‹ Back

Ekko i mørket

 

Klokka er to om natta, og vi ligger og sover i akterlugaren. Vi er 150 nautiske mil fra Faial, og har ikke sett andre skip på et døgn. Vi er midt inne i et høytrykk, så det er helt vindstilt og flat sjø. AIS-en og radaren holder skarp utkikk i nattemørket.

 

Brått piper alarmen som varsler at noe er nærmere enn tre nautiske mil fra Emma. Et svakt ekko foran oss kommer og går. Vi stirrer ut i mørket, men ser bare refleksen fra våre egne lanterner i stålet i baugen. Ellers er det helt svart.

 

Plutselig ser vi en tydelig oransj lysbue på vannet foran baugen på styrbord side. Hva i all verden kan det være, her ute? Det har ingen lanterner, men lyser kraftig. Jeg finner frem kikkerten. Det ser ut som en redningsflåte med opplyst telt. Kan det være skipbrudne?

 

Vi styrer rett mot lyset, og forbereder oss på hva vi kan ha i vente. Mens jeg studerer objektet, kommer jeg på hva jeg tidligere har hørt fra andre seilere: Når månen sniker seg ubemerket over horisonten, kan man fort forveksle den med et skip.

 

Selvfølgelig er det bare månen denne gangen også. Vår gode venn og nattlampe kommer sakte opp og lyser for oss. Men hva med radarekkoet vi fikk inn samtidig? Det er jo også like foran båten et sted.

 

Vi styrer rett mot det uten å se noe annet enn stummende mørke. Hva skjuler seg der? Med flomlyskasteren på, ser vi til slutt en svak refleks lyse tilbake.

 

Det viser seg å være en stor bøye, kanskje fra USA, som har slitt seg og driver målløst rundt på havet, overgrodd av skjell og med et langt tau på slep i dypet. På en liten mast sitter en firkantet radarreflektor.

 

Lettet kan vi puste ut og trekke oss tilbake til lugaren. Ingen dramatikk i natt heller. Men vi forstår at det sannsynligvis er på slike stille netter at sjømenn har blitt overtroiske.