Øyene i nord

​Da været endelig løynet, gikk turen til Antigua raskt. Til babord kunne vi skimte Montserrat i det fjerne. I 1995 ble halve øya slukt av et vulkanutbrudd. Hus og infrastruktur ligger fremdeles halvveis begravet under et tykt lag lava og vulkansk aske. Kommer man seilende fra vest, kjenner man svovellukta fra den slumrende vulkanen. Vel fremme i Jolly Harbour, var vi påpasselige med å sjekke inn med en gang.

Antigua har rykte på seg for å ha de strengeste immigrasjonsmyndighetene i De små antiller. Vi hadde hørt historier om folk som hadde fått flere tusen dollar i bot fordi de hadde gått i land uten å være korrekt klarert inn. Man må først legge båten ved tollkaia, og bare kapteinen får lov å gå i land for å sjekke inn. Ankring utenfor er ikke tillatt, slik man som regel gjør ellers i Karibia. Etter å ha gått frem og tilbake mellom tre ulike kontor flere ganger, var stemplene på plass. Storseilet hadde fått noen slitasjeskader over Atlanterhavet, så vi la oss i marinaen for å ta det av og reparere det. Daniel, som jobbet i marinaen, var svært hjelpsom med å få av seilet og kjøre det til en seilmaker i English Harbour. Han kjørte oss også rundt på øya, så vi fikk se oss rundt og handlet litt.

Kvelden storseilet skulle hentes, tok Daniel en avstikker inn en sidevei til en svært lokal pub. Utenfor hang et knippe svært tvilsomme karakterer, sløve og røde i blikket av for mye hasj og rom. Jeg tok kameraet ut av lomma for å ta et bilde av baren, men Daniel rådet meg kjapt til å putte det tilbake igjen. Her gjaldt det å ligge lavt. I det vi skulle dra, begynte klientellet å hisse seg opp og snakket raskt til hverandre. På vei til bilen ble det ropt «hey, white boy!» og mye ukvemsord etter oss. Daniel sa at han av og til brukte å ta med hvite turister til baren for å skremme dem litt. «Om jeg ikke hadde vært med deg, hadde du fått trøbbel her», kunne han fortelle. Et par steder i Karibia følte vi at det murret en misnøye blant lokalbefolkningen mot hvite turister. I Portsmouth fikk Tonje på «Ariane» ropt «I don't like white people!» etter seg av en hissig kar på gata. Med tanke på karibias historie, er det kanskje ikke så rart at den svarte lokalbefolkningen er en smule skeptiske til hvite.

Med storseilet reparert og forsterket, kunne vi ta farvel med Antigua for denne gang og fortsette nord til Barbuda. Der ventet «Ariane» på oss. Barbuda er kanskje ett av de siste urørte paradisene i Karibia. Hele øya er flat som en pannekake og omgitt av en lang, sammenhengende sandstrand. Myndighetene ønsker ikke utbygging av store hotell og resorter, så det meste er fremdeles ganske enkelt. Det var absolutt ingen mangel på ankringsplass i det turkise vannet. På den endeløse, hvite sandstranda innenfor, fantes det ikke så mye som en strandbar å se. De eneste menneskene vi så, var noen som kitet i det fjerne i den store lagunen. Dette var et sted der man kunne løpe naken rundt på stranda om man ville det.

For å komme oss inn til hovedstaden, måtte vi tilkalle en watertaxi på VHF. En liten motorbåt kom susende til «busstoppet», som bestod av et solbleket treskilt og en liten benk midt på stranda. Taxibåtmannen hadde selvsagt flere jern i ilden, og kjørte oss videre med bil til toll- og immigrasjonskontorer, og til en liten restaurant han dreiv. Vi fant aldri dama som skulle jobbe på tollkontoret. Hun jobbet nemlig femti prosent der, og femti prosent på et annet kontor lenger nede i gata. Da vi spurte på det ene stedet, fikk vi beskjed om at hun var på jobb på det andre, og vise-versa. Sikkert en grei måte å skulke jobben på!

På vei inn til stranda, holdt det på å gå helt galt. Vi var fire voksne og to barn i gummibåten til «Ariane». For å komme seg i land, må man beregne bølgene nøyaktig, så man blir skylt opp på stranda. Terje vaket utenfor stranda noen sekunder, så gav han gass forover. Vi surfet på bølga innover, men rett før vi nådde land, gikk vannet ut igjen. Båten ble dradd bakover, påhengsmotoren knakk mot bunnen, og hele båten ble fylt av vann av den påfølgende bølgen. Alt vi hadde med oss ble skylt i sjøen, så det var litt av et styr å berge pass, papirer, lommebøker og annet. Lærdommen er at man alltid må legge slikt i en vanntett bag når man skal i land med gummibåt. Etter dette, ble det fast rutine.

Barbuda er det ultimate målet om man bare har lyst å slappe av og nyte livet noen dager. Det er så godt som ingen underholdningstilbud eller distraksjoner der, bortsett fra det man finner på selv. Så om man liker å kite, snorkle, sove, grille på stranda, sole seg eller lese hele skipsbiblioteket, er dette stedet. Det som anbefales, er å reise sammen med vennebåter og ha med tilstrekkelig med mat og drikke om bord. Det er lite å få tak i på Barbuda, med mindre man reiser inn til hovedstaden Codrington. Noen marina finnes heller ikke.
​

Oppholdet på Barbuda ble kort, men langt nok. Neste destinasjon var jetsetøya St. Barths, en dagstur unna. Det var vindstilt da vi heiste anker ved soloppgang. Hele veien putret vi side om side vestover på et knallblått, flatt hav. Sola steikte, så vi satt på badeplattformen med beina i vannet og nøt overfarten. I det sola begynte å nå horisonten, kom vi frem til hovedstaden Gustavia.

Kontrasten til øde og fattige Barbuda var enorm. Super- og megayachtene nærmest kjempet om plassen i den vesle bukta. Her lå mange av de berømte skutene som multimilliardærer verden over har kjøpt for å vise sin endeløse formue. Har man færre enn tre dekk på båten sin, er man en småfisk å regne på St. Barths. Noen av båtene hadde store rutsjebaner fra tredje eller fjerde dekk og ut i sjøen. Moro for rikinger og deres barn. Hele tiden gikk små privatfly i skytteltrafikk til flyplassen.

Det var så vidt vi greide å finne en ankringsplass helt bakerst i feltet, kloss inn til innfartsleia. Tidlig neste morgen, ble vi vekket av sure havnebetjenter som ba oss vennligst pelle oss lenger vekk fra leia. Her skulle nemlig megayachtene passere. Vi fikk så vidt dispensasjon til å kjøre gummibåten inn for å sjekke inn i landet først.

Gustavia bar preg av å være en by tilrettelagt for de med et syv- eller åttesifret antall dollars på konto. Her var eksklusive butikker i alle retninger, men også vanlige barer og restauranter for oss med mer moderat tilgang til privatfly. For skandinavere, er det artigeste at franske St. Barths tidligere var en svensk koloni. Gatene bærer fremdeles svenske navn, og man kan se rester etter det svenske kolonistyret over alt i byen. Vi rakk en øl i baren «Systembolaget» før vi heiste anker og evakuerte til bukta Anse a Colombier på nordspissen av øya. Her var det straks mer karibisk, med sandstrender og vanlige langturseilbåter.

En stor superyacht lå ankret midt i bukta, og var kongen på haugen. Om ettermiddagen kom en liten RIB inn, tok en runde og forsvant. En halvtime etter, kom en mye større superyacht og ankret bak den andre. Mannskapet hadde nok tatt en rekognoseringsrunde for å finne plass. Rikdom er relativt. Uansett hvor stor og flott båt du har, kommer det til slutt en som har større. Vi lurte på om eierne av slike båter har kontakt med hverandre, slik andre langturseilere har. Kaller de hverandre opp på VHF ber hverandre over på champagne og kaviar? Tankevekkende er det også at når de største båtene besøker naboøya Barbuda, fordobler de trolig formuen, vannproduksjonen og strømproduksjonen i landet bare ved å ligge der.

Ankringsplassen var uansett upåklagelig, med en fin strand og skilpadder som svømte rundt i det klare vannet. Her slo vi oss til ro noen dager før vi seilte videre til den neste franske kolonien, St. Martin. Det interessante med den øya, er at den er delt på midten. Den nordvestlige delen er fransk, og den sørøstlige er nederlansk. Grenseovergangen er sømløs, midt på broa som strekker seg over den store lagunen i midten.

​Den største turistattraksjonen er Juliana international airport. For å få plass til flyplassen, måtte den bygges helt ut i sjøkanten. Bare en vei og en smal strandstripe skiller rullebanen fra havet. Når store jetfly tar av, får man jetstrømmen fra motorene rett i ansiktet, så sand, parasoller og badeballer flyr i alle retninger. Når flyene lander, kommer de inn så lavt at det føles som man kan hoppe opp og ta på dem. Den lokale restauranten har selvsagt panoramautsikt mot innflygingen og tidstabeller for dagens landinger. Heftigest er det når en Boeing 747 lander. Dessverre var det ingen den dagen vi var der. Pilotene syntes nok også det er artig med den spesielle rullebanen og alle tilskuerne. Et American Airlines-fly stilte seg helt bak på rullebanen, holdt inne bremsene og gav full gass på jetmotorene. Tilskuerne bak gjerdet fikk seg en skikkelig sandblåsing og falt overende på veien!

Den franske delen av St. Martin fant vi ikke spesielt sjarmerende. Det mest positive var den hesteskoformede havna inne i lagunen, der restauranter og barer lå vegg-i-vegg rundt en lav trebrygge. Man kunne fortøye gummibåten og spasere rett inn i restaurantene. En gledelig egenskap med franske St. Martin, er at omtrent alle kan flytende engelsk. Sannsynligvis en konsekvens av at de må dele øya med nederlendere. På de helt selvstendige franske øyene, kan sannsynligvis i underkant av ti prosent av innbyggerne snakke engelsk, noe som er svært frustrerende for oss som ikke kan fransk. Men noe franskmennene kan, er god mat.

​Etter å ha fylt båten full av mat og billig drikke, tenkte vi det var på tide å flytte seg videre til Anguilla. Øya er en britisk koloni, og ligger så nær St. Martin at vi tydelig kunne se over på husene som lå i strandkanten. Et par timer senere, slapp vi ankeret i turkis vann i Road Bay. «Welcome to paradise!» stod det på skiltet over immigrasjonskontoret, som passelig nok lå helt i strandkanten. «Ariane» hadde allerede vært der noen dager, så i det vi la til kai med gummibåten kom Terje smilende mot oss med to kalde Caribs i hendene.
​

Stemningen på Anguilla var veldig avslappet. På immigrasjonskontoret satt damene og smilte og lo, mens de stemplet pass og snakket om gutter seg i mellom. En kontrast til rigide Antigua, der vi følte vi aller nådigest fikk slippe inn i landet.
Anguilla viste seg å være nok en karibisk paradisøy der det meste av aktiviteter foregår i sjøen, på stranda eller i baren. Det bor bare i underkant av 14.000 innbyggere på øya, så det er langt fra noen pulserende metropol. Vi kjørte en runde rundt på øya, og fikk et godt inntrykk av stedet. Et stykke utenfor Road Bay, ligger den ubebodde Sandy Island. En liten sandholme med bare et par palmer og en restaurant. Man kan leie taxibåt ut og tilbringe dagen der. Det tar omtrent fem minutter å gå rundt øya, så kan man legge seg ned og sole seg eller snorkle resten av oppholdet. En tur ut kan anbefales om man ikke har mye annet å bedrive dagene med, noe man sjelden har på slike steder.

Etappen over til De britiske Jomfruøyer var akkurat for lang til å gå i dagslys, så vi bestemte oss i stedet for å gå om ettermiddagen og være fremme neste dag. Like før solnedgang, heiste vi ankeret og putret i vei vestover. Vinden var svak, så vi brukte motoren. Enkelte steder i Karibia er veldig langgrunne. Slik var det også her. Og der det er grunt, er det ofte mange teiner. Dermed gikk det som det måtte gå: plutselig hører vi et dunk, og motoren sliter veldig. Selvfølgelig hadde vi greid å kjøre på en hummerteine, så tau og blåser viklet seg rundt propell og aksling. Været var heldigvis fint, så vi rullet ut genoaen og seilte i noen få knop gjennom natten. Da dagslyset kom, inspiserte vi propellen og konkluderte med at situasjonen ikke var så ille. Det var bare å hoppe uti med dykkermaske og brødkniv. Tjue minutter etter var propellen atter fri, og vi kunne fortsette vestover mot BVI.
​
JomfruøyeneJomfruøyene visste vi lite om, annet enn at det var et eksotisk sted i Karibia. Jomfruøyene er delt inn i en britisk, en amerikansk og en spansk sektor, hver bestående av mange småøyer. Det er ikke så mange store sandstrender i området, så vannet er krystallklart. Øyene ligger tett i tett, ofte mindre enn en times seilas fra hverandre. Her kan man seile rundt i ukevis uten å besøke samme sted to ganger.

Etter å ha sjekket inn i den vanlige karusellen med skjemautfylling, stempling og betaling, denne gangen i fire luker ved siden av hverandre i et trangt kontor, var vi innsjekket i britisk territorie. Første stopp var Trellis Bay, like ved flyplassen på Beef Island. Bukta er kjent for sin månedlige fullmånefest på stranda. Hit kommer hundrevis av mennesker for å drikke rom og danse i varme og måneskinn. Rolf Arne Berg og samboeren Anna Haddal kom også hit for å seile med oss i tre uker. Som alltid var det kjekt å få besøk og forsyninger fra Norge. Noen dager etter, kom også «Ariane» seilende fra Anguilla.

Med sitt blå og rene vann, er BVI perfekt til snorkling. De store steinklippene og hulene i The Baths er absolutt verdt et besøk. Det samme er området rundt The Bight Bay på Norman Island. Fargerike fisker i store stimer flokket seg rundt oss i det vi snorklet rundt. Nyinnkjøpte svømmeføtter gjorde snorklingen mye mer spennende enn tidligere. Noe av det første man bør kjøpe når man kommer til Karibia, er svømmeføtter, en god maske og et blybelte. Det varme vannet og det yrende livet under vann, er en fridykkers drøm, og gir langturen en helt ny dimensjon. Tidligere hadde jeg snorklet uten svømmeføtter og bly, noe som begrenset dyptgående til rett under kjølen, før jeg måtte opp igjen og puste. Med nytt utstyr, ble dybdegrensene fort utvidet til 10-12 meter.

De idylliske Jomfruøyene er selvfølgelig for lengst oppdaget og utnyttet av charterselskapene. Nesten alle båtene i området er eid av SunSail og Moorings-utleiebyråene. Følgene av dette er mange steder med skyhøye priser, og bukter tettpakkede med fortøyningsbøyer. Siden charterturister ikke er særlig interessert i å drive med ankring og andre kompliserte båt-ting, blir løsningen en bøye til 300 kroner natta. For turister på toukers ferietur, betyr ikke tre-fire tusen kroner ekstra så mye fra eller til, men for langturseilere på budsjett, er dette penger rett ut vinduet. Bare noen få steder var det mulig å finne plass nok til å ankre trygt mellom skogen av hvite og blå gummibøyer. Drømmen om det uberørte, karibiske paradiset er nok ødelagt for mange tiår siden.

En natt tenkte vi at vi skulle koste på oss en marinaplass, fylle vann og lade batteriene. Valget falt på den fasjonable Bitter End Yacht Club på Virgin Gorda. At det kom til å bli dyrt, fikk vi et forvarsel om allerede da vi kalte de opp på VHF. «We just have to notify the owner of the Swan 100 next to you that you're coming in», kunne de fortelle oss. Her gjaldt det altså å ikke skrape opp lakken til naboen.

«Emma» så ut som en lekebåt ved siden av den vinrøde, skinnende kolossen. Hele dagen arbeidet et par ungdommer med å pusse alt som kunne pusses av lakk og metall om bord. En natt i marina kostet oss nesten en tusenlapp. Strøm fikk vi ikke, da de naturligvis bare hadde 110 volt landstrøm. Vi kunne like godt brukt en av bøyene rett utenfor.

Deler av De britiske jomfruøyer bærer preg av å ligge ganske nær De amerikanske jomfruøyene. Utrustet med boka «The Drinkin' Man's Guide to BVI», kom horder av amerikanske ungdommer på dagsturer over til BVI. På Soggy Dollar Bar på Jost van Dyke, var det «spring break». Om du har sett en amerikansk college-film, var det omtrent akkurat slik det var der. Damer i bikinier som hoiet og skrek, mens tøffinger i shorts bøttet ned den ene rom-punchen etter den andre, utgjorde omtrent hele klientellet. Det slo oss at dette er amerikanernes Gran Canaria. Det er hit de reiser på partytur.
​

Det hadde blitt april, og for mange var det blitt tid for å tenke på hjemreise. Flere norske båter hadde samlet seg her nord i Karibia, blant andre «Kolibri», «Maud», «Spirit», «Sokoto», og «Ariane». Jomfruøyene er et vanlig siste stopp før man går direkte over til Azorene og videre hjem til Europa. Det er alltid trist å si farvel til folk man møter på langtur. Nordmenn blir glade av å se et norsk flagg på en annen båt, og drar som regel over for å hilse på sine landsmenn. Noen ganger blir det gode vennskap ut av det, andre ganger blir det bare en hils. «Ariane» var den båten vi hadde mest kontakt med. Det var derfor vemodig den dagen de vendte baugen mot nord, mens vi skulle være igjen i Karibia i nesten et år til. Med løfter om å møtes igjen i Norge, vinket vi farvel.

Besøket fra Norge hadde reist hjem, og de andre norske båtene hadde seilt videre. Nå skulle vi snu og utforske øyene sør i Karibia. Vi hadde allerede vært over en måned på BVI, noe som var mer enn nok. En dag var vinden endelig så rolig at vi kunne gå for motor mot sørøst. Etter å ha fått kjeft fra immigrasjonsmyndighetene fordi vi var i landet to dager over tiden, forlot vi britisk farvann.

Seilasen til Saba tok en dag og en natt. I morgengry hadde vi den merkelige, vesle øya i baugen. Saba er en nederlandsk koloni, som huser i underkant av to tusen mennesker. Øya er helt rund, og har ingen naturlig havn eller sandstrand. Bratte steinklipper stuper ned i Atlanterhavet, som passerer på begge sider. Bare en liten, menneskeskapt molo på sørsiden gjør det mulig å legge til med foryningsskip ved en steinkai. Det var der vi måtte sjekke inn. Selv om det var lite vind, var atlanterhavsdønningene omtrent en meter høye. Gjestende båter skal ikke gå inn i havna, men i stedet legge seg på en ledig bøye utenfor og ta lettbåt inn. Vi fikk huket tak i en bøye og fortøyd, men «Emma» rullet og kastet på seg noe voldsomt. Det var som å ankre midt i Atlanterhavet. Vi vurderte sterkt om vi bare skulle droppe hele greia, da det var så vidt jeg kom meg om bord i gummibåten som hoppet opp og ned bak hekken. Etter et par forsøk, kom jeg meg om bord og suste innover de vel seks hundre meterne så gummibåten fløy over bølgetoppene.

Vel fortøyd i det som minnet mer om et gammelt steinbrudd enn en havn, fikk jeg sjekket inn på havnekontoret. Myndighetene så ikke ut til å ha verdens mest hektiske jobb, og var veldig greie å ha med å gjøre. De var vel glade for de få besøkende som kom. Vi fikk til og med sjekke inn og ut på samme tid, så vi slapp å ta gummibåtturen en gang til ved avreise. Stedet virket helt gudsforlatt, med noen lagerbygninger, arbeidsmaskiner, en veldig liten bar, og noen få sjeler som vandret smilende rundt.

Fritidsbåter får ligge gratis på offentlige bøyer i Ladder Bay på vestsiden av øya, for det er så godt som umulig å ankre i området. Der lå det en håndfull andre seilere. Innenfor så vi en liten strand med rullesteiner. Fra stranda gikk en bratt steintrapp rett opp gjennom jungelen. Toppen av øya var innhyllet i et skylag, så vi så bare den skogkledde fjellsiden fra båten.

Neste dag gjorde vi et landingsforsøk med gummibåten. Vi måtte beregne nøye når bølgene slo inn mot stranda. Med full gass kjørte vi «Gummi-Emma» opp på steinene, og fortet oss å dra henne lenger opp før neste brenning kom. Vi fortøyde henne i noen store steiner, og startet på turen opp The Ladder. Den åtte hundre trinn lange steintrappa var i flere hundre år den eneste måten å frakte gods opp til landsbyen The Bottom, som ligger i en dal oppe i fjellet. Først på førtitalet kom den første bilveien, og i 1958 knyttet den endelig sammen de tre landsbyene på øya. Veien heter selvsagt The Road. I 1963 kom flyplassen, som har verdens korteste kommersielle flystripe. Saba har med andre ord ikke vært den lettest tilgjengelige plassen i Karibia.

Det overraskende med Saba, er at når man kommer til toppen av trappa, blir man møtt av en helt moderne, nederlandsk landsby. Der oppe i dalen i fjellet, lever de sine liv, med relativt høy europeisk standard og tilhørende fasiliteter. Saba var en uventet opplevelse, og er verdt et stopp om man er i nabolaget.
​

Besøket på Saba varte bare to netter. Et utdrag fra skipsloggen forteller hvorfor:

«Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull.

Klokka er 04 om natta. Gjennom takluka i dekket over senga, ser jeg de hvite prikkene på himmelen flytte seg raskt fra babord, til styrbord, så tilbake til babord. Ett og et halvt sekund tar det for båten å rulle fra babord til styrbord.
Vi ligger på en bøye utenfor vestkysten av Saba. Det finnes ingen naturlige havner på øya. Den eneste måten å fortøye på, er i noen plastbøyer myndighetene har lagt ut. Om dagen blåser det en lett bris fra sør, men når mørket kommer, stopper vinden. Alt som er igjen, er de slakke havdønningene fra Atlanterhavet utenfor.

Båten stikker 170 cm ned i sjøen. Skroget er rundt som kroppen til en hval. Bølgene holder nesten samme rytme som egenfrekvensen til den ni tonn tunge båten. Plutselig byr bølgene båten opp til dans. Da setter det i gang.

Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull.

Glass fra oppvasken går i dørken så bitene flyr. Bøker og blader faller ut av hyllene. Gjennom salongvinduet ser vi i det ene øyeblikket svart sjø. I det neste, stjernehimmel. Like brått som det startet, kommer båten i utakt med sjøen. Det roer seg, og det blir stille igjen. For en stund.
Det er varmt og klamt. Når vinden stopper, stiger temperaturen. Uten vind, er det ingenting som holder båten rette veien, og den legger seg sidelengs i bølgene.

Bank-bankbank. Bank-bankbankbank.

Herregud. Nå kommer plastbøya vi har fortøyd i på besøk. Den banker på skroget i det ustanselige. Bøya kliner seg inntil båten. Hardplast mot hardplast. Bank-bankbankbank. Vil ikke båten rette seg opp snart, så vi får fred?

Drønn! Drønn! Drønn!

Nå har båten har snudd seg 180 grader rundt. Hekken ligger mot bølgene. Den hule badeplattformen fungerer som basskasse. Bølgene spiller ghetto-beats. Drønn! Vi hører hvordan sjøen spruter ut bak båten.

Rull-rull, rull-rull. Rull-rull, rull-rull. Drønn! Bank-bankbank. Bank-bankbankbank. Drønn! Drønn!

Nei, nå kommer alt på en gang. Jeg må le litt.

Vi ligger i senga i unaturlige stillinger. Når båten krenger 20 grader frå side til side på ett og et halvt sekund, må en prøve å sove i sjøstjernepositur. Når man er to personer i samme seng, er det ikke lett. Jeg får smerter i ryggen av den krøkkete stillingen.
Det er bare å skru på lyset, gni seg i øynene og lese en bok. Kanskje blir det rolig etter hvert?

Vi våkner og sovner om hverandre. Klokka 05.30 blir det lyst. Vi starter motoren og løsner fortøyningene. To netter på bøye utenfor Saba er mer enn nok. Nå blir det marina på St. Kitts.»

Turen til St. Kitts går greit. Vi sover på skift, og er fremme på ettermiddagen. Vi ser at det ruller veldig utenfor marinaen. Det har vi fått nok av, så det blir ingen diskusjon om å kalle opp havnekontoret og be om en plass. Vi får ligge longside på en betongkai, og bestemmer oss for å bli noen dager her. St. Kitts har 35.000 innbyggere, og er en typisk solfylt karibisk øy. Øya har likevel en mørk historie, da den tidligere var et senter for slavehandel i Karibia. På torget i Basseterre, kan man fremdeles se at de omkringliggende kjellerne har gitter foran vinduene. Der satt slavene mens de ventet på å bli kjøpt og solgt til høystbydende på markedsplassen utenfor. St. Kitts hadde tidligere store sukkerplantasjer, og er av den grunn hjem til den eneste jernbanen i De små antiller.

En av dagene leide vi en sjåfør som kjørte oss til fortet på Brimstone Hill, som er et av de best bevarte fortene i området. I dag huser det et flott museum som viser hvordan soldater og slaver levde i gamle dager. Selv om Karibia i dag blir sett på som et rent ferieparadis, var det et helvete for både soldater og slaver.

Hovedstaden Basseterre er en stor cruisehavn. Nesten hver dag lå det store skip til kai, og vi fikk tydelig se hvordan hele byen endrer seg når amerikanske og europeiske turister velter innover gatene. Det hele er som en fornøyelsespark, der butikkene er kulisser og innbyggerne er statister. Gull- og sølvbutikker, dyre souvenirbutikker og turistfeller pryder den fargerike hovedgaten. Over den henger et stort skilt med «Welcome to St. Kitts» på den ene siden og «Back to the cruise ship» på den andre siden. Går man derimot et par hundre meter utenfor paradegaten, befinner man seg plutselig i det ekte Karibia. Der er gater og hus nedslitte, og innbyggerne like så. Når det ikke ligger cruiseskip til kai, er alt stengt og stille. Teateret er stengt.

Seilturen til Guadeloupe gikk tregt. Passatvinden hadde stabilisert seg på sitt vanlige nivå, så vi krysset mot sørøst i frisk bris. Det ble en lang natt med mye stamping i høy motsjø, men vi skulle heldigvis ikke så langt. I nattemørket kjente vi lukten av svovel i det vi passerte Montserrat, som fremdeles har en aktiv vulkan. Vi bestemte oss for å besøke den øya når vi skulle nordover igjen.