På formiddagen la vi til igjen i Deshaies på Guadeloupe. Det var for en gangs skyld deilig å ankre i en havn vi hadde besøkt før, og der vi kjente bunnforholdene. De neste dagene blåste det skikkelig opp. Deshaies er en typisk vind-trakt som resulterer i kraftige kastevinder nedover dalen. Her ble vi vitne til mange båter som dregget og slet med å ankre skikkelig. Vi fikk for alvor øynene opp for hvor viktig det er å ha et anker man kan stole på. En vindfull kveld dregget en seilbåt ut av bukta og fortsatte til havs. Mange prøvde å kalle opp båten på VHF, men det var ikke noe svar. Ingen våget å gå ut med lettbåt i den kraftige fralandsvinden. Kystvakten ble også varslet, men innen de kom frem, startet båten opp. De om bord hadde sovet, og våknet plutselig av at de var flere kilomter til havs. Flaks for dem at de ikke våknet på et rev i stedet.

En dag kom en charterbåt og ankret like foran oss. De hadde ikke helt kontroll, så det endte med at de huket seg fast i ankerkjettingen til en katamaran. Eierne av katamaranen var på land, og fikk ikke med seg sirkuset som utspant seg i det charterbåten dro båten rundt om kring. Ingen om bord i charterbåten hadde anelse om hvordan de skulle løse denne floken, så jeg måtte til slutt tilby meg å assistere. Delta-ankeret deres var godt huket inn på kjettingen på åtte meters dyp, så jeg måtte flere ganger dykke ned for å prøve å dra det av. På det fjerde forsøket var ankeret nesten løst. Jeg kjente det trykket på trommehinnene mine, men det var bare en meter igjen til bunnen. Jeg valgte derfor å bruke tiden og pusten på å arbeide, i stedet for å utligne trykket. «Popp, popp», sa det i hodet. Ankeret ble løsnet i en fart, og forvirret svømte jeg mot overflaten. Resultatet av å slurve med utligningen, var to sprengte trommehinner og mye smerte i noen timer.

Som det som regel går med sprengte trommehinner, ble det betennelse i ørene. Men de sparer ikke på antibiotikaen i Karibia, så på Les Saintes fikk jeg en håndfull tabletter, øredråper og en måneds badeforbud. Veldig kjedelig når det er 27 grader i sjøen og 30 grader i lufta hver dag.

Les Saintes er en liten øygruppe like sør før Guadeloupe. Et idyllisk sted for franskmenn som har fått nok av europeisk klima.

I et stort hus formet som en båt, holder landsbylegen til. En liten fransk dame i sekstiårene, som alle besøker for det minste problem. Hun fortalte at det ikke var bare-bare å være lege på et så lite sted. Da måtte hun nemlig også fungere som en slags psykolog, og høre på alle historiene og sladderet til stamgjestene. Med et sukk himlet hun med øynene og la omtrent fra seg telefonrøret på skrivebordet da en av de faste pasientene ringte for å tømme hjertet sitt om nok en nabokrangel.

Jeg var litt bekymret for kostnadene ved et legebesøk i utlandet, da vi ikke hadde helseforsikring på turen. Men her gjorde de det enkelt. Ingen skjemautfylling, og det hele kostet den nette sum av førti euro, kontant i labben. Med en bredspektret antibiotikakur i lomma, kunne vi fortsette videre sørover til Portsmouth på Dominica. Ett av våre favorittsteder.
 

Vi var nå kommet ut i mai, så vi bestemte oss for å ligge her og feire 17. mai. Med badeforbud, gikk vi heller på turer på land. En av de norske båtene hadde tipset om et gammelt fort oppe i jungelen. Vi fant stien, og svettet oss opp over bakken. På en høyde ved innløpet til Portsmouth, ligger det pent oppusede Fort Shirley, som er laget til som et museum for turister. Inne i jungelen et stykke unna, ligger en annen del av fortet, som ikke er tatt vare på i det hele tatt. Denne delen fant vi langt mer interessant, da jungelen er i ferd med å ta tilbake hele byggverket. Store trær og røtter presset seg inn mellom mursteinene, så det hele lignet en saktegående brytekamp mellom menneske og natur. I et ammunisjonslager fant vi flere tusen små, rustne kanonkuler som ble brukt i forsvarsverket for flere hundre år siden. Det var ikke fritt for at vi knabbet et par av desse kulene, som ellers bare lå og rustet vekk i jordkjelleren.

Oppe på fjelltoppen hadde vi utsikt over hele bukta og båtene som lå ankret der. Gamle kanoner fra 1700- og 1800-tallet lå stødd rundt om kring. Vi kan bare forestille oss for et slit det må ha vært å slepe de flere hundre kilo tunge jernklumpene opp på fjelltoppen i tropevarmen. For ikke å snakke om å bygge de store steinfortene. Livet var ikke noen dans på roser for arbeidere, slaver og soldater i kolonitiden. En sterk kontrast til nåtiden, når franske, britiske og nederlandske fritidsbåter ligger ankret fredelig ved siden av hverandre. For et par hundre år siden, ville de på samme sted blåst hodet av hverandre ved første øyekast. Karibia rakk å opparbeide seg en ganske rikholdig, og ikke minst blodig historie da europeerne kjempet innbyrdes om området.

På 17. mai kledde vi oss i det fineste vi hadde i skapet. Det var litt stusselig å feire nasjonaldagen alene, så vi inviterte Albert Lawrence om bord til en skikkelig frukost. Han hadde med bilder av norske båter som hadde besøkt Portsmouth tidligere, og fortalte mange historier om dem. Albert viste seg å være en mann med god hukommelse, som har vært med i gamet lenge.

Vi brukte noen dager i Portsmouth, som vi forelsket oss helt i. Menneskene her eier ikke mye, men er desto hyggeligere. Det er bare å sette seg ned med noen lokale og spille domino over et par øl, så går praten om løst og fast. De er også påpasselige med at seilere skal føle seg trygge og velkomne, for turisme er åpenbart et viktig tilskudd for økonomien i lokalsamfunnet. Det er mange guider, restauranter og barer som er helt avhengige av pengene langturseilerne legger igjen. Likevel fører det ikke til falske smil.

 

På vei til St. Lucia, stoppet vi et par dager ved Trois Islets på østsiden av sundet for Fort de France. Det var et merkelig sted med grumsete muddervann. Vi var den eneste båten der. Det vil si, vi var den eneste bebodde båten. Det hele virket som en slags skipskirkegård, der folk ankret båtene sine for å komme tilbake ved en senere anledning. Kanskje. Blant annet lå der to utrangerte Lagoon charterkatamaraner. Båter som i brukbar stand lett kunne blitt solgt for rundt en million kroner. Nå var det Neptun som stod for vedlikeholdet. Mose, mugg og sjøgress vokste både over og under vannlinjen, og båtene var nok som totalvrak å regne for mange år siden. Trois Islets kan anbefales om det er meldt dårlig vær fra øst, da havna i Fort de France ligger vidåpen, men ut over det, var det en ganske identitetsløs plass å stoppe på.

Å seile inn i Rodney Bay på St. Lucia, var på en måte som å komme hjem for oss. St. Lucia ligger omtrent midt i øykjeden, og blir et naturlig utgangspunkt for turer nordover og sørover. Marinaen er godt utbygd, man kan kjøpe fersk mat på de store supermarkedene, og utelivet er av det beste i Karibia. For første gang på to måneder kunne vi også plugge inn landstrømmen. Når man i tillegg har tilgang til ferskvann på brygga, blir det en voldsom luksus for lurvete langturseilere.

«Å reise på langtur, er å mekke båt i eksotiske farvann», lyder et gammelt jungelord. Til en viss grad stemmer det. Før vi la oss inn i marinaen, tenkte vi å ankre utenfor. Da vi skulle ankre på nytt etter å ha lagt det over noen koraller, streiket ankervinsjen. Den gikk bare nedover, ikke oppover. Heldigvis var det bare et par meter dypt, så det gikk greit å hale opp kjetting og anker for hånd.

Til alt hell lå «Touronga» med danske Bjørn like ved siden av oss i marinaen. Bjørn hadde vi møtt et par ganger tidligere. Han var pensjonert skipselektriker, noe som passet godt nå. Etter mange svette timer i elsentralen bak et trangt bad i tretti varmegrader, ble det til slutt en løsning på det utslitte reléet i vinsjkontrollen.

La meg stoppe her og nevne at båtutstyr i Karibia er hinsidiges høyt priset. Generelt kan man si dobbel pris og halvt utvalg. Det viktigeste rådet jeg kan gi de som skal ut på langtur, er å kjøpe og oppgradere alt på båten før man drar hjemmefra. Prisene på båtutstyr i norske butikker er lave, og en får et stort utvalg.

Det finnes to store kjeder i Karibia: Island Water World og Budget Marine. Begge opererer med omtrent like priser, og det meste utenom standardutvalget må bestilles inn fra andre øyer. Gummibåter er det verste å kjøpe i Karibia. Den billigeste og minste gummibåten du kan oppdrive i katalogene deres, koster over tjue tusen kroner. Da får du 240 cm båt. Ta heller med en ekstra gummibåt hjemmefra, enn å kjøpe ny på tur. Vi hadde svært lyst på ny gummibåt, men det ble heller til at vi lappet på den gamle til det nesten ikke var mere igjen å lappe på. På en annen side, er det lettere å få tak i teknisk hjelp i utlandet. De er sannsynligvis mer vant med å reparere ting enn å bare kjøpe nytt, så håndverkere finner du i hver havn.

Et eksempel var da gummibåten vår med påhengsmotor flippet rundt i et vindkast på Dominica. Motoren lå i saltvann i flere timer før vi oppdaget det. Siden ingen av oss hadde greie på hvordan den kunne reddes, måtte vi få hjelp av de lokale. Påhengsmotoren ble fraktet inn i bakgården til den lokale mekanikeren, der en frådende vakthund passet nøye på arsenalet av gamle påhengsmotorer, som hang på rekke og rad på noen trebukker. Vi så for oss en kjemperegning da han neste dag hadde demontert motoren, renset delene, skiftet olje og skrudd alt sammen igjen. Pris: 180 kroner.

Marigot Bay er selve glansbildet av hvordan en karibisk lagune skal se ut. Når man kommer seilende fra nord, er det vanskelig å få øye på det dype innhugget i kystlinjen. Men plutselig åpenbarer det seg en trang, palmekledd bukt mellom klippene. Omtrent halvveis inne i lagunen, strekker en tynn strandtunge seg nesten over til andre siden. Innenfor den, åpner det seg opp igjen til en stor bukt, omkranset av jungel og bratte fjellsider på alle kanter. På utsiden av strandtungen er det plass til et dusin seilbåter på anker. Innenfor ligger det et trettitalls bøyer til leie.

Dessverre er det få perler i Karibia som ikke har fått merke masseturismens horder. Slik er det også i Marigot Bay. Når de store cruiseskipene ligger i hovedstaden Castries, går turistbåtene i skytteltrafikk inn og ut av Marigot Bay, med popmusikk på full guffe og gnålete turistguider som forteller om plassen over høytaleranlegget om bord. Etter et par timers strandhogg, bærer det ut igjen så hekksjøen står.

Først når kvelden senker seg, blir Marigot Bay et idyllisk sted. Da åpner Hassan den firkantede baren «Hurricane Hole» ved Chateau Mygot, og lokale og turister samler seg rundt vannhullet for å prate om løst og fast.
Inne i skogen som omkranser bukta, er det bygd flere eksklusive restauranter, der folk kan nippe til en piña colada mens de nyter nattelydene fra jungelen. Har man mye tid og penger, er det lett å forelske seg i stedet.

Marigot Bay er også kjent som et av de tryggeste «orkanhullene» i De små antiller. Den skjermede lagunen innerst gir godt ly når orkanene herjer, så vi noterte oss dette stedet som et mulig sted å evakuere til i tilfelle en orkan kom i vår retning.
I orkansesongen handler alt om været for de som velger å bli igjen i området. I forhold til høysesongen om vinteren, er Karibia nærmest tømt for båter i sommermånedene. De fleste har enten dratt hjem til Europa eller USA, eller de oversomrer på Grenada, Trinidad, ABC-øyene eller i Brasil. Siden forsikringsselskapet Pantaenius ikke har noe i mot at folk oppholder seg i Karibia i orkansesongen, så lenge man tar visse forholdsregler, valgte vi å bli.

En tropisk orkan er rene marerittet for seilere. Det som vanligvis er trygge havner i østavind, kan forvandles til rene dødsfellene når hav og vind slår rett inn md full styrke fra vest. Heldigvis finnes det enkelte havner som er trygge nesten uansett hvor vinden kommer fra, men de er det langt i mellom. Og kommer det først en orkan, kan du være sikker på at du ikke er den eneste som har tenkt seg dit...

Moderne værvarsel gjør det lett å forutse om en orkan er på vei. Som regel aner man konturene av de store lavtrykkene i det de passerer Kapp Verde, så følges de med argusøyne på sin ferd over Atlanterhavet. Ofte løser de seg opp og blåser ut, men av og til bygger de seg opp til store, roterende monstre med stø kurs mot Karibia. Fysikken gjør at de nesten alltid dreier nordover, så dess lenger sør man er, dess mindre er risikoen for å bli truffet av orkaner. Man aner om man er i risikoområdet omtrent en uke i forveien. Et par dager før orkanen kommer, vet man det nesten helt sikkert.

I 2015 var det en rolig orkansesong i Atlanterhavet, mye takket være El Niño. Ingen stormer traff Karibia sør for Martinique. Likevel måtte vi daglig sjekke værvarselet for å se om skumle lavtrykk var i ferd med å bygge seg opp i havet i øst.
Øyene i sør hadde vi hørt mye om fra de som hadde seilt dit først. St. Vincent and the Grenadines er av de mer primitive områdene i Karibia, med mye fattigdom og dårlig infrastruktur, men også fine strender og mange små øyer. Vi gledet oss.

Før sola krøp over horisonten om morgenen, heiste vi ankeret fra sandbunnen i Marigot Bay og kurset sørover mot Bequia. I det solskiven kastet de første strålene på oss, seilte vi forbi de to store Piton-fjelltoppene. To avrundede vulkanpropper som har blitt kastet ut av vulkanene en gang for lenge siden. Nå har de blitt selve nasjonalsymbolet på St. Lucia, og preger alt fra flagget til etikkene på det lokale ølet - Piton beer.

Havstykket mellom St. Lucia og St. Vincent kan være tøft, med mye bølger og vind. Som regel går det fint på turen sørover, men nordover må man ofte stampe i mot bølgene på hard kryss. Etter et kjapt og vått gjensyn med Atlanterhavet, kommer man i le bak St. Vincent. Vind og bølger legger seg, og man kan putre langs en irrgrønn og jungelkledd kystlinje. Inn i mellom skogen og i dalene, ligger små hus og landsbyer spredt rundt om kring. Et karibisk paradis. Det eneste som forundret oss, var mangelen på jordbruk. Bare en håndfull åkerlapper preget de frodige åssidene. Vi tenkte på våre forfedre i Norge, som klamret seg til små fjellgårder og ryddet skog og steinrøyser for å gi plass til dyrket mark. Og maten måtte vare gjennom hele vinteren og våren, ellers ble det vanskelig å overleve. Hadde de kommet til et slikt sted, hadde de mest sannsynlig dånt av glede.

Da vi rundet sørspissen av St. Vincent, var det igjen åpent hav et lite stykke over til Bequia. Da vi nærmet oss, så vi et morsomt spor av Norge. Hurtigbåten «Admiralen» dukket opp på AIS-en, i det den kom sørfra. En kuriositet man oppdager i Karibia, er at en rekke utrangerte ferger og hurtigbåter fra Vestlandet har fått ny nytte. Redere i Karibia kjøper gamle ferger på billigsalg fra Norge og frakter dem til sitt nye hjem, der de går i rute mellom tropiske øyer. De gamle fergene går for egen maskin hele veien. Det er helt sikkert en interessant hentetur over Atlanterhavet med de 60-70 år gamle fjordfergene. De mindre katamaranene, som «Admiralen», går derimot som dekkslast på større skip. For oss var det utrolig vittig å se igjen gamle MRF-ferger fra vår barndom. Om bord hang det fremdeles plakater med «Berre for mannskap», «Røyking forbode», og oversiktskart over Sunnmøre. Lukta av olje og skinnsalonger var den samme. Men fergekiosken som før solgte sveler og kaffe, hadde nå et bredt utvalg i kaker og sprit. Å ta en gammel MRF-ferge fra Bequia til Kingstown på St. Vincent, er en turistattraksjon i seg selv.

Bequia er et av de store møtepunktene for seilere i Karibia. Vestsiden av øya har en stor bukt med plass til hundrevis av båter. På land bugner det av kaféer, små butikker, barer og restauranter. Landsbyen Port Elizabeth er akkurat slik man ser for seg en karibisk koloni. Kirke, rådhus med klokketårn og et mylder av fargerike hus. Rastafari-drosjesjåførene sover middag på lasteplanet, mens torghandlerne prøver å lokke forbipasserende til å kjøpe frukt og souvenirer. Langs sjøen går en lang sti, omkranset av døsige strandbarer.

For norske seilere har Bequia en spesiell betydning. Mariann Palmborg fra den legendariske seilbåten «Fredag» slo seg ned på øya, etter at båten forliste utenfor Union Island på åttitallet. Siden ble hun et kjent ansikt i lokalsamfunnet, der hun blant annet drev veldedighetsarbeid for stedets løshunder. Hver jul arrangerte hun en stor julemiddag for alle skandinaviske seilere i Karibia. Dessverre døde Mariann i 2009, og uten henne har den tradisjonelle julefesten nærmest forsvunnet.

Vi fant oss en ankerplass omtrent midt i bukta. Fra cockpiten så vi to norske flagg. Katamaranen «Lucky Strike» med Tove og Stein, og «Nomad», en Beneteau 44CC med Nina og Kristian om bord. Når man er på tur langt hjemme ifra, må man selvsagt hilse på nordmenn man møter, så vi hadde flere trivelige kvelder om bord hos begge par.

Danske Bjørn på «Touronga» lå også ankret her. Han og en annen båt skulle snart sørover til Union Island, så etter å ha sett oss rundt på øya noen dager, slo vi følge med Bjørn.

Grenadinene sør for St. Vincent utgjør en drøss med småøyer, blant annet Tobago Cays, Canouan og Union Island. Øyene ligger tett i tett, bare et par timers seilas fra hverandre. Det spesielle med Union Island, er at ankringsplassen ved «hovedstaden» Clifton ligger på østsiden av øya, bare beskyttet mot Atlanterhavets bølger av et undervannsrev. På baksiden av revet er det bemerkelsesverdig rolig. Revet gjør et godt arbeid med å bryte opp bølgene. Ivrige bøyeutleiere gjorde sitt ytterste for å lure oss til å leie bøye i stedet for å ankre. Etter mye «no», «no» og «no!» traff ankeret vårt bunnen, på to meters dyp i den fineste sand. Bøyene er notorisk usikre på dette stedet, og det går mange historier om båter som har slitt seg i løpet av natta. Neste morgen er utleieren selvsagt sporløst forsvunnet. Vi styrte unna bøyer så langt det lot seg gjøre. Har man et godt anker, er det mye sikrere enn å bruke tilfeldige bøyer. Om en likevel leier en bøye, bør man bakke motoren så hardt den går for å sjekke om tauet holder. Ryker det da, kan du være glad det skjedde under oppsyn, og ikke midt på natta i frisk bris.

Hundre meter fra båten, lå en av de merkeligeste barene i Karibia. «Happy Island» er en kunstig øy, bygget på gamle konkylier, stein og betong. Øya er omtrent tjue meter diameter, og består av en liten bar og noen sitteplasser. Man er omgitt av turkis sjø på alle kanter, og den eneste ankomsten er med gummibåt. To blide, lokale karer driver baren på øya, og arbeider stadig med å utvide konstruksjonen de har bygget. Om kveldene samler seilere seg på baren for å ta en «sundowner». Kiterne som fyker mellom de ankrede båtene stopper også innom av og til. De hopper opp på betongkanten, får en øl av bartenderen, og drikker den mens de holder kiten i lufta. Etterpå hopper de uti og fortsetter med sine akrobatiske kunster.

Å seile i Karibia i orkansesongen er fint, da det ikke er overfylt av andre båter. Man har hele området nesten for seg selv. På en annen side, kan det bli for øde til tider. I Clifton var det tydelig at turistene manglet. Over alt var det sesongstengte butikker. De få som var åpne, kjempet om å få pisket inn håndfullen med turister som fremdeles kom til øya. Nok en gang følte vi at vi kom for seint til festen. Det så ut som et sted med mye liv og røre når det var høysesong, men nå var det som en spøkelsesby. I tillegg stinket det helt forferdelig i sentrum, da all tangen - sargassum - lå i store mengder og råtnet på stranda. Siden bølger og vind konstant kommer fra Atlanterhavet i øst, var alle strendene på østsiden av øyene dekt av et halvmeter tykt lag av solråtnende, illeuluktende tang. Passatvinden blåste lukta inn over øya. Det var så ille at enkelte øyer måtte organisere dugnader for å hjelpe nyklekte skilpadder ut i havet, da de ikke greidde å forsere muren av sargassum på strendene.

Kristine og venninnen Veronica, som var mannskap hos danske Bjørn, gikk en dag en tur rundt hele Union Island. På vestsiden, i Chatham Bay, kom de over en gammel rastamann. «Mr. Pleasure» introduserte han seg som. Han hadde levd hele livet i den avsidesliggende bukta med syv fastboende, uten bilvei. Der drev han et lite skur av en strandbar. Åpenbart var det dårlig forretning på et slikt sted om sommeren. Kristine og Veronica snakket en del med han, og lovet at vi skulle komme dit med båten vår. Etter noen dager flyttet vi båten rundt øya. Union Island er bare tre og en halv kilometer lang, så det var en kort tur.

I Chatham Bay lå det bare to andre båter for anker. Kort tid etter at ankeret hadde satt seg, kom to karer ut i en liten gummibåt. De kom fra en av restaurantene som fremdeles var åpne, og håpet å kuppe de få kundene som var å finne. Vi og de to andre båtene lovte å komme inn om kvelden. Middagen var som typisk er i Karibia: valg mellom spare-ribs, kylling eller hummer. Og ris, naturligvis. En trivelig nok kveld, men til vel 250 kroner, kunne vi like godt laget middagen om bord. Etterpå tok vi turen til Mr. Pleasure, som holdt til noen hundre meter lenger borte på stranda. Det er hverken bilvei, innlagt strøm, kloakk eller vann i Chatham Bay, så der går det i enten bensinaggregat, eller batteri og solceller.
I Mr. Pleasure sin bar var flere av de lokale samlet. I lyset fra en enslig LED- pære koblet til et gammelt båtbatteri, ble det god stemning ut over kvelden. Rommen fløt, og gitaren kom frem. Mr. Pleasure er en lokalkjendis, så alle på øya kjenner godt til han og sangen «The Fisherman from Chatham Bay».

På stranda bodde også amerikaneren Mark. Han var litt av en skrue. Han var høyt utdannet, og hadde drevet restaurant i USA. På et tidspunkt fant han ut at han hadde fått nok av rotteracet, og flyttet til Karibia. Først til Barbados, der han jobbet, så til St. Vincent. Til slutt endte han opp på Union Island, der han bestemte seg for å leve helt primitivt. Han slo seg til på stranda i Chatham Bay, der han den første måneden sov ute på stranda, før han etter en måned ble tatt under vingene til en av de fastboende, som lot han bo i en liten hytte på stranda. Der har han bodd siden, uten hverken klokke, mobiltelefon eller bankkort. For å overleve fra dag til dag, hjelper han til i de små restaurantene og barene, der han får betalt i mat. Ellers går dagene med til å ligge i hengekøya og lese bøker og snakke med turister og lokale. Slik går det altså an å leve. Så om alt annet i livet går til helvete, er det bare å flytte til Karibia og bo på en strand.

Vi tilbragte mye tid i Chatham Bay, der vi ble kjent med flere av de som bodde der. Det er et sjarmerende sted, som mangler alle fasiliteter - til og med mobildekning. Dessverre var det i overkant mange mannfolk i forhold til kvinnfolk der, og når fritidsaktiviteten i stor grad består av å drikke rom, går det som det går. Vi forstod fort at det var mye drama blant de syv fastboende. Det var mange intriger og fiendeskap som kom frem når bunnen av romflaska ble synlig. En av kveldene var det så mye kranglig på stranda, at vi ikke turte å gå i land. Siden de ikke har strøm, er det helt mørkt der om kveldene, så alt vi hørte var høylydt roping og banning inne fra land. Vi fant ut at Chatham Bay hadde for mye drama for vår del, så dagen etter lettet vi anker for siste gang. Men først kjørte vi inn til resorten der den mest fornuftige, Mr. Straightpants, bodde, og gav han en gavepose med diverse godsaker. Vi tenkte det var best å gi resten av rommen til han som greide å beherske seg mest. Så dro vi.
Det er tre ankringsplasser på Union Island. I tillegg til Clifton på østsiden og Chatham Bay på vestsiden, kan en ankre i le av Frigate Island ved Ashton.

Frigate Island er en åtti meter høy jungelkledd bergknaus med en landtunge som strekker seg mot fastlandet. Noen optimistiske investorer hadde for en tid siden grandiose planer om å bygge en av karibias største marinaer der, men som så ofte skjer i dette området: byggingen kom halvveis før prosjektet ble skrinlagt. I dag ligger det igjen enorme betongfundamenter av det som skulle bli en superyachthavn. Det er forsåvidt greit, for de har laget en kunstig molo som beskytter mot vær og vind fra Atlanterhavet i øst. Når det var meldt om tropiske lavtrykk, ble det av og til farlig å ligge i Clifton, der bare det undersjøiske revet vernet mot bølgene. Da flyttet mange båter seg bak Frigate Island, der man lå godt i le fra kuling og flere meter høye dønninger. Stedet var også ideelt for kiting. De som liker sporten, lå gjerne flere uker bak Frigate Island, der vannet er flatt, og det stort sett er under en meter dypt. Faller man, kan man rett og slett stå på bunnen. Det er derfor bare mulig å ankre helt sør i bukta, der det er dypt nok for finnekjølte båter. Katamaranene kunne gå litt lenger inn. En dag vi var på vei til land, kjørte vi oss på grunn med gummibåten, så vulkingen på propellen røyk. Etterpå kunne vi bare kjøre med halv gass på motoren.

Ashton var en liten bygd med bare et par, små butikker, der man kun fikk det mest nødvendige. Skulle man ha noe mer, måtte man enten gå til Clifton, eller ta bussen. Det kan nevnes at bussystemet i Karibia er noe ulikt det vi har i Norge. En karibisk buss er stort sett en Toyota Hiace som går i skytteltrafikk mellom tettstedene. Flatpris er fem kroner, og den stopper der du vil. Det er få faste holdeplasser, så bussene tuter og roper til alle som går eller står langs veien for å spørre om de vil sitte på. Stort sett trenger man ikke vente mer enn ti minutter før det kommer en fargerik og tutende Hiace forbi. Da er det bare å rekke ut hånda og hoppe inn. Og det er nesten alltid plass. 12-13 personer går fint i en standard Hiace. Man bare sitter oppå hverandre om det kommer flere! Så fyker de av gårde så støvskyen står, med reggae-musikken på full guffe. Et slikt busstilbud skulle vi gjerne hatt i Norge også. Billig og effektivt.

Skilpaddeklekking på Tobago CaysPå vei både sørover og nordover fra Union Island, hadde vi hastet forbi Tobago Cays. Vi hadde hørt det skulle være fint der, men tenkte vi kunne ta det igjen senere. På vår andre tur sørover fra Beqiua, var det endelig tid for å utforske desse små «paradisøyene» som alle snakket om.

Tobago Cays er en liten og kompakt øygruppe bestående av fem små øyer, som ligger helt åpne mot Atlanterhavet i øst. Ingen av dem er bebodd. En rekke barriererev skjermer øyene mot de evinnelige havbølgene på vei vestover. Resultatet er et yrende fiskeliv på korallene, i det bølger og havstrømmer frådende blir kvernet opp. På baksiden av revene er det hvit sandbunn og rolige forhold. De taktfaste atlanterhavsbølgene har mistet rytmen og blitt uskadeliggjort, så man kan ankre uten at båten gynger som besatt.
For å komme seg til og fra, gjelder det å følge med på sjøkartet og holde utkikk i baugen. En liten labyrint av korallrev vokter inngangen til paradiset. På avstand ser man bare flatt hav, men under overflaten lurer det store og skarpe korallrev. Kartene er heldigvis nøyaktige, så om man er litt observant, går det bra.

Ved den ene øya, Baradal, ligger det et havskilpaddereservat. Sørsiden av øya er sperret av med bøyer, så man ikke kan ankre der. Men det er fritt frem for å snorkle. Et tyvetalls havskilpadder har slått seg ned i området, der de får være i fred for fiskere. Etter hvert har de blitt så vant med nysgjerrige turister, at de knapt enser menneskene som snorkler forbi. Selv om det ble litt dyrepark-aktig, var det spennende å få komme så nær skilpaddene, som ellers er ganske folkesky. Her kunne man svømme på siden av de lenge, uten at de fikk panikk. Når vi lå på anker, så vi stadig skilpaddehoder som stakk opp ved siden av båten.

Slik sett er Tobago Cays en fin plass å slappe av noen dager. Bortsett fra gebyret på en drøy femtilapp per døgn for å ankre, er det fint lite å bruke penger på. Bare et par T-skjorteselgere og hummerselgere holder til i området på dagtid. Eller man kan ta gummibåten inn på den ene stranda, der det foregår en viss bar- og cafédrift. Alt i alt er området ganske avslappet, og man kan fint slå ihjel noen dager med snorkling og boklesing.
I høysesongen er det visstnok ganske fullstappet på Tobago Cays, og vi hørte rykter om at det knapt var plass til å ankre i vintermånedene. Da vi var der, var det orkansesong. Bare et par-tre andre båter lå i området. En av dem var GoLightly, eid av Les fra Sør-Afrika. Kristine sin venninne Veronica hadde nå flyttet over fra «Touronga» til «GoLightly», så de møttes igjen. En annen båt som lå der, var den amerikanske trawleren «Partners», med amerikanske Lavinia og britiske Richard om bord. De to båtene kom vi til å reise mye sammen med i resten av oppholdet i Karibia. Les hadde solgt en restaurant han eide, og planla nå å leve på lavbudsjett i Karibia så lenge han kunne. Pensjonistene Lavinia og Richard var gode venner av Les, og var svært hyggelige.

En kveld vi alle satt på stranda og hygget oss, ble vi vitne til noe helt fantastisk. I sideblikket hadde vi sett noe røre seg, men tenkt det var noen krabber eller andre vanlige dyr som ruslet forbi på stranda. «It's baby turtles!», utbrøt Veronica plutselig. Og det var det. I hopetall. Et skilpaddereir hadde blitt klekt like bortenfor der vi satt, og nå var de alle på vei mot sjøen. Skilpaddeungene blir tiltrekt av lys og bølgelyder, så plutselig stimet en hel flokk mot oss, der vi satt med en liten LED-lykt. Vi anslo det var i underkant av to hundre små krabater, 5-6 centimeter store. De kjempet seg fremover sanden, og kastet seg fryktløse ut i vannet da de nådde sjøkanten.

Vi prøve å være forsiktige for ikke å tråkke på de sarte, små dyrene, og geleidet dem trygt til vannet. Det var helt utrolig å få være vitne til en slik begivenhet. Hele sjøkanten krydde av små skilpadder som svømte forvirret om kring, før bølgene dro dem ut på dypere vann. Etter vel et kvarter var den siste skilpadden vekk og stranda tom igjen. Det var som om det hele aldri hadde skjedd.

Ytterst mot havet ligger Petit Tabac, en avlang, flat liten øy. Det var på denne øya Johnny Depp ravet rundt etter å ha blitt tvunget i land i den første Pirates of the Caribbean-filmen. På øya visste han om en underjordisk romsmuglerkjeller, så hit måtte vi ta oss en tur. Det letteste var å leie en lokal båtfører til å kjøre oss ut. Øya var fin den, men ikke særlig begivenhetsrik. En sandstrand og noen palmetrær. Tobago Cays på ene siden, og Atlanterhavet på den andre siden. Etter å ha gått rundt øya og forgjeves lett etter rom-kjelleren, kjørte vi tilbake igjen. Greit å ha vært der, men ikke noe mer.

Vi stoppet flere ganger på Tobago Cays i løpet av sommermånedene. Når vi hadde gjester på besøk, var det fint å kunne vise dem skilpadder og karibisk strandidyll. Tobago Cays ligger bare et steinkast unna Union Island, så det var raskt å reise dit om en ville ha forsyninger og være litt sosiale.Vi hadde hørt mye bra om Carriacou, som ligger like sør for Union Island. Avstanden er så kort at man kan seile dit på et par timer. Carriacou tilhører Grenada, og medfører dermed utsjekk fra St. Vincent og innsjekk i Grenada.

For å sjekke ut fra St. Vincent på Union Island, må man gå til den vesle flyplassen der. Selvsagt kom vi rett før lunsjen deres, og det er noe de ikke vil gå glipp av. Enten måtte vi betale to hundre kroner i «overtidsgebyr», eller så fikk vi komme tilbake en time senere. Vi valgte å vente. Etterpå følgte den vanlige prosedyren med utfylling av skjema og stempling av pass. Innsjekk og utsjekk er noe man blir dreven på etter en stund i Karibia, der alle de små øyene er svært så selvstendige av seg. Bare franskmennene har en nonchalant holdning til grensekontroll.

Vi rundet nordvestpynten av Carriacou, og så raskt Tyrrel Bay, som er den mest populære ankringsbukta på øya. Bukta var tettpakket av båter, men det er alltids plass til en til. Etter en runde med rekognosering, fant vi oss en plass helt bakerst i feltet, ikke langt foran et korallrev. Vi droppet ankeret, bakket det på plass, og tok et rutinemessig dykk for å sjekke at det hadde satt seg. Deretter kjørte vi i land for å sjekke inn. Nok et typisk karibisk tollkontor, med 3-4 uniformerte personer på jobb. Siden vi har papirene i orden, går det relativt greit å sjekke inn. Det blir bare masse papirarbeid på begge parter. Heldigvis har Grenada en digital løsning. Man kan fylle ut skjemaene på forhånd på nettet, så bare printer de ut skjemaet på kontoret. Verden går sakte fremover.

Når man er på reise, er det alltid spennende å utforske de nye plassene man stadig kommer til. Vi finner en brygge som ser passe trygg ut, fortøyer «Gummi- Emma», så går vi på ekspedisjon i gatene. Finner nye butikker og kafeer, sjekker sidegatene, og sier hei til de lokale. Kanskje ser vi et norsk flagg på en båt, så kan vi hilse på dem også.

Tyrrel Bay viste seg fort å være en trivelig liten plass. Langs strandkanten gikk det en vei, og langs veien lå det butikker, vaskeri, barer og restauranter på rekke og rad. Her hadde man alt man trengte på ett sted. Grenada ligger såpass langt sør at det er relativt lite utsatt for orkaner. Derfor ender mange opp her for godt. Det var tydelig at en god del av båtene lå her på permanent basis. Noen var forlatt for sesongen, andre hadde byttet ut ankeret med private moringer. Richard og Lavinia i «Partners» hadde sin primære base her, og Les i «GoLightly» var også en hyppig gjest i bukta om sommeren.

Et britisk par hadde åpnet kafeen Gallery Cafe, der det var ryddig, rent og pent. Her kunne vi bestille frokost, og sitte på bordet utenfor og se utover bukta og alle båtene. Et virkelig paradis. I tillegg til kaféen, drev mannen også en bitteliten filial av båtdelforhandleren Budget Marine. Det var ikke stort mer enn et skrivebord og en halv vegg med sjakler og tau, men han tok bestillinger som han videreformidlet til hovedbutikken på Grenada. Hver dag kom det deler med fergen. Vi bestilte ny propell til påhengsmotoren, som vi hadde ødelagt da vi kjørte på grunn ved Union Island.

De gamle vestlandsfergene ordner med det meste som skal fraktes av varer mellom øyene. For utvalget er ikke alltid akkurat i verdensklasse. Som da vi skulle ordne en ny festeanordning for solcellepanelene. En lokal skrotnisse av en sveiser, med flytende verksted, ordnet biffen på et par timer. Men vi trengte åtte syrefaste maskinskruer med mutre og skiver for å fullføre jobben. Noe slikt var selvsagt ikke å oppdrive på øya. Det endte med at vår venn på Budget Marine måtte bestille dem fra hovedbutikken på Grenada. Neste dag kom det en liten spisspose med åtte skruer, mutre og skiver på ferga. Skivene passet selvsagt ikke, så neste dag kom nok en spisspose på ferga med åtte større skiver...

Og det var selvsagt ikke bare-bare å få tak i propellen vi hadde bestilt heller, så vi endte opp med å vente på den i tre uker. For så vidt ikke det verste stedet å vente. Rombaren på stranda samlet hver kveld lokale og seilere til prat. Og det var flere kurante restauranter. Som typisk er i Karibia, er det ikke langt mellom grillene med spare-ribs og kyllingvinger. Det er stort sett det måltidene går i. For vår del, likte vi mer variert kosthold, så det ble stort sett til at vi laget middagene om bord. Bedre, og ikke minst billigere enn på land.

På Gallery Cafe solgte de en del hjemmelagede pyntegjenstander og nips. En dag prøvde Kristine en svart ring laget av skilpaddeskall, som passet akkurat på fingeren. Jeg følgte nøye med hvor hun la den tilbake på hylla. Dermed var ett problem løst for min del. Senere på dag kjørte jeg alene inn med gummibåten for å hente noen deler vi hadde bestilt til båten. Jeg kjøpte en ring til meg selv, og ringen som passet til Kristine.

Neste dag tok vi turen til Paradise Beach, der vi kunne bestille vanndrosje ut til Sandy Island. En ubebodd øy noen hundre meter fra stranda. Øya er ikke stor, og man går rundt den på ti minutter. Drosjemannen sa han kom tilbake etter tre kvarter for å hente oss, så vi kunne se oss om på øya i fred. Vi gikk rundt og kikket på steiner og vegetasjon, mens fingrene mine kjente på ringene i shortslomma. Så gikk jeg ned på kne og spurte Kristine om hun hadde lyst å gifte seg. Hun ble overrasket og trodde jeg bare tullet, men med ringen i hånda var det ikke tull denne gangen. Svaret ble ja. Dermed var vi forlovet på stranda på en øde øy i Karibia. Noe bedre sted finnes vel knapt.

GrenadaVi var nå midt i orkansesongen. De fleste seilerne hadde trekt sørover til Grenada eller Trinidad, men noen vaket fremdeles rundt i området ved Carriacou og Union Island. En dag hevet vi også ankeret og pekte baugen sørover til Grenada. På veien stoppet vi for å utforske en noe spesiell attraksjon de har der: En undersjøisk skulpturpark. Den britiske kunstneren Jason deCaires Taylor har laget en mengde statuer av betong, som så har blitt dumpet på fem til ti meters dyp. Vi festet båten til en nærliggende bøye og hoppet uti. Det var ganske spesielt å se statuene åpenbare seg på havbunnen, omringet av fargerike fisker og koraller. Noe av poenget med skulpturparken, er å vise hvordan havet og naturen sakte men sikkert tar over de menneskeskapte gjenstandene og forvandler dem til korallrev. Absolutt verdt et stopp på vei sørover.

De fleste havnene på Grenada ligger helt sør på øya. En rekke små, fjordlignende laguner skjærer seg inn i terrenget langs kysten. Den mest kjente havna heter Prickly Bay, og er hjem til mange langturseilere. En god del av dem har slått seg ned permanent. Området ligger så langt sør at få orkaner kommer dit. Videre østover ligger Mount Hartman Bay, Hog Island, Whisper Cove, Secret Harbour og Woburn Bay. Alle populære tilholdssteder for seilere som enten oversomrer eller bor der. Enkelte steder hadde hele kolonier av amerikanere og briter slått seg ned og etablert mer eller mindre permanente nabolag.

Første dagen ankret vi i Prickly Bay. Det var vanskelig å finne plass i den tettpakkede bukta, så det endte med at vi ankret nokså langt ute. På forhånd hadde vi blitt fortalt at det tidvis er mye swell (slakke dønninger) i området, da bukta er helt åpen mot sør. Ryktet viste seg å stemme godt. Hele natta gynget båten som besatt. Selv en hundre fots katamaran som lå ved siden av oss gynget så det var umulig å sove. Swell er noe av det meste plagsomme som finnes når man ligger på anker. Det er til å bli sprø av. Fenomenet oppstår stort sett i uskjermede områder, der dønningene fra Atlanterhavet ikke har blitt slått ihjel av rev eller land. Det kan også oppstå om en storm har herjet langt unna, og bølgerestene forplanter seg milevis av gårde.

I marinaen innerst i bukta, møtte vi en kjenning fra Gran Canaria. Nordmannen Magne Øvrehus hadde funnet sitt nye hjem, der han bodde i Hallberg Rassyen sin, «Pantarei». Det var artig å møte den blide mannen igjen. I Prickly Bay hadde han alt han trengte til pensjonisttilverelsen, og trivdes som plommen i egget.

En natt var derimot nok for oss i det rullende ankringsfeltet, så dagen etter lettet vi anker og bevegde oss én bukt østover, til Hog Island. Det var en ganske skjermet lagune i le av en liten øy, der eneste bebyggelse var en primitiv strandbar. Omtrent halvparten av båtene var forlatt, da det var en ganske stormsikker plass å legge fra seg båten for sesongen. Vannet var helt rolig og grønt av alger, og holdt en temperatur på komfortable 32 grader. Det var så man nesten ikke merket sjøen når man hoppet uti.

På stranda like innenfor båten, lå Roger's beach bar. Et beryktet samlingspunkt for lokalbefolkning og turister hver søndag. Da tar «alle» turen til baren for å grille og bade. Noen ganger opptrer et band på en falleferdig scene som stikker helt ut i sjøen. Det er fest og moro fra tidlig på dag til sent om kvelden. For å holde styr på hvor mye en skylder i baren, tar en bare vare på flaskekorkene og putter dem i lomma. På slutten av kvelden, legger man neven med korker på bardisken og summerer opp.

Den enkle og bekymringsløse tilværelsen sør på Grenada blir for fristende for mange. Hvorfor reise videre eller hjem, når man har alt man trenger på ett sted? Det ender med at man etter hvert bytter ut ankeret med en permanent moringsball. Så begynner man å selge utstyr fra båten. Den skal uansett ikke noe sted. Lykken finnes i bunnen av romflaska. Kronisk havnesyke er en farlig sykdom for seilere.

Det var ikke langt mellom skjebnene i de orkansikre buktene på sørkysten. Mange båter hadde også sin siste havneplass her. I mangrovene lå gamle båter fortøyd på rekke og rad. Eierne hadde sikkert planer om å komme tilbake og hente dem en gang. Men måneder ble til år, og årene gikk. Plutselig var båten verdiløs, og til slutt lå den på bunnen, med bare fortøyningene og masta stikkende over vann. Ute av syne, ute av sinn. Eierløse båtvrak som hoper seg opp i lagunene, er nok et stort problem for myndighetene.

Vi lå noen uker utenfor Hog Island. Det var et rolig og fint sted. Men logistikken var ikke så veldig enkel. For å handle, måtte vi kjøre et godt stykke med gummibåt. På land lå bare en butikk som hadde et så sparsommelig sortiment at en Brustadbu fremstår som rene kjøpesenteret i forhold. Skulle man handle stort, ble det med jevne mellomrom arrangert shoppingturer med minibuss (Toyota Hiace, selvfølgelig) rundt om i hovedstaden. Man møtte opp til faste tidspunkt, og ble skysset fra butikk til butikk sammen med andre seilere. Så fikk man bruke en time eller to på ett av de store supermarkedene, der man fikk kjøpt alt fra kjøtt og meieriprodukter til dyre importvarer. Utvalget var godt, men prisene minst like høye som i Norge. På mange produkter var prisen skyhøy i forhold til moderlandet. Hva med en engangsgrill til 90 kroner, eller en liter sjokolademelk til 60 kroner?

Mange langturseilere får nok prissjokk når de kommer over dammen og skal gå i butikken. På vei fra Norge, blir varene i starten bare billigere og billigere. Først kommer man til Storbritannia, der matvarene er betraktelig billigere. Så kommer man til Frankrike, Spania og Portugal, der prisreduksjonen merkes ytterligere. På Gran Canaria gjør man den siste storhandelen før overfarten, og fyller flere handlevogner til randen for noen skarve tusenlapper. Men etter to-tre uker på Atlanterhavet, er man prismessig tilbake i Norge. Hadde vi reist en gang til, hadde vi kjøpt mye mer langtidsholdbar mat i Europa.

Vannforsyning er også en utfordring når man ligger ukevis på anker. Om man ikke har watermaker, må man rasjonere på ferskvannet. Det kan være lenge til neste gang man får fylt, og det er et mas å lette anker og finne en havn bare for å fylle opp tankene. For ikke å snakke om at ferskvann koster 30 til 50 øre per liter i Karibia. Noen steder kan det også være rasjonering i tørkeperioder. Det er bare i Nord-Europa vi har den luksusen det tross alt er å fråtse i ubegrensede mengder rent og gratis vann. I tillegg smaker så godt som alt ferskvann sør for Norge enten klor eller myr.

Heldigvis hadde et par kreative, lokale helter startet en liten business da vi lå ved Hog Island. De hadde bygd en to tusen liters flytende vanntank som de slepte i sjøen etter en liten båt med påhengsmotor. Ved å ringe eller kalle de opp på VHF, kom de putrende ut med vanntanken. Men en elektrisk pumpe, fylte de vann rett i tankene på ankrede båter i bytte mot en tohundrelapp.

Ikke så langt fra båten vår, lå færøyskflaggede «Gaia» med Durita Joensen og Stamen Stantchev om bord. Durita var fra Færøyene og Stamen fra Bulgaria, men de bodde begge i Alta og snakket norsk. Et trivelig par som vi også kom til å seile mye med senere på turen.

Stamen jobber som kirkeorganist i Finnmark, og hadde med seg et elektrisk piano i båten. Levende musikk skaper alltid god stemning på tur, og er et fint sosialt lim. En ting musikalske seilere er glade i, er å arrangere spontane konserter og popup-band sammen. I Woburn var det med jevne mellomrom konserter på land. Dessverre fikk vi ikke med oss en «dinghy-konsert», som av og til finner sted. Da fungerer en større båt som konsertscene. Alle publikumerne kommer så med hver sin gummibåt som de fortøyer i hverandre rundt båten, mens de hører på musikk og koser seg.

I Whisper Cove lå en idyllisk restaurant like ved vannkanten. Mot en liten sum og gratis mat, spilte Stamen musikk for lunsjgjestene søndagene. En søndag tok vi turen dit. Det ble en av de fineste opplevelsene vi hadde på turen. I det vi gikk opp trappene, hørte vi vakker, klassisk musikk strømme ut fra restauranten, som lå mer eller mindre utendørs. Solskinn og kvitring fra fugler i jungelen utenfor, kombinert med rolige pianotoner, la alt til rette for en god dag. Stamen spiller det man måtte ønske, og har mange personlige favoritter.

Etter den vidunderlige lunsjen, bar det videre til neste destinasjon: Roger's Beach Bar. Søndagene er nemlig den store festdagen i Karibia. Fredagene og søndagene er det full rulle, men ikke lørdagene. Da er det stille og rolig. Vi lurte lenge på hvorfor det var slik, og en dag fikk vi svaret: De må de ta det med ro og være uthvilt og klare til gudstjenestene søndags morgen. Men etter kirketid, da er det bartid igjen. Det er bedre å være bakfull på jobb enn i kirken...

På Roger's var en haug med seilere og lokale allerede i full gang med moroa. Alle som kommer sjøveien, drar jolla rett opp på stranda, så den var helt full av gummibåter. Der var stemningen høy i mange timer, før det til slutt ble kveld. I Karibia starter festene tidlig, og de slutter tidlig. På tidspunktet nordmenn starter vorspielet hjemme, avslutter man i Karibia. Da har sola gått ned, og det er på tide å gå hjem. Noen drar det likevel litt lenger, men generelt sett er det stille i 20-21-tiden. Vi holdt det gående en god stund, og fikk trimmet lattermusklene mye sammen med andre seilere fra mange land, som serverte den ene røverhistorien etter den andre.

Dagene og ukene gikk på Grenada. Vi hadde så smått begynt å tenke på hjemreisen. De fleste som reiser ett år på langtur, seiler hjem via Azorene fra en av de nordlige øyene i Karibia, som Antigua, St. Maarten eller BVI. Men vi hadde tid og lyst til å se litt mer, siden vi ikke hadde tidspress. Planen var å ta hele øyrekka på vei nordover, og så hadde vi lyst å seile lenger mot vest, mot Puerto Rico, Cuba og USA. For å ta en privat seilbåt inn i USA, holder det ikke med ESTA-visum. På de amerikanske jomfruøyene, kan man «snike» til seg et båtvisum ved å ta en ferge fra BVI og mye styr, men dét holder ikke om man skal videre til fastlands-amerika. Da må man ha B1/B2 visum, og en såkalt Cruising License. USA har ambassader på Barbados og på Trinidad. Siden Barbados ligger mot vinden, noe vi ikke liker, og Trinidad lå like sør for oss, var valget enkelt. Der kunne vi også ta båten opp på land, noe som var på høy tid.

10 grader nordUtsjekken fra Grenada tok nesten en hel dag, da tollbetjenten ikke syntes det var så viktig å komme på jobb den dagen. Men sent om kvelden, var stemplene på plass, og dro vi av gårde. Det er såpass langt fra Grenada til Trinidad, at det blir en «overnighter». Da kommer vi frem om morgenen, i stedet for å komme frem etter at det blir mørkt. Det er alltid lurt å komme til nye, ukjente havner i dagslys.

Flere seilbåter hadde i denne perioden blitt angrepet av pirater fra Venezuela, som ligger like ved Trinidad. Piratene kjører små båter med store påhengsmotorer langt til havs, og raner seilbåter med maskingevær. Vi var derfor litt nervøse for overfarten, men tok sjansen på at det ville gå bra. Det gjør jo helst det.

Det var ganske lite vind og bølger, så vi motorseilte hele veien. Vi tok også sjansen på å la gummibåten henge på slep i stedet for å tjore den fast på dekk. Om natta passerte vi oljeplattformen Hibiscus, som lyste som et stort fyrtårn midtveis mellom Grenada og Trinidad. Tidlig på morgenkvisten var Trinidad i sikte. Da det var under en time til landkjenning, så vi en svart vegg komme mot oss på babord side. Det var en squall av dimensjoner! Fort som juling fikk vi tatt ned storseilet, men vi rakk ikke å gjøre noe med gummibåten før vinden og regnet var over oss. På et sekund gikk det fra lett bris til sterk kuling. Det regnet sideveis, og den til nå rolige sjøen frådet rundt oss. Gummiåten ble slengt rundt og boret seg ned i sjøen. Ett av de to tauene som holdt båten fast røyk, men det andre holdt, mens gummibåten ble dradd under vann. Jeg fikk med nød og neppe halt den nærmere og snudd den rette veien. Men da gikk den i stedet oppover.

Vinden tok tak i «Gummi-Emma» og kastet den opp i solcellepanelet på toppen av targabøylen. En skarp kant på panelet skar en 20 cm flenge i gummien, så båten falt ned igjen, slapp som en potetsekk. Kristine styrte båten mot land mens jeg holdt fast på den skadeskutte gummibåten for harde livet. Nå kunne vi angre på at vi ikke hadde tatt oss bryet med å tjore den fast på dekk.

Etter tre kvarter i regn og rotete bølger, kom vi endelig innenfor klippene Bocas del Dragòn, og været roet seg. Så klarnet det opp, som det alltid gjør, og sola steikte atter en gang fra blå himmel. En time etter, var vi fremme i Chaguramas, en havn helt på nordvestkysten av Trinidad. Havna er egentlig for store skip, men det ligger også et par mindre marinaer for fritidsbåter helt innerst. På vei inn, så vi flere norskflaggede supplyskip som lå på anker.

Uten gummibåt kunne vi ikke ankre eller ligge på bøye, så vi håpet det ville ordne seg når vi sjekket inn. Vi fortøyde ved tollkaia, og jeg fant immigrasjonskontoret. På Trinidad er de svært nøye med at alt skal gå riktig for seg, så her gjaldt det å kle seg pent og ha alle dokumenter i orden. Etter nesten to timers venting, fikk jeg komme til skranken, bare for å få beskjed om at Kristine også måtte møte opp. Så bar det ned igjen i båten for å hente henne. Heldigvis slapp vi å vente like lenge en gang til. Papirene ble stemplet, og vi var velkomne. Dama i skranken kunne fortelle at uværet vi møtte på utenfor kysten om morgenen, hadde ødelagt et hus og veltet flere trær i nabolaget hennes.

Å finne en plass i marina var lettere sagt enn gjort. Alt var fullt, og ikke minst veldig dyrt. Etter over en time med ringing, VHF-oppkall og personlig oppmøte, fikk vi heldigvis ordnet oss en midlertidig plass hos Power Boats, på andre siden av innløpet. På Trinidad bruker de ikke flytebrygger, men fortøyer mellom trepåler som er banket ned i bunnen. Vi måtte bakke inn mellom to påler i sidevind og en del bølger, så kaste lasso over pålene fra baugen og fortøye hekken i betongkaia bak oss. En svært krevende operasjon, men det gikk på et vis greit. En klase med gamle, avskårne fortøyningstau rundt pålen vitnet om at det ikke er så lett å legge fra heller. Båten gynget og slet i fortøyningene, for båtene som kom forbi brydde seg ikke så mye om å slakke på farten. Vi måtte improvisere sterkere rykkdempere, og hang anker og bøtter over tauene for å lage fjøring. Det hadde vært en utmaddende formiddag, men nå var vi endelig fortøyd.

Neste dag ordnet ting seg. Vi fikk tak i en gummibåtreparatør, bestilte oppheis av båten, og orienterte oss om visumsøknad. Vi hadde allerede fylt ut et langt søknadsskjema på nettet, der vi på tro og ære lovet at vi ikke hadde tenkt å gjennomføre terroraksjoner i USA, og at vi ikke hadde deltatt i folkemord eller menneskesmugling. For å fullbyrde søknaden, måtte vi reise til ambassaden i Port of Spain og gjennomføre et kort, personlig intervju. Vi tok bussen (Toyota Hiace) inn, og møtte opp ved den amerikanske ambassaden. Jeg hadde bare sett ambassader på film, og så for meg et flott bygg med tepper på gulvet og folk i dress. Virkeligheten var et venterom med hundre plaststoler, omtrent som venterommet på en stor busstasjon. I ene enden av rommet var fem skranker med pleksiglass, der de ventende ble ropt opp en etter en. Da det var vår tur, fikk vi noen kjappe spørsmål gjennom høytaleren i vinduet om hvordan vi skulle reise til og fra USA, og om det var vår båt, og så var det i orden.

For å betale de knappe to tusen kronene det kostet for visumene, måtte vi gå i en lokal bank med skjemaet vårt, ta ut alle pengene i kontanter, for så å gå i skranken og sette de inn på kontoen til ambassaden. Et ganske tungvint system.

Det tok en uke å få passene med visum tilbake fra ambassaden, så i mellomtiden heiste vi opp «Emma» for understellsbehandling. De siste månedene hadde vi skrapt undersiden av båten regelmessig. Skjell og sjøplanter vokser heftig i tropisk vann, og bunnsmurningen fra Norge hadde for lengst kapitulert. Vi seilte rundt med et stadig større korallrev på slep, og nå var det på tide å kvitte seg med det.

En morgen kjørte vi «Emma» inn i båsen til traverskrana, og tjue minutter senere hang hun i lufta. Skroget var totalt overgrodd. Tusenvis av små krabber som hadde funnet sitt hjem der, fikk totalt panikk. Først gikk vi løs med store metallskraper og fikk vekk det verste. Etterpå tok en av arbeiderne på verftet til med høytrykkspyler og fjernet resten. Så ble vi kjørt til et hjørne av opplagsplassen, der vi skulle stå den neste uken.

Varmen var trykkende. På dagtid lå temperaturen på rundt 35 grader. Det var lite vind inne på opplagsplassen, så det var rimelig tungt å stå og skrape og pusse på skroget mens svetten silte. Vi måtte jobbe halve dagen på den ene siden, så bytte når sola kom over på motsatt side av båten. Om natta var det nesten like varmt. Vi hadde ikke lenger den lette brisen inn gjennom luka over senga, men heldigvis hadde vi landstrøm og kunne bruke vifter om bord døgnet rundt.

Vi merket at budsjettet vårt var noe på hell, og spanderte ikke på oss den dyreste bunnsmurningen. Mange som seiler lenge i Karibia, kjøper stoff til flere titalls tusen kroner, men vi gikk for noe billig Jotun til et par tusen kroner. Primer og ett strøk fikk holde til vi kom hjem.
Dagene ble lange, med mye svette og arbeid, men på kveldene skjedde det en del moro. Den norske trebåten «Carmensita» stod på land, og det hadde den gjort i mange år. Bjørn og Nancy drev med totalrenovering av den gamle skuta, og hadde gjort en formidabel innsats. Gjennom dem, ble vi invitert på musikkjamming på et båtverft, en fast fredagsaktivitet i Chaguramas. Der møttes mer eller mindre fastboende cruisers til sang, musikk og grilling til langt på kveld.

Etter en knapp uke, var «Emma» klar til sjøsetting. Hun var nesten ikke til å kjenne igjen, med nyvasket skrog og frisk, ny rødfarge under vannlinjen. I det vi kom ut av båsen, merket vi med en gang stor forskjell. Hun reagerte på rorutslag og gasspådrag helt annerledes enn de siste månedene. Og hun gikk over to knop raskere enn før.

Dessverre var det få plasser å ankre nær Chaguramas. I innløpet utenfor marinaene ligger det et tyvetalls bøyer, men de er nesten alltid opptatt eller reserverte til andre båter. Å ankre ved siden av, er nesten umulig. Det er ganske dypt i området, noe som gir en stor svingradius. I tillegg er det mye skrap på bunnen, så man risikerer å sette fast ankeret. Det var med nød og neppe vi fikk vårt løst, da vi ankret på 15 meters dyp i det brune vannet. Det satt helt fast, men etter mye kjøring frem og tilbake over ankeret, greide vi til slutt å bryte det løs.

Redningen ble Scotland Bay, like ved munningen til havet mot Grenada. Dette var en svært idyllisk lagune, med jungel på alle kanter. Vannet var grønt og dypt, men det var heldigvis ikke så mange båter der, så ankring gikk greit. Det var fantastisk å våkne om morgenen til helt stille vann, fuglekvitter fra skogen og sol fra skyfri himmel. Dessverre var det et stykke å komme seg til Power Boats, der passet vårt skulle komme i posten, så det ble til at vi etter et par dager flyttet oss nærmere marinaen. Vi prøvde også å ankre på andre siden av odden, der det lå en liten yachtklubb med mange båter på bøye. Igjen var det vanskelig å finne ankringsplass, men ved siden av alle båtene var det god plass. Vi ankret og la oss til å sove. Tidlig neste morgen ble vi vekket av et marinefartøy som kunne informere om at det var forbudt å ankre i leden inn til marinebasen deres. Vi flyttet oss deretter rett foran båtene som lå på bøye, men vi lå der med hjertet i halsen mens det blåste mer enn frisk bris.

Alt i alt følte vi oss som noen hjemløse fanter under vårt opphold på Trinidad. Vi fant ingen god ankringsplass der vi kunne ligge lenge om gangen. Bøyene var dyre, og stort sett opptatt. Marinaene var enda dyrere og enda fullere. I tillegg var været tidvis ustabilt. En natt vi lå på bøye, kom det et skikkelig ruskevær, som sannsynligvis var oppe i storm styrke. Alle båteierne satt nervøse i cockpit og fulgte med på situasjonen, klare til å starte motorene og evakuere når som helst. En uheldig stakkar som hadde ankret, mistet festet og begynte å dregge.

Han kunne ikke gjøre annet å gjøre enn å sirkle rundt med motoren i gang til uværet roet seg igjen. Et norsk supplyskip som lå med hekken mot kaia, måtte kaste trossene og komme seg ut fra land i en fart. Det var nesten tilløp til dramatikk en stund. Men som det så ofte gjør i tropene, stoppet vinden og regnet like brått som det startet.

En opptur var at våre gode venner i «Partners» kom til Trinidad litt før vi skulle reise hjem. De brukte å ligge i marinaen der noen uker hver sommer, og nå var de her altså. Richard og Lavinia ble våre «karibiske foreldre» i året vi var der. Det var alltid hyggelig å komme på besøk hos dem, og vi inviterte både dem og Les på «GoLightly» over på middag flere ganger.

Etter hvert kom passene tilbake, med B1/B2-visum limt inn. Nå kunne vi endelig forlate 10 grader nord. Vi ble ikke på Trinidad lenger enn vi måtte. I tillegg kom Rune Sæbønes snart på besøk på Grenada, så vi måtte nordover. Stadig på vakt mot pirater, seilte vi en natt over havet i vårt eget kjølvann. Det gikk heldigvis bra. Hverken pirater eller uvær angrep oss på denne turen.
​
Etter flere piratangrep i ettertid, trappet kystvakten på Trinidad opp forsvaret. Private seilbåter som meldte i fra at de skulle dra, ble eskortert av både kystvaktskip og helikopter til de var utenfor fare.

Vi gikk rett til Hog Island og ankret. Det var godt å være tilbake i en lun og trygg havn uten oljesøl på overflaten. I industrihava Chaguramas var det risikosport å bade, da vannet var brunt og fullt av kjemikalier.

Noen dager etter kom Rune på besøk. Han skulle være med til St. Lucia, så nå ble det tett program fremover. Passelig nok kom han på en søndag, så han fikk med seg både lunsjkonsert med Stamen i Whisper Cove og søndagsfest på Roger's Bar på Hog Island. Det ble litt av en velkomst til det karibiske slaraffenlivet vi hadde levd de siste ni månedene. For oss ble det en reprise av områdene vi hadde seilt i. Carriacou, Union Island, Tobago Cays, Mayreau, Bequia, St. Vincent og St. Lucia kom og gikk på løpende bånd. Litt vemodig var det å tenke på at dette var siste gangen vi besøkte desse øyene. Orkansesongen var på hell. Nå skulle vi bare nordover og hjemover.

En orkansesong i Karibia kan anbefales for langturseilere. De aller fleste tar en ett års langtur på «Melkeruta». Den går fra Norge og sørover Europa, til enten Kanariøyene eller Kapp Verde, så over Atlanterhavet til Karibia i desember eller januar. Da får man fem-seks måneder på seg før man må starte på hjemreisen, som stort sett går via Azorene og videre til Irland, Portugal eller Frankrike. Men om en vil ha litt bedre tid, kan en fint «oversomre» på De små antiller. Dess lenger sør man oppholder seg, dess mindre risiko er det for å bli rammet av orkaner. Sør for Martinique er det forholdsvis rolig, bortsett fra ett og annet tropisk lavtrykk som kommer veltende. En stor orkan får man varsel om så lenge i forveien at man har god tid til å flytte seg sørover til Grenada eller Trinidad, om man må. Neste mulighet til å reise hjem blir da på vårparten, så man har ett år på seg til å utforske alle øyene i Karibia. Det er mer enn nok å se og gjøre. En annen fordel, er at man får bedre tid til å gå omveien via Puerto Rico, Cuba og USA. Det blir travelt om man skal rekke den ruten på en ettårstur.

Det eneste vi merket av orkaner under vårt opphold, var da «Erika» gikk over Dominica og Martinique. Vi lå da i Rodney Bay på St. Lucia. Det var ikke kraftig vind så langt sør, men da vi våknet om morgenen, så vi rett inn mot stranda fra cockpiten. Akkurat det høres kanskje ikke så oppsiktsvekkende ut, men det var faktisk første gangen det skjedde oss. Årsaken er at lavtrykk på den nordlige halvkule dreier mot klokka. Dermed hadde «Erika», som passerte nord for oss, snudd den evige passatvinden og laget vestavind. En høyst uvanlig vindretning i dette området.

Etter tre uker om bord mønstret Rune av, og Peter og Veronica, venner av Kristine, kom på i stedet. De skulle være med nordover til Martinique, Dominica og Guadeloupe, for så å ta ferge tilbake til St. Lucia og fly hjem. For siste gang lettet vi anker fra Rodney Bay, og seilte de få timene over til Martinique, som er godt synlig fra nordspissen av St. Lucia. Vi ankret i St. Anne, gjorde som vanlig storhandel i Le Marin, solte oss, og nøt de siste dagene på den franske øya. Videre seilte vi til vår favorittøy Dominica, som tok i mot oss med åpne armer. Den grønne naturøya er relativt uberørt av masseturisme, har hyggelige innbyggere og en fin ankringsplass for seilbåter i Portsmouth på nordspissen. For andre gang tok vi en guidet tur på øya, så vi fikk se litt mer enn bare strender. Vi likte oss så godt på Dominica, at vi ble fristet til å planlegge vår pensjonisttilværelse der. Vår siste etappe med gjestene om bord, ble til Guadeloupe, der de siste late dagene ble tilbrakt med restaurantbesøk, snorkling og shopping. De franske koloniene har bedre utvalg både i mat og varer enn de selvstendige naboøyene.

Så kom dagen da våre venner reiste hjem, og vi var atter alene i Karibia. Nå fikk vi ikke besøk igjen før i Florida. Heldigvis nærmet det seg jul, og våre venner i «Partners» og «GoLightly» ventet i Antigua. Britiske seilere bruker å samle seg ved English Harbour for å feire jul, og vi slengte oss med.
​
Vi ankret i Falmouth Harbour, der megayachtene lå tett-i-tett, klare for å starte vintersesongen i Karibia. Det er ikke mangel på penger i Karibia, men de er dessverre ganskje skjevt fordelt. På de fattigeste øyene, hadde vår båt høy standard sammenlignet med hvordan de lokale bodde på land. Både kjøkken, soverom, salong og toalettfasiliteter er finere i en vanlig seilbåt enn i et middels karibisk hus.