptun som stod for vedlikeholdet. Mose, mugg og sjøgress vokste både over og under vannlinjen, og båtene var nok som totalvrak å regne for mange år siden. Trois Islets kan anbefales om det er meldt dårlig vær fra øst, da havna i Fort de France ligger vidåpen, men ut over det, var det en ganske identitetsløs plass å stoppe på.
Å seile inn i Rodney Bay på St. Lucia, var på en måte som å komme hjem for oss. St. Lucia ligger omtrent midt i øykjeden, og blir et naturlig utgangspunkt for turer nordover og sørover. Marinaen er godt utbygd, man kan kjøpe fersk mat på de store supermarkedene, og utelivet er av det beste i Karibia. For første gang på to måneder kunne vi også plugge inn landstrømmen. Når man i tillegg har tilgang til ferskvann på brygga, blir det en voldsom luksus for lurvete langturseilere.
«Å reise på langtur, er å mekke båt i eksotiske farvann», lyder et gammelt jungelord. Til en viss grad stemmer det. Før vi la oss inn i marinaen, tenkte vi å ankre utenfor. Da vi skulle ankre på nytt etter å ha lagt det over noen koraller, streiket ankervinsjen. Den gikk bare nedover, ikke oppover. Heldigvis var det bare et par meter dypt, så det gikk greit å hale opp kjetting og anker for hånd.
Til alt hell lå «Touronga» med danske Bjørn like ved siden av oss i marinaen. Bjørn hadde vi møtt et par ganger tidligere. Han var pensjonert skipselektriker, noe som passet godt nå. Etter mange svette timer i elsentralen bak et trangt bad i tretti varmegrader, ble det til slutt en løsning på det utslitte reléet i vinsjkontrollen.
La meg stoppe her og nevne at båtutstyr i Karibia er hinsidiges høyt priset. Generelt kan man si dobbel pris og halvt utvalg. Det viktigeste rådet jeg kan gi de som skal ut på langtur, er å kjøpe og oppgradere alt på båten før man drar hjemmefra. Prisene på båtutstyr i norske butikker er lave, og en får et stort utvalg.
Det finnes to store kjeder i Karibia: Island Water World og Budget Marine. Begge opererer med omtrent like priser, og det meste utenom standardutvalget må bestilles inn fra andre øyer. Gummibåter er det verste å kjøpe i Karibia. Den billigeste og minste gummibåten du kan oppdrive i katalogene deres, koster over tjue tusen kroner. Da får du 240 cm båt. Ta heller med en ekstra gummibåt hjemmefra, enn å kjøpe ny på tur. Vi hadde svært lyst på ny gummibåt, men det ble heller til at vi lappet på den gamle til det nesten ikke var mere igjen å lappe på. På en annen side, er det lettere å få tak i teknisk hjelp i utlandet. De er sannsynligvis mer vant med å reparere ting enn å bare kjøpe nytt, så håndverkere finner du i hver havn.
Et eksempel var da gummibåten vår med påhengsmotor flippet rundt i et vindkast på Dominica. Motoren lå i saltvann i flere timer før vi oppdaget det. Siden ingen av oss hadde greie på hvordan den kunne reddes, måtte vi få hjelp av de lokale. Påhengsmotoren ble fraktet inn i bakgården til den lokale mekanikeren, der en frådende vakthund passet nøye på arsenalet av gamle påhengsmotorer, som hang på rekke og rad på noen trebukker. Vi så for oss en kjemperegning da han neste dag hadde demontert motoren, renset delene, skiftet olje og skrudd alt sammen igjen. Pris: 180 kroner.
Marigot Bay er selve glansbildet av hvordan en karibisk lagune skal se ut. Når man kommer seilende fra nord, er det vanskelig å få øye på det dype innhugget i kystlinjen. Men plutselig åpenbarer det seg en trang, palmekledd bukt mellom klippene. Omtrent halvveis inne i lagunen, strekker en tynn strandtunge seg nesten over til andre siden. Innenfor den, åpner det seg opp igjen til en stor bukt, omkranset av jungel og bratte fjellsider på alle kanter. På utsiden av strandtungen er det plass til et dusin seilbåter på anker. Innenfor ligger det et trettitalls bøyer til leie.
Dessverre er det få perler i Karibia som ikke har fått merke masseturismens horder. Slik er det også i Marigot Bay. Når de store cruiseskipene ligger i hovedstaden Castries, går turistbåtene i skytteltrafikk inn og ut av Marigot Bay, med popmusikk på full guffe og gnålete turistguider som forteller om plassen over høytaleranlegget om bord. Etter et par timers strandhogg, bærer det ut igjen så hekksjøen står.
Først når kvelden senker seg, blir Marigot Bay et idyllisk sted. Da åpner Hassan den firkantede baren «Hurricane Hole» ved Chateau Mygot, og lokale og turister samler seg rundt vannhullet for å prate om løst og fast.
Inne i skogen som omkranser bukta, er det bygd flere eksklusive restauranter, der folk kan nippe til en piña colada mens de nyter nattelydene fra jungelen. Har man mye tid og penger, er det lett å forelske seg i stedet.
Marigot Bay er også kjent som et av de tryggeste «orkanhullene» i De små antiller. Den skjermede lagunen innerst gir godt ly når orkanene herjer, så vi noterte oss dette stedet som et mulig sted å evakuere til i tilfelle en orkan kom i vår retning.
I orkansesongen handler alt om været for de som velger å bli igjen i området. I forhold til høysesongen om vinteren, er Karibia nærmest tømt for båter i sommermånedene. De fleste har enten dratt hjem til Europa eller USA, eller de oversomrer på Grenada, Trinidad, ABC-øyene eller i Brasil. Siden forsikringsselskapet Pantaenius ikke har noe i mot at folk oppholder seg i Karibia i orkansesongen, så lenge man tar visse forholdsregler, valgte vi å bli.
En tropisk orkan er rene marerittet for seilere. Det som vanligvis er trygge havner i østavind, kan forvandles til rene dødsfellene når hav og vind slår rett inn md full styrke fra vest. Heldigvis finnes det enkelte havner som er trygge nesten uansett hvor vinden kommer fra, men de er det langt i mellom. Og kommer det først en orkan, kan du være sikker på at du ikke er den eneste som har tenkt seg dit...
Moderne værvarsel gjør det lett å forutse om en orkan er på vei. Som regel aner man konturene av de store lavtrykkene i det de passerer Kapp Verde, så følges de med argusøyne på sin ferd over Atlanterhavet. Ofte løser de seg opp og blåser ut, men av og til bygger de seg opp til store, roterende monstre med stø kurs mot Karibia. Fysikken gjør at de nesten alltid dreier nordover, så dess lenger sør man er, dess mindre er risikoen for å bli truffet av orkaner. Man aner om man er i risikoområdet omtrent en uke i forveien. Et par dager før orkanen kommer, vet man det nesten helt sikkert.
I 2015 var det en rolig orkansesong i Atlanterhavet, mye takket være El Niño. Ingen stormer traff Karibia sør for Martinique. Likevel måtte vi daglig sjekke værvarselet for å se om skumle lavtrykk var i ferd med å bygge seg opp i havet i øst.
Øyene i sør hadde vi hørt mye om fra de som hadde seilt dit først. St. Vincent and the Grenadines er av de mer primitive områdene i Karibia, med mye fattigdom og dårlig infrastruktur, men også fine strender og mange små øyer. Vi gledet oss.
Før sola krøp over horisonten om morgenen, heiste vi ankeret fra sandbunnen i Marigot Bay og kurset sørover mot Bequia. I det solskiven kastet de første strålene på oss, seilte vi forbi de to store Piton-fjelltoppene. To avrundede vulkanpropper som har blitt kastet ut av vulkanene en gang for lenge siden. Nå har de blitt selve nasjonalsymbolet på St. Lucia, og preger alt fra flagget til etikkene på det lokale ølet - Piton beer.
Havstykket mellom St. Lucia og St. Vincent kan være tøft, med mye bølger og vind. Som regel går det fint på turen sørover, men nordover må man ofte stampe i mot bølgene på hard kryss. Etter et kjapt og vått gjensyn med Atlanterhavet, kommer man i le bak St. Vincent. Vind og bølger legger seg, og man kan putre langs en irrgrønn og jungelkledd kystlinje. Inn i mellom skogen og i dalene, ligger små hus og landsbyer spredt rundt om kring. Et karibisk paradis. Det eneste som forundret oss, var mangelen på jordbruk. Bare en håndfull åkerlapper preget de frodige åssidene. Vi tenkte på våre forfedre i Norge, som klamret seg til små fjellgårder og ryddet skog og steinrøyser for å gi plass til dyrket mark. Og maten måtte vare gjennom hele vinteren og våren, ellers ble det vanskelig å overleve. Hadde de kommet til et slikt sted, hadde de mest sannsynlig dånt av glede.
Da vi rundet sørspissen av St. Vincent, var det igjen åpent hav et lite stykke over til Bequia. Da vi nærmet oss, så vi et morsomt spor av Norge. Hurtigbåten «Admiralen» dukket opp på AIS-en, i det den kom sørfra. En kuriositet man oppdager i Karibia, er at en rekke utrangerte ferger og hurtigbåter fra Vestlandet har fått ny nytte. Redere i Karibia kjøper gamle ferger på billigsalg fra Norge og frakter dem til sitt nye hjem, der de går i rute mellom tropiske øyer. De gamle fergene går for egen maskin hele veien. Det er helt sikkert en interessant hentetur over Atlanterhavet med de 60-70 år gamle fjordfergene. De mindre katamaranene, som «Admiralen», går derimot som dekkslast på større skip. For oss var det utrolig vittig å se igjen gamle MRF-ferger fra vår barndom. Om bord hang det fremdeles plakater med «Berre for mannskap», «Røyking forbode», og oversiktskart over Sunnmøre. Lukta av olje og skinnsalonger var den samme. Men fergekiosken som før solgte sveler og kaffe, hadde nå et bredt utvalg i kaker og sprit. Å ta en gammel MRF-ferge fra Bequia til Kingstown på St. Vincent, er en turistattraksjon i seg selv.
Bequia er et av de store møtepunktene for seilere i Karibia. Vestsiden av øya har en stor bukt med plass til hundrevis av båter. På land bugner det av kaféer, små butikker, barer og restauranter. Landsbyen Port Elizabeth er akkurat slik man ser for seg en karibisk koloni. Kirke, rådhus med klokketårn og et mylder av fargerike hus. Rastafari-drosjesjåførene sover middag på lasteplanet, mens torghandlerne prøver å lokke forbipasserende til å kjøpe frukt og souvenirer. Langs sjøen går en lang sti, omkranset av døsige strandbarer.
For norske seilere har Bequia en spesiell betydning. Mariann Palmborg fra den legendariske seilbåten «Fredag» slo seg ned på øya, etter at båten forliste utenfor Union Island på åttitallet. Siden ble hun et kjent ansikt i lokalsamfunnet, der hun blant annet drev veldedighetsarbeid for stedets løshunder. Hver jul arrangerte hun en stor julemiddag for alle skandinaviske seilere i Karibia. Dessverre døde Mariann i 2009, og uten henne har den tradisjonelle julefesten nærmest forsvunnet.
Vi fant oss en ankerplass omtrent midt i bukta. Fra cockpiten så vi to norske flagg. Katamaranen «Lucky Strike» med Tove og Stein, og «Nomad», en Beneteau 44CC med Nina og Kristian om bord. Når man er på tur langt hjemme ifra, må man selvsagt hilse på nordmenn man møter, så vi hadde flere trivelige kvelder om bord hos begge par.
Danske Bjørn på «Touronga» lå også ankret her. Han og en annen båt skulle snart sørover til Union Island, så etter å ha sett oss rundt på øya noen dager, slo vi følge med Bjørn.
Grenadinene sør for St. Vincent utgjør en drøss med småøyer, blant annet Tobago Cays, Canouan og Union Island. Øyene ligger tett i tett, bare et par timers seilas fra hverandre. Det spesielle med Union Island, er at ankringsplassen ved «hovedstaden» Clifton ligger på østsiden av øya, bare beskyttet mot Atlanterhavets bølger av et undervannsrev. På baksiden av revet er det bemerkelsesverdig rolig. Revet gjør et godt arbeid med å bryte opp bølgene. Ivrige bøyeutleiere gjorde sitt ytterste for å lure oss til å leie bøye i stedet for å ankre. Etter mye «no», «no» og «no!» traff ankeret vårt bunnen, på to meters dyp i den fineste sand. Bøyene er notorisk usikre på dette stedet, og det går mange historier om båter som har slitt seg i løpet av natta. Neste morgen er utleieren selvsagt sporløst forsvunnet. Vi styrte unna bøyer så langt det lot seg gjøre. Har man et godt anker, er det mye sikrere enn å bruke tilfeldige bøyer. Om en likevel leier en bøye, bør man bakke motoren så hardt den går for å sjekke om tauet holder. Ryker det da, kan du være glad det skjedde under oppsyn, og ikke midt på natta i frisk bris.
Hundre meter fra båten, lå en av de merkeligeste barene i Karibia. «Happy Island» er en kunstig øy, bygget på gamle konkylier, stein og betong. Øya er omtrent tjue meter diameter, og består av en liten bar og noen sitteplasser. Man er omgitt av turkis sjø på alle kanter, og den eneste ankomsten er med gummibåt. To blide, lokale karer driver baren på øya, og arbeider stadig med å utvide konstruksjonen de har bygget. Om kveldene samler seilere seg på baren for å ta en «sundowner». Kiterne som fyker mellom de ankrede båtene stopper også innom av og til. De hopper opp på betongkanten, får en øl av bartenderen, og drikker den mens de holder kiten i lufta. Etterpå hopper de uti og fortsetter med sine akrobatiske kunster.
Å seile i Karibia i orkansesongen er fint, da det ikke er overfylt av andre båter. Man har hele området nesten for seg selv. På en annen side, kan det bli for øde til tider. I Clifton var det tydelig at turistene manglet. Over alt var det sesongstengte butikker. De få som var åpne, kjempet om å få pisket inn håndfullen med turister som fremdeles kom til øya. Nok en gang følte vi at vi kom for seint til festen. Det så ut som et sted med mye liv og røre når det var høysesong, men nå var det som en spøkelsesby. I tillegg stinket det helt forferdelig i sentrum, da all tangen - sargassum - lå i store mengder og råtnet på stranda. Siden bølger og vind konstant kommer fra Atlanterhavet i øst, var alle strendene på østsiden av øyene dekt av et halvmeter tykt lag av solråtnende, illeuluktende tang. Passatvinden blåste lukta inn over øya. Det var så ille at enkelte øyer måtte organisere dugnader for å hjelpe nyklekte skilpadder ut i havet, da de ikke greidde å forsere muren av sargassum på strendene.
Kristine og venninnen Veronica, som var mannskap hos danske Bjørn, gikk en dag en tur rundt hele Union Island. På vestsiden, i Chatham Bay, kom de over en gammel rastamann. «Mr. Pleasure» introduserte han seg som. Han hadde levd hele livet i den avsidesliggende bukta med syv fastboende, uten bilvei. Der drev han et lite skur av en strandbar. Åpenbart var det dårlig forretning på et slikt sted om sommeren. Kristine og Veronica snakket en del med han, og lovet at vi skulle komme dit med båten vår. Etter noen dager flyttet vi båten rundt øya. Union Island er bare tre og en halv kilometer lang, så det var en kort tur.
I Chatham Bay lå det bare to andre båter for anker. Kort tid etter at ankeret hadde satt seg, kom to karer ut i en liten gummibåt. De kom fra en av restaurantene som fremdeles var åpne, og håpet å kuppe de få kundene som var å finne. Vi og de to andre båtene lovte å komme inn om kvelden. Middagen var som typisk er i Karibia: valg mellom spare-ribs, kylling eller hummer. Og ris, naturligvis. En trivelig nok kveld, men til vel 250 kroner, kunne vi like godt laget middagen om bord. Etterpå tok vi turen til Mr. Pleasure, som holdt til noen hundre meter lenger borte på stranda. Det er hverken bilvei, innlagt strøm, kloakk eller vann i Chatham Bay, så der går det i enten bensinaggregat, eller batteri og solceller.
I Mr. Pleasure sin bar var flere av de lokale samlet. I lyset fra en enslig LED- pære koblet til et gammelt båtbatteri, ble det god stemning ut over kvelden. Rommen fløt, og gitaren kom frem. Mr. Pleasure er en lokalkjendis, så alle på øya kjenner godt til han og sangen «The Fisherman from Chatham Bay».
På stranda bodde også amerikaneren Mark. Han var litt av en skrue. Han var høyt utdannet, og hadde drevet restaurant i USA. På et tidspunkt fant han ut at han hadde fått nok av rotteracet, og flyttet til Karibia. Først til Barbados, der han jobbet, så til St. Vincent. Til slutt endte han opp på Union Island, der han bestemte seg for å leve helt primitivt. Han slo seg til på stranda i Chatham Bay, der han den første måneden sov ute på stranda, før han etter en måned ble tatt under vingene til en av de fastboende, som lot han bo i en liten hytte på stranda. Der har han bodd siden, uten hverken klokke, mobiltelefon eller bankkort. For å overleve fra dag til dag, hjelper han til i de små restaurantene og barene, der han får betalt i mat. Ellers går dagene med til å ligge i hengekøya og lese bøker og snakke med turister og lokale. Slik går det altså an å leve. Så om alt annet i livet går til helvete, er det bare å flytte til Karibia og bo på en strand.
Vi tilbragte mye tid i Chatham Bay, der vi ble kjent med flere av de som bodde der. Det er et sjarmerende sted, som mangler alle fasiliteter - til og med mobildekning. Dessverre var det i overkant mange mannfolk i forhold til kvinnfolk der, og når fritidsaktiviteten i stor grad består av å drikke rom, går det som det går. Vi forstod fort at det var mye drama blant de syv fastboende. Det var mange intriger og fiendeskap som kom frem når bunnen av romflaska ble synlig. En av kveldene var det så mye kranglig på stranda, at vi ikke turte å gå i land. Siden de ikke har strøm, er det helt mørkt der om kveldene, så alt vi hørte var høylydt roping og banning inne fra land. Vi fant ut at Chatham Bay hadde for mye drama for vår del, så dagen etter lettet vi anker for siste gang. Men først kjørte vi inn til resorten der den mest fornuftige, Mr. Straightpants, bodde, og gav han en gavepose med diverse godsaker. Vi tenkte det var best å gi resten av rommen til han som greide å beherske seg mest. Så dro vi.
Det er tre ankringsplasser på Union Island. I tillegg til Clifton på østsiden og Chatham Bay på vestsiden, kan en ankre i le av Frigate Island ved Ashton.
Frigate Island er en åtti meter høy jungelkledd bergknaus med en landtunge som strekker seg mot fastlandet. Noen optimistiske investorer hadde for en tid siden grandiose planer om å bygge en av karibias største marinaer der, men som så ofte skjer i dette området: byggingen kom halvveis før prosjektet ble skrinlagt. I dag ligger det igjen enorme betongfundamenter av det som skulle bli en superyachthavn. Det er forsåvidt greit, for de har laget en kunstig molo som beskytter mot vær og vind fra Atlanterhavet i øst. Når det var meldt om tropiske lavtrykk, ble det av og til farlig å ligge i Clifton, der bare det undersjøiske revet vernet mot bølgene. Da flyttet mange båter seg bak Frigate Island, der man lå godt i le fra kuling og flere meter høye dønninger. Stedet var også ideelt for kiting. De som liker sporten, lå gjerne flere uker bak Frigate Island, der vannet er flatt, og det stort sett er under en meter dypt. Faller man, kan man rett og slett stå på bunnen. Det er derfor bare mulig å ankre helt sør i bukta, der det er dypt nok for finnekjølte båter. Katamaranene kunne gå litt lenger inn. En dag vi var på vei til land, kjørte vi oss på grunn med gummibåten, så vulkingen på propellen røyk. Etterpå kunne vi bare kjøre med halv gass på motoren.
Ashton var en liten bygd med bare et par, små butikker, der man kun fikk det mest nødvendige. Skulle man ha noe mer, måtte man enten gå til Clifton, eller ta bussen. Det kan nevnes at bussystemet i Karibia er noe ulikt det vi har i Norge. En karibisk buss er stort sett en Toyota Hiace som går i skytteltrafikk mellom tettstedene. Flatpris er fem kroner, og den stopper der du vil. Det er få faste holdeplasser, så bussene tuter og roper til alle som går eller står langs veien for å spørre om de vil sitte på. Stort sett trenger man ikke vente mer enn ti minutter før det kommer en fargerik og tutende Hiace forbi. Da er det bare å rekke ut hånda og hoppe inn. Og det er nesten alltid plass. 12-13 personer går fint i en standard Hiace. Man bare sitter oppå hverandre om det kommer flere! Så fyker de av gårde så støvskyen står, med reggae-musikken på full guffe. Et slikt busstilbud skulle vi gjerne hatt i Norge også. Billig og effektivt.
Skilpaddeklekking på Tobago CaysPå vei både sørover og nordover fra Union Island, hadde vi hastet forbi Tobago Cays. Vi hadde hørt det skulle være fint der, men tenkte vi kunne ta det igjen senere. På vår andre tur sørover fra Beqiua, var det endelig tid for å utforske desse små «paradisøyene» som alle snakket om.
Tobago Cays er en liten og kompakt øygruppe bestående av fem små øyer, som ligger helt åpne mot Atlanterhavet i øst. Ingen av dem er bebodd. En rekke barriererev skjermer øyene mot de evinnelige havbølgene på vei vestover. Resultatet er et yrende fiskeliv på korallene, i det bølger og havstrømmer frådende blir kvernet opp. På baksiden av revene er det hvit sandbunn og rolige forhold. De taktfaste atlanterhavsbølgene har mistet rytmen og blitt uskadeliggjort, så man kan ankre uten at båten gynger som besatt.
For å komme seg til og fra, gjelder det å følge med på sjøkartet og holde utkikk i baugen. En liten labyrint av korallrev vokter inngangen til paradiset. På avstand ser man bare flatt hav, men under overflaten lurer det store og skarpe korallrev. Kartene er heldigvis nøyaktige, så om man er litt observant, går det bra.
Ved den ene øya, Baradal, ligger det et havskilpaddereservat. Sørsiden av øya er sperret av med bøyer, så man ikke kan ankre der. Men det er fritt frem for å snorkle. Et tyvetalls havskilpadder har slått seg ned i området, der de får være i fred for fiskere. Etter hvert har de blitt så vant med nysgjerrige turister, at de knapt enser menneskene som snorkler forbi. Selv om det ble litt dyrepark-aktig, var det spennende å få komme så nær skilpaddene, som ellers er ganske folkesky. Her kunne man svømme på siden av de lenge, uten at de fikk panikk. Når vi lå på anker, så vi stadig skilpaddehoder som stakk opp ved siden av båten.
Slik sett er Tobago Cays en fin plass å slappe av noen dager. Bortsett fra gebyret på en drøy femtilapp per døgn for å ankre, er det fint lite å bruke penger på. Bare et par T-skjorteselgere og hummerselgere holder til i området på dagtid. Eller man kan ta gummibåten inn på den ene stranda, der det foregår en viss bar- og cafédrift. Alt i alt er området ganske avslappet, og man kan fint slå ihjel noen dager med snorkling og boklesing.
I høysesongen er det visstnok ganske fullstappet på Tobago Cays, og vi hørte rykter om at det knapt var plass til å ankre i vintermånedene. Da vi var der, var det orkansesong. Bare et par-tre andre båter lå i området. En av dem var GoLightly, eid av Les fra Sør-Afrika. Kristine sin venninne Veronica hadde nå flyttet over fra «Touronga» til «GoLightly», så de møttes igjen. En annen båt som lå der, var den amerikanske trawleren «Partners», med amerikanske Lavinia og britiske Richard om bord. De to båtene kom vi til å reise mye sammen med i resten av oppholdet i Karibia. Les hadde solgt en restaurant han eide, og planla nå å leve på lavbudsjett i Karibia så lenge han kunne. Pensjonistene Lavinia og Richard var gode venner av Les, og var svært hyggelige.
En kveld vi alle satt på stranda og hygget oss, ble vi vitne til noe helt fantastisk. I sideblikket hadde vi sett noe røre seg, men tenkt det var noen krabber eller andre vanlige dyr som ruslet forbi på stranda. «It's baby turtles!», utbrøt Veronica plutselig. Og det var det. I hopetall. Et skilpaddereir hadde blitt klekt like bortenfor der vi satt, og nå var de alle på vei mot sjøen. Skilpaddeungene blir tiltrekt av lys og bølgelyder, så plutselig stimet en hel flokk mot oss, der vi satt med en liten LED-lykt. Vi anslo det var i underkant av to hundre små krabater, 5-6 centimeter store. De kjempet seg fremover sanden, og kastet seg fryktløse ut i vannet da de nådde sjøkanten.
Vi prøve å være forsiktige for ikke å tråkke på de sarte, små dyrene, og geleidet dem trygt til vannet. Det var helt utrolig å få være vitne til en slik begivenhet. Hele sjøkanten krydde av små skilpadder som svømte forvirret om kring, før bølgene dro dem ut på dypere vann. Etter vel et kvarter var den siste skilpadden vekk og stranda tom igjen. Det var som om det hele aldri hadde skjedd.
Ytterst mot havet ligger Petit Tabac, en avlang, flat liten øy. Det var på denne øya Johnny Depp ravet rundt etter å ha blitt tvunget i land i den første Pirates of the Caribbean-filmen. På øya visste han om en underjordisk romsmuglerkjeller, så hit måtte vi ta oss en tur. Det letteste var å leie en lokal båtfører til å kjøre oss ut. Øya var fin den, men ikke særlig begivenhetsrik. En sandstrand og noen palmetrær. Tobago Cays på ene siden, og Atlanterhavet på den andre siden. Etter å ha gått rundt øya og forgjeves lett etter rom-kjelleren, kjørte vi tilbake igjen. Greit å ha vært der, men ikke noe mer.
Vi stoppet flere ganger på Tobago Cays i løpet av sommermånedene. Når vi hadde gjester på besøk, var det fint å kunne vise dem skilpadder og karibisk strandidyll. Tobago Cays ligger bare et steinkast unna Union Island, så det var raskt å reise dit om en ville ha forsyninger og være litt sosiale.Vi hadde hørt mye bra om Carriacou, som ligger like sør for Union Island. Avstanden er så kort at man kan seile dit på et par timer. Carriacou tilhører Grenada, og medfører dermed utsjekk fra St. Vincent og innsjekk i Grenada.
For å sjekke ut fra St. Vincent på Union Island, må man gå til den vesle flyplassen der. Selvsagt kom vi rett før lunsjen deres, og det er noe de ikke vil gå glipp av. Enten måtte vi betale to hundre kroner i «overtidsgebyr», eller så fikk vi komme tilbake en time senere. Vi valgte å vente. Etterpå følgte den vanlige prosedyren med utfylling av skjema og stempling av pass. Innsjekk og utsjekk er noe man blir dreven på etter en stund i Karibia, der alle de små øyene er svært så selvstendige av seg. Bare franskmennene har en nonchalant holdning til grensekontroll.
Vi rundet nordvestpynten av Carriacou, og så raskt Tyrrel Bay, som er den mest populære ankringsbukta på øya. Bukta var tettpakket av båter, men det er alltids plass til en til. Etter en runde med rekognosering, fant vi oss en plass helt bakerst i feltet, ikke langt foran et korallrev. Vi droppet ankeret, bakket det på plass, og tok et rutinemessig dykk for å sjekke at det hadde satt seg. Deretter kjørte vi i land for å sjekke inn. Nok et typisk karibisk tollkontor, med 3-4 uniformerte personer på jobb. Siden vi har papirene i orden, går det relativt greit å sjekke inn. Det blir bare masse papirarbeid på begge parter. Heldigvis har Grenada en digital løsning. Man kan fylle ut skjemaene på forhånd på nettet, så bare printer de ut skjemaet på kontoret. Verden går sakte fremover.
Når man er på reise, er det alltid spennende å utforske de nye plassene man stadig kommer til. Vi finner en brygge som ser passe trygg ut, fortøyer «Gummi- Emma», så går vi på ekspedisjon i gatene. Finner nye butikker og kafeer, sjekker sidegatene, og sier hei til de lokale. Kanskje ser vi et norsk flagg på en båt, så kan vi hilse på dem også.
Tyrrel Bay viste seg fort å være en trivelig liten plass. Langs strandkanten gikk det en vei, og langs veien lå det butikker, vaskeri, barer og restauranter på rekke og rad. Her hadde man alt man trengte på ett sted. Grenada ligger såpass langt sør at det er relativt lite utsatt for orkaner. Derfor ender mange opp her for godt. Det var tydelig at en god del av båtene lå her på permanent basis. Noen var forlatt for sesongen, andre hadde byttet ut ankeret med private moringer. Richard og Lavinia i «Partners» hadde sin primære base her, og Les i «GoLightly» var også en hyppig gjest i bukta om sommeren.
Et britisk par hadde åpnet kafeen Gallery Cafe, der det var ryddig, rent og pent. Her kunne vi bestille frokost, og sitte på bordet utenfor og se utover bukta og alle båtene. Et virkelig paradis. I tillegg til kaféen, drev mannen også en bitteliten filial av båtdelforhandleren Budget Marine. Det var ikke stort mer enn et skrivebord og en halv vegg med sjakler og tau, men han tok bestillinger som han videreformidlet til hovedbutikken på Grenada. Hver dag kom det deler med fergen. Vi bestilte ny propell til påhengsmotoren, som vi hadde ødelagt da vi kjørte på grunn ved Union Island.
De gamle vestlandsfergene ordner med det meste som skal fraktes av varer mellom øyene. For utvalget er ikke alltid akkurat i verdensklasse. Som da vi skulle ordne en ny festeanordning for solcellepanelene. En lokal skrotnisse av en sveiser, med flytende verksted, ordnet biffen på et par timer. Men vi trengte åtte syrefaste maskinskruer med mutre og skiver for å fullføre jobben. Noe slikt var selvsagt ikke å oppdrive på øya. Det endte med at vår venn på Budget Marine måtte bestille dem fra hovedbutikken på Grenada. Neste dag kom det en liten spisspose med åtte skruer, mutre og skiver på ferga. Skivene passet selvsagt ikke, så neste dag kom nok en spisspose på ferga med åtte større skiver...
Og det var selvsagt ikke bare-bare å få tak i propellen vi hadde bestilt heller, så vi endte opp med å vente på den i tre uker. For så vidt ikke det verste stedet å vente. Rombaren på stranda samlet hver kveld lokale og seilere til prat. Og det var flere kurante restauranter. Som typisk er i Karibia, er det ikke langt mellom grillene med spare-ribs og kyllingvinger. Det er stort sett det måltidene går i. For vår del, likte vi mer variert kosthold, så det ble stort sett til at vi laget middagene om bord. Bedre, og ikke minst billigere enn på land.
På Gallery Cafe solgte de en del hjemmelagede pyntegjenstander og nips. En dag prøvde Kristine en svart ring laget av skilpaddeskall, som passet akkurat på fingeren. Jeg følgte nøye med hvor hun la den tilbake på hylla. Dermed var ett problem løst for min del. Senere på dag kjørte jeg alene inn med gummibåten for å hente noen deler vi hadde bestilt til båten. Jeg kjøpte en ring til meg selv, og ringen som passet til Kristine.
Neste dag tok vi turen til Paradise Beach, der vi kunne bestille vanndrosje ut til Sandy Island. En ubebodd øy noen hundre meter fra stranda. Øya er ikke stor, og man går rundt den på ti minutter. Drosjemannen sa han kom tilbake etter tre kvarter for å hente oss, så vi kunne se oss om på øya i fred. Vi gikk rundt og kikket på steiner og vegetasjon, mens fingrene mine kjente på ringene i shortslomma. Så gikk jeg ned på kne og spurte Kristine om hun hadde lyst å gifte seg. Hun ble overrasket og trodde jeg bare tullet, men med ringen i hånda var det ikke tull denne gangen. Svaret ble ja. Dermed var vi forlovet på stranda på en øde øy i Karibia. Noe bedre sted finnes vel knapt.
GrenadaVi var nå midt i orkansesongen. De fleste seilerne hadde trekt sørover til Grenada eller Trinidad, men noen vaket fremdeles rundt i området ved Carriacou og Union Island. En dag hevet vi også ankeret og pekte baugen sørover til Grenada. På veien stoppet vi for å utforske en noe spesiell attraksjon de har der: En undersjøisk skulpturpark. Den britiske kunstneren Jason deCaires Taylor har laget en mengde statuer av betong, som så har blitt dumpet på fem til ti meters dyp. Vi festet båten til en nærliggende bøye og hoppet uti. Det var ganske spesielt å se statuene åpenbare seg på havbunnen, omringet av fargerike fisker og koraller. Noe av poenget med skulpturparken, er å vise hvordan havet og naturen sakte men sikkert tar over de menneskeskapte gjenstandene og forvandler dem til korallrev. Absolutt verdt et stopp på vei sørover.
De fleste havnene på Grenada ligger helt sør på øya. En rekke små, fjordlignende laguner skjærer seg inn i terrenget langs kysten. Den mest kjente havna heter Prickly Bay, og er hjem til mange langturseilere. En god del av dem har slått seg ned permanent. Området ligger så langt sør at få orkaner kommer dit. Videre østover ligger Mount Hartman Bay, Hog Island, Whisper Cove, Secret Harbour og Woburn Bay. Alle populære tilholdssteder for seilere som enten oversomrer eller bor der. Enkelte steder hadde hele kolonier av amerikanere og briter slått seg ned og etablert mer eller mindre permanente nabolag.
Første dagen ankret vi i Prickly Bay. Det var vanskelig å finne plass i den tettpakkede bukta, så det endte med at vi ankret nokså langt ute. På forhånd hadde vi blitt fortalt at det tidvis er mye swell (slakke dønninger) i området, da bukta er helt åpen mot sør. Ryktet viste seg å stemme godt. Hele natta gynget båten som besatt. Selv en hundre fots katamaran som lå ved siden av oss gynget så det var umulig å sove. Swell er noe av det meste plagsomme som finnes når man ligger på anker. Det er til å bli sprø av. Fenomenet oppstår stort sett i uskjermede områder, der dønningene fra Atlanterhavet ikke har blitt slått ihjel av rev eller land. Det kan også oppstå om en storm har herjet langt unna, og bølgerestene forplanter seg milevis av gårde.
I marinaen innerst i bukta, møtte vi en kjenning fra Gran Canaria. Nordmannen Magne Øvrehus hadde funnet sitt nye hjem, der han bodde i Hallberg Rassyen sin, «Pantarei». Det var artig å møte den blide mannen igjen. I Prickly Bay hadde han alt han trengte til pensjonisttilverelsen, og trivdes som plommen i egget.
En natt var derimot nok for oss i det rullende ankringsfeltet, så dagen etter lettet vi anker og bevegde oss én bukt østover, til Hog Island. Det var en ganske skjermet lagune i le av en liten øy, der eneste bebyggelse var en primitiv strandbar. Omtrent halvparten av båtene var forlatt, da det var en ganske stormsikker plass å legge fra seg båten for sesongen. Vannet var helt rolig og grønt av alger, og holdt en temperatur på komfortable 32 grader. Det var så man nesten ikke merket sjøen når man hoppet uti.
På stranda like innenfor båten, lå Roger's beach bar. Et beryktet samlingspunkt for lokalbefolkning og turister hver søndag. Da tar «alle» turen til baren for å grille og bade. Noen ganger opptrer et band på en falleferdig scene som stikker helt ut i sjøen. Det er fest og moro fra tidlig på dag til sent om kvelden. For å holde styr på hvor mye en skylder i baren, tar en bare vare på flaskekorkene og putter dem i lomma. På slutten av kvelden, legger man neven med korker på bardisken og summerer opp.
Den enkle og bekymringsløse tilværelsen sør på Grenada blir for fristende for mange. Hvorfor reise videre eller hjem, når man har alt man trenger på ett sted? Det ender med at man etter hvert bytter ut ankeret med en permanent moringsball. Så begynner man å selge utstyr fra båten. Den skal uansett ikke noe sted. Lykken finnes i bunnen av romflaska. Kronisk havnesyke er en farlig sykdom for seilere.
Det var ikke langt mellom skjebnene i de orkansikre buktene på sørkysten. Mange båter hadde også sin siste havneplass her. I mangrovene lå gamle båter fortøyd på rekke og rad. Eierne hadde sikkert planer om å komme tilbake og hente dem en gang. Men måneder ble til år, og årene gikk. Plutselig var båten verdiløs, og til slutt lå den på bunnen, med bare fortøyningene og masta stikkende over vann. Ute av syne, ute av sinn. Eierløse båtvrak som hoper seg opp i lagunene, er nok et stort problem for myndighetene.
Vi lå noen uker utenfor Hog Island. Det var et rolig og fint sted. Men logistikken var ikke så veldig enkel. For å handle, måtte vi kjøre et godt stykke med gummibåt. På land lå bare en butikk som hadde et så sparsommelig sortiment at en Brustadbu fremstår som rene kjøpesenteret i forhold. Skulle man handle stort, ble det med jevne mellomrom arrangert shoppingturer med minibuss (Toyota Hiace, selvfølgelig) rundt om i hovedstaden. Man møtte opp til faste tidspunkt, og ble skysset fra butikk til butikk sammen med andre seilere. Så fikk man bruke en time eller to på ett av de store supermarkedene, der man fikk kjøpt alt fra kjøtt og meieriprodukter til dyre importvarer. Utvalget var godt, men prisene minst like høye som i Norge. På mange produkter var prisen skyhøy i forhold til moderlandet. Hva med en engangsgrill til 90 kroner, eller en liter sjokolademelk til 60 kroner?
Mange langturseilere får nok prissjokk når de kommer over dammen og skal gå i butikken. På vei fra Norge, blir varene i starten bare billigere og billigere. Først kommer man til Storbritannia, der matvarene er betraktelig billigere. Så kommer man til Frankrike, Spania og Portugal, der prisreduksjonen merkes ytterligere. På Gran Canaria gjør man den siste storhandelen før overfarten, og fyller flere handlevogner til randen for noen skarve tusenlapper. Men etter to-tre uker på Atlanterhavet, er man prismessig tilbake i Norge. Hadde vi reist en gang til, hadde vi kjøpt mye mer langtidsholdbar mat i Europa.
Vannforsyning er også en utfordring når man ligger ukevis på anker. Om man ikke har watermaker, må man rasjonere på ferskvannet. Det kan være lenge til neste gang man får fylt, og det er et mas å lette anker og finne en havn bare for å fylle opp tankene. For ikke å snakke om at ferskvann koster 30 til 50 øre per liter i Karibia. Noen steder kan det også være rasjonering i tørkeperioder. Det er bare i Nord-Europa vi har den luksusen det tross alt er å fråtse i ubegrensede mengder rent og gratis vann. I tillegg smaker så godt som alt ferskvann sør for Norge enten klor eller myr.
Heldigvis hadde et par kreative, lokale helter startet en liten business da vi lå ved Hog Island. De hadde bygd en to tusen liters flytende vanntank som de slepte i sjøen etter en liten båt med påhengsmotor. Ved å ringe eller kalle de opp på VHF, kom de putrende ut med vanntanken. Men en elektrisk pumpe, fylte de vann rett i tankene på ankrede båter i bytte mot en tohundrelapp.
Ikke så langt fra båten vår, lå færøyskflaggede «Gaia» med Durita Joensen og Stamen Stantchev om bord. Durita var fra Færøyene og Stamen fra Bulgaria, men de bodde begge i Alta og snakket norsk. Et trivelig par som vi også kom til å seile mye med senere på turen.
Stamen jobber som kirkeorganist i Finnmark, og hadde med seg et elektrisk piano i båten. Levende musikk skaper alltid god stemning på tur, og er et fint sosialt lim. En ting musikalske seilere er glade i, er å arrangere spontane konserter og popup-band sammen. I Woburn var det med jevne mellomrom konserter på land. Dessverre fikk vi ikke med oss en «dinghy-konsert», som av og til finner sted. Da fungerer en større båt som konsertscene. Alle publikumerne kommer så med hver sin gummibåt som de fortøyer i hverandre rundt båten, mens de hører på musikk og koser seg.
I Whisper Cove lå en idyllisk restaurant like ved vannkanten. Mot en liten sum og gratis mat, spilte Stamen musikk for lunsjgjestene søndagene. En søndag tok vi turen dit. Det ble en av de fineste opplevelsene vi hadde på turen. I det vi gikk opp trappene, hørte vi vakker, klassisk musikk strømme ut fra restauranten, som lå mer eller mindre utendørs. Solskinn og kvitring fra fugler i jungelen utenfor, kombinert med rolige pianotoner, la alt til rette for en god dag. Stamen spiller det man måtte ønske, og har mange personlige favoritter.
Etter den vidunderlige lunsjen, bar det videre til neste destinasjon: Roger's Beach Bar. Søndagene er nemlig den store festdagen i Karibia. Fredagene og søndagene er det full rulle, men ikke lørdagene. Da er det stille og rolig. Vi lurte lenge på hvorfor det var slik, og en dag fikk vi svaret: De må de ta det med ro og være uthvilt og klare til gudstjenestene søndags morgen. Men etter kirketid, da er det bartid igjen. Det er bedre å være bakfull på jobb enn i kirken...
På Roger's var en haug med seilere og lokale allerede i full gang med moroa. Alle som kommer sjøveien, drar jolla rett opp på stranda, så den var helt full av gummibåter. Der var stemningen høy i mange timer, før det til slutt ble kveld. I Karibia starter festene tidlig, og de slutter tidlig. På tidspunktet nordmenn starter vorspielet hjemme, avslutter man i Karibia. Da har sola gått ned, og det er på tide å gå hjem. Noen drar det likevel litt lenger, men generelt sett er det stille i 20-21-tiden. Vi holdt det gående en god stund, og fikk trimmet lattermusklene mye sammen med andre seilere fra mange land, som serverte den ene røverhistorien etter den andre.
Dagene og ukene gikk på Grenada. Vi hadde så smått begynt å tenke på hjemreisen. De fleste som reiser ett år på langtur, seiler hjem via Azorene fra en av de nordlige øyene i Karibia, som Antigua, St. Maarten eller BVI. Men vi hadde tid og lyst til å se litt mer, siden vi ikke hadde tidspress. Planen var å ta hele øyrekka på vei nordover, og så hadde vi lyst å seile lenger mot vest, mot Puerto Rico, Cuba og USA. For å ta en privat seilbåt inn i USA, holder det ikke med ESTA-visum. På de amerikanske jomfruøyene, kan man «snike» til seg et båtvisum ved å ta en ferge fra BVI og mye styr, men dét holder ikke om man skal videre til fastlands-amerika. Da må man ha B1/B2 visum, og en såkalt Cruising License. USA har ambassader på Barbados og på Trinidad. Siden Barbados ligger mot vinden, noe vi ikke liker, og Trinidad lå like sør for oss, var valget enkelt. Der kunne vi også ta båten opp på land, noe som var på høy tid.
10 grader nordUtsjekken fra Grenada tok nesten en hel dag, da tollbetjenten ikke syntes det var så viktig å komme på jobb den dagen. Men sent om kvelden, var stemplene på plass, og dro vi av gårde. Det er såpass langt fra Grenada til Trinidad, at det blir en «overnighter». Da kommer vi frem om morgenen, i stedet for å komme frem etter at det blir mørkt. Det er alltid lurt å komme til nye, ukjente havner i dagslys.
Flere seilbåter hadde i denne perioden blitt angrepet av pirater fra Venezuela, som ligger like ved Trinidad. Piratene kjører små båter med store påhengsmotorer langt til havs, og raner seilbåter med maskingevær. Vi var derfor litt nervøse for overfarten, men tok sjansen på at det ville gå bra. Det gjør jo helst det.
Det var ganske lite vind og bølger, så vi motorseilte hele veien. Vi tok også sjansen på å la gummibåten henge på slep i stedet for å tjore den fast på dekk. Om natta passerte vi oljeplattformen Hibiscus, som lyste som et stort fyrtårn midtveis mellom Grenada og Trinidad. Tidlig på morgenkvisten var Trinidad i sikte. Da det var under en time til landkjenning, så vi en svart vegg komme mot oss på babord side. Det var en squall av dimensjoner! Fort som juling fikk vi tatt ned storseilet, men vi rakk ikke å gjøre noe med gummibåten før vinden og regnet var over oss. På et sekund gikk det fra lett bris til sterk kuling. Det regnet sideveis, og den til nå rolige sjøen frådet rundt oss. Gummiåten ble slengt rundt og boret seg ned i sjøen. Ett av de to tauene som holdt båten fast røyk, men det andre holdt, mens gummibåten ble dradd under vann. Jeg fikk med nød og neppe halt den nærmere og snudd den rette veien. Men da gikk den i stedet oppover.
Vinden tok tak i «Gummi-Emma» og kastet den opp i solcellepanelet på toppen av targabøylen. En skarp kant på panelet skar en 20 cm flenge i gummien, så båten falt ned igjen, slapp som en potetsekk. Kristine styrte båten mot land mens jeg holdt fast på den skadeskutte gummibåten for harde livet. Nå kunne vi angre på at vi ikke hadde tatt oss bryet med å tjore den fast på dekk.
Etter tre kvarter i regn og rotete bølger, kom vi endelig innenfor klippene Bocas del Dragòn, og været roet seg. Så klarnet det opp, som det alltid gjør, og sola steikte atter en gang fra blå himmel. En time etter, var vi fremme i Chaguramas, en havn helt på nordvestkysten av Trinidad. Havna er egentlig for store skip, men det ligger også et par mindre marinaer for fritidsbåter helt innerst. På vei inn, så vi flere norskflaggede supplyskip som lå på anker.
Uten gummibåt kunne vi ikke ankre eller ligge på bøye, så vi håpet det ville ordne seg når vi sjekket inn. Vi fortøyde ved tollkaia, og jeg fant immigrasjonskontoret. På Trinidad er de svært nøye med at alt skal gå riktig for seg, så her gjaldt det å kle seg pent og ha alle dokumenter i orden. Etter nesten to timers venting, fikk jeg komme til skranken, bare for å få beskjed om at Kristine også måtte møte opp. Så bar det ned igjen i båten for å hente henne. Heldigvis slapp vi å vente like lenge en gang til. Papirene ble stemplet, og vi var velkomne. Dama i skranken kunne fortelle at uværet vi møtte på utenfor kysten om morgenen, hadde ødelagt et hus og veltet flere trær i nabolaget hennes.
Å finne en plass i marina var lettere sagt enn gjort. Alt var fullt, og ikke minst veldig dyrt. Etter over en time med ringing, VHF-oppkall og personlig oppmøte, fikk vi heldigvis ordnet oss en midlertidig plass hos Power Boats, på andre siden av innløpet. På Trinidad bruker de ikke flytebrygger, men fortøyer mellom trepåler som er banket ned i bunnen. Vi måtte bakke inn mellom to påler i sidevind og en del bølger, så kaste lasso over pålene fra baugen og fortøye hekken i betongkaia bak oss. En svært krevende operasjon, men det gikk på et vis greit. En klase med gamle, avskårne fortøyningstau rundt pålen vitnet om at det ikke er så lett å legge fra heller. Båten gynget og slet i fortøyningene, for båtene som kom forbi brydde seg ikke så mye om å slakke på farten. Vi måtte improvisere sterkere rykkdempere, og hang anker og bøtter over tauene for å lage fjøring. Det hadde vært en utmaddende formiddag, men nå var vi endelig fortøyd.
Neste dag ordnet ting seg. Vi fikk tak i en gummibåtreparatør, bestilte oppheis av båten, og orienterte oss om visumsøknad. Vi hadde allerede fylt ut et langt søknadsskjema på nettet, der vi på tro og ære lovet at vi ikke hadde tenkt å gjennomføre terroraksjoner i USA, og at vi ikke hadde deltatt i folkemord eller menneskesmugling. For å fullbyrde søknaden, måtte vi reise til ambassaden i Port of Spain og gjennomføre et kort, personlig intervju. Vi tok bussen (Toyota Hiace) inn, og møtte opp ved den amerikanske ambassaden. Jeg hadde bare sett ambassader på film, og så for meg et flott bygg med tepper på gulvet og folk i dress. Virkeligheten var et venterom med hundre plaststoler, omtrent som venterommet på en stor busstasjon. I ene enden av rommet var fem skranker med pleksiglass, der de ventende ble ropt opp en etter en. Da det var vår tur, fikk vi noen kjappe spørsmål gjennom høytaleren i vinduet om hvordan vi skulle reise til og fra USA, og om det var vår båt, og så var det i orden.
For å betale de knappe to tusen kronene det kostet for visumene, måtte vi gå i en lokal bank med skjemaet vårt, ta ut alle pengene i kontanter, for så å gå i skranken og sette de inn på kontoen til ambassaden. Et ganske tungvint system.
Det tok en uke å få passene med visum tilbake fra ambassaden, så i mellomtiden heiste vi opp «Emma» for understellsbehandling. De siste månedene hadde vi skrapt undersiden av båten regelmessig. Skjell og sjøplanter vokser heftig i tropisk vann, og bunnsmurningen fra Norge hadde for lengst kapitulert. Vi seilte rundt med et stadig større korallrev på slep, og nå var det på tide å kvitte seg med det.
En morgen kjørte vi «Emma» inn i båsen til traverskrana, og tjue minutter senere hang hun i lufta. Skroget var totalt overgrodd. Tusenvis av små krabber som hadde funnet sitt hjem der, fikk totalt panikk. Først gikk vi løs med store metallskraper og fikk vekk det verste. Etterpå tok en av arbeiderne på verftet til med høytrykkspyler og fjernet resten. Så ble vi kjørt til et hjørne av opplagsplassen, der vi skulle stå den neste uken.
Varmen var trykkende. På dagtid lå temperaturen på rundt 35 grader. Det var lite vind inne på opplagsplassen, så det var rimelig tungt å stå og skrape og pusse på skroget mens svetten silte. Vi måtte jobbe halve dagen på den ene siden, så bytte når sola kom over på motsatt side av båten. Om natta var det nesten like varmt. Vi hadde ikke lenger den lette brisen inn gjennom luka over senga, men heldigvis hadde vi landstrøm og kunne bruke vifter om bord døgnet rundt.
Vi merket at budsjettet vårt var noe på hell, og spanderte ikke på oss den dyreste bunnsmurningen. Mange som seiler lenge i Karibia, kjøper stoff til flere titalls tusen kroner, men vi gikk for noe billig Jotun til et par tusen kroner. Primer og ett strøk fikk holde til vi kom hjem.
Dagene ble lange, med mye svette og arbeid, men på kveldene skjedde det en del moro. Den norske trebåten «Carmensita» stod på land, og det hadde den gjort i mange år. Bjørn og Nancy drev med totalrenovering av den gamle skuta, og hadde gjort en formidabel innsats. Gjennom dem, ble vi invitert på musikkjamming på et båtverft, en fast fredagsaktivitet i Chaguramas. Der møttes mer eller mindre fastboende cruisers til sang, musikk og grilling til langt på kveld.
Etter en knapp uke, var «Emma» klar til sjøsetting. Hun var nesten ikke til å kjenne igjen, med nyvasket skrog og frisk, ny rødfarge under vannlinjen. I det vi kom ut av båsen, merket vi med en gang stor forskjell. Hun reagerte på rorutslag og gasspådrag helt annerledes enn de siste månedene. Og hun gikk over to knop raskere enn før.
Dessverre var det få plasser å ankre nær Chaguramas. I innløpet utenfor marinaene ligger det et tyvetalls bøyer, men de er nesten alltid opptatt eller reserverte til andre båter. Å ankre ved siden av, er nesten umulig. Det er ganske dypt i området, noe som gir en stor svingradius. I tillegg er det mye skrap på bunnen, så man risikerer å sette fast ankeret. Det var med nød og neppe vi fikk vårt løst, da vi ankret på 15 meters dyp i det brune vannet. Det satt helt fast, men etter mye kjøring frem og tilbake over ankeret, greide vi til slutt å bryte det løs.
Redningen ble Scotland Bay, like ved munningen til havet mot Grenada. Dette var en svært idyllisk lagune, med jungel på alle kanter. Vannet var grønt og dypt, men det var heldigvis ikke så mange båter der, så ankring gikk greit. Det var fantastisk å våkne om morgenen til helt stille vann, fuglekvitter fra skogen og sol fra skyfri himmel. Dessverre var det et stykke å komme seg til Power Boats, der passet vårt skulle komme i posten, så det ble til at vi etter et par dager flyttet oss nærmere marinaen. Vi prøvde også å ankre på andre siden av odden, der det lå en liten yachtklubb med mange båter på bøye. Igjen var det vanskelig å finne ankringsplass, men ved siden av alle båtene var det god plass. Vi ankret og la oss til å sove. Tidlig neste morgen ble vi vekket av et marinefartøy som kunne informere om at det var forbudt å ankre i leden inn til marinebasen deres. Vi flyttet oss deretter rett foran båtene som lå på bøye, men vi lå der med hjertet i halsen mens det blåste mer enn frisk bris.
Alt i alt følte vi oss som noen hjemløse fanter under vårt opphold på Trinidad. Vi fant ingen god ankringsplass der vi kunne ligge lenge om gangen. Bøyene var dyre, og stort sett opptatt. Marinaene var enda dyrere og enda fullere. I tillegg var været tidvis ustabilt. En natt vi lå på bøye, kom det et skikkelig ruskevær, som sannsynligvis var oppe i storm styrke. Alle båteierne satt nervøse i cockpit og fulgte med på situasjonen, klare til å starte motorene og evakuere når som helst. En uheldig stakkar som hadde ankret, mistet festet og begynte å dregge.
Han kunne ikke gjøre annet å gjøre enn å sirkle rundt med motoren i gang til uværet roet seg igjen. Et norsk supplyskip som lå med hekken mot kaia, måtte kaste trossene og komme seg ut fra land i en fart. Det var nesten tilløp til dramatikk en stund. Men som det så ofte gjør i tropene, stoppet vinden og regnet like brått som det startet.
En opptur var at våre gode venner i «Partners» kom til Trinidad litt før vi skulle reise hjem. De brukte å ligge i marinaen der noen uker hver sommer, og nå var de her altså. Richard og Lavinia ble våre «karibiske foreldre» i året vi var der. Det var alltid hyggelig å komme på besøk hos dem, og vi inviterte både dem og Les på «GoLightly» over på middag flere ganger.
Etter hvert kom passene tilbake, med B1/B2-visum limt inn. Nå kunne vi endelig forlate 10 grader nord. Vi ble ikke på Trinidad lenger enn vi måtte. I tillegg kom Rune Sæbønes snart på besøk på Grenada, så vi måtte nordover. Stadig på vakt mot pirater, seilte vi en natt over havet i vårt eget kjølvann. Det gikk heldigvis bra. Hverken pirater eller uvær angrep oss på denne turen.
Etter flere piratangrep i ettertid, trappet kystvakten på Trinidad opp forsvaret. Private seilbåter som meldte i fra at de skulle dra, ble eskortert av både kystvaktskip og helikopter til de var utenfor fare.
Vi gikk rett til Hog Island og ankret. Det var godt å være tilbake i en lun og trygg havn uten oljesøl på overflaten. I industrihava Chaguramas var det risikosport å bade, da vannet var brunt og fullt av kjemikalier.
Noen dager etter kom Rune på besøk. Han skulle være med til St. Lucia, så nå ble det tett program fremover. Passelig nok kom han på en søndag, så han fikk med seg både lunsjkonsert med Stamen i Whisper Cove og søndagsfest på Roger's Bar på Hog Island. Det ble litt av en velkomst til det karibiske slaraffenlivet vi hadde levd de siste ni månedene. For oss ble det en reprise av områdene vi hadde seilt i. Carriacou, Union Island, Tobago Cays, Mayreau, Bequia, St. Vincent og St. Lucia kom og gikk på løpende bånd. Litt vemodig var det å tenke på at dette var siste gangen vi besøkte desse øyene. Orkansesongen var på hell. Nå skulle vi bare nordover og hjemover.
En orkansesong i Karibia kan anbefales for langturseilere. De aller fleste tar en ett års langtur på «Melkeruta». Den går fra Norge og sørover Europa, til enten Kanariøyene eller Kapp Verde, så over Atlanterhavet til Karibia i desember eller januar. Da får man fem-seks måneder på seg før man må starte på hjemreisen, som stort sett går via Azorene og videre til Irland, Portugal eller Frankrike. Men om en vil ha litt bedre tid, kan en fint «oversomre» på De små antiller. Dess lenger sør man oppholder seg, dess mindre risiko er det for å bli rammet av orkaner. Sør for Martinique er det forholdsvis rolig, bortsett fra ett og annet tropisk lavtrykk som kommer veltende. En stor orkan får man varsel om så lenge i forveien at man har god tid til å flytte seg sørover til Grenada eller Trinidad, om man må. Neste mulighet til å reise hjem blir da på vårparten, så man har ett år på seg til å utforske alle øyene i Karibia. Det er mer enn nok å se og gjøre. En annen fordel, er at man får bedre tid til å gå omveien via Puerto Rico, Cuba og USA. Det blir travelt om man skal rekke den ruten på en ettårstur.
Det eneste vi merket av orkaner under vårt opphold, var da «Erika» gikk over Dominica og Martinique. Vi lå da i Rodney Bay på St. Lucia. Det var ikke kraftig vind så langt sør, men da vi våknet om morgenen, så vi rett inn mot stranda fra cockpiten. Akkurat det høres kanskje ikke så oppsiktsvekkende ut, men det var faktisk første gangen det skjedde oss. Årsaken er at lavtrykk på den nordlige halvkule dreier mot klokka. Dermed hadde «Erika», som passerte nord for oss, snudd den evige passatvinden og laget vestavind. En høyst uvanlig vindretning i dette området.
Etter tre uker om bord mønstret Rune av, og Peter og Veronica, venner av Kristine, kom på i stedet. De skulle være med nordover til Martinique, Dominica og Guadeloupe, for så å ta ferge tilbake til St. Lucia og fly hjem. For siste gang lettet vi anker fra Rodney Bay, og seilte de få timene over til Martinique, som er godt synlig fra nordspissen av St. Lucia. Vi ankret i St. Anne, gjorde som vanlig storhandel i Le Marin, solte oss, og nøt de siste dagene på den franske øya. Videre seilte vi til vår favorittøy Dominica, som tok i mot oss med åpne armer. Den grønne naturøya er relativt uberørt av masseturisme, har hyggelige innbyggere og en fin ankringsplass for seilbåter i Portsmouth på nordspissen. For andre gang tok vi en guidet tur på øya, så vi fikk se litt mer enn bare strender. Vi likte oss så godt på Dominica, at vi ble fristet til å planlegge vår pensjonisttilværelse der. Vår siste etappe med gjestene om bord, ble til Guadeloupe, der de siste late dagene ble tilbrakt med restaurantbesøk, snorkling og shopping. De franske koloniene har bedre utvalg både i mat og varer enn de selvstendige naboøyene.
Så kom dagen da våre venner reiste hjem, og vi var atter alene i Karibia. Nå fikk vi ikke besøk igjen før i Florida. Heldigvis nærmet det seg jul, og våre venner i «Partners» og «GoLightly» ventet i Antigua. Britiske seilere bruker å samle seg ved English Harbour for å feire jul, og vi slengte oss med.
Vi ankret i Falmouth Harbour, der megayachtene lå tett-i-tett, klare for å starte vintersesongen i Karibia. Det er ikke mangel på penger i Karibia, men de er dessverre ganskje skjevt fordelt. På de fattigeste øyene, hadde vår båt høy standard sammenlignet med hvordan de lokale bodde på land. Både kjøkken, soverom, salong og toalettfasiliteter er finere i en vanlig seilbåt enn i et middels karibisk hus.
