Atlanterhavet

Endelig en dag var vinden passelig til å kaste loss. Nå ventet opp til tre uker med åpent hav før vi igjen ville se land. Vi fylte alle dieseltanker og vanntanker til randen, og kurset ut av marinaen sammen med den andre «Emma»-båten. Det blåste frisk rett bakfra, og vi seilte ut med to rev i storseilet. Med en «konkurrent» rett ved siden av oss, ble det fort regatta. Vi fant ut at vi måtte få opp hele storseilet for å seile forbi dem, og snudde oss opp i vinden. På vei tilbake med vinden, gjorde vi turens største brøler. Vi glemte å sette på preventeren, og kom for langt over til motsatt side i det vi dreiet tilbake. Med frisk bris rett i hekken og fullt storseil, slo bommen fra styrbord til babord side på et halvt sekund. Det var et voldsomt brak. Til alt hell gikk det bra, og vi slapp å returnere til Mindelo med brekt bomfeste og flere ukers venting på nye deler.

Mellom øyene blir det en kraftig vindaksellerasjonssone, og seilingen ble i friskeste laget. Når vi surfet i ti-elleve knop, fant vi det best å reve seilene igjen. Men da vi kom bak øya, havnet vi i vindskyggen. Det ble til at vi måtte kjøre motor i mange timer for å komme oss ut i åpent hav og finne passatvinden igjen. Den første dagen og natta hadde vi både «Emma» og den nederlandske båten «Wet'n'Wild» i syne. Det var godt å se lanterner i nattemørket på hver flanke. Neste morgen var ikke båtene lenger synlige, men vi fikk kontakt på VHF. Både «Emma» og «Wet'n'Wild» hadde fungerende vindmålere, og kunne fortelle at det hadde vært opp i sterk kuling i kastene om natta. Vi hadde fått en grei ilddåp på Atlanterhavskrysset.

Det var det siste vi så eller hørte av annen skipstrafikk på to uker.

Livet på havet kan vanskelig beskrives. Fire mennesker bor i en bitteliten hybel med begrenset plass, matmengde og drikkevann. I tillegg beveger hybelen seg på en slik måte at man bare kan gjøre enkle aktiviteter som å lese, sove, spise og prate med medpassasjerne. En kompis sammenlignet det med å sitte på kjøkkenet hjemme i over to uker, sammen med tre andre personer.
Etter hvert som ting gikk seg til, fikk vi en slags hverdagsrutine om bord.

​Overfarten bar preg av stabil vind aktenifra hele veien. Bare styrken varierte. I motsetning til i trange vestlandsfjorder, trenger man sjelden gjøre noe med seilene på åpent hav. Det endte med at vi satte spribom på genoaen og lot den stå slik hele tiden. Takk og lov for at vi investerte i en ny spribom før vi forlot Norge, ellers hadde det blitt vanskelig å seile platt lens hele veien over Atlanterhavet. Alternativet hadde vært å sløre, og jibbe en del frem og tilbake. En spribom tvinger forseilet ut til siden, og er nærmest uunnværlig i medvindsseilas, med mindre man har andre typer medvindsseil.

Av og til kom vi noen grader ut av kurs, men avstandene over Atlanterhavet er så store, at vi gjerne seilte et par dager før vi flyttet seilet over på den andre siden. En ting som er ubehagelig i en enkeltskrogbåt som går samme retning som vind og bølger, er den ustanselige rullingen. Hver gang båten blir tatt igjen av en bølge, legger båten seg kraftig over til siden, for så å legge seg over til motsatt side. Vi som sov i baugen, rullet flere ganger helt ut av senga og ned på dørken. Til slutt endte det med at vi la madrassen på dørken og kilte oss fast så godt vi kunne. Kombinert med ørepropper, var det da mulig å få seg noen timers søvn før neste vakt.

I starten var været overraskende kaldt. Vi hadde sett for oss en seilas i bar overkropp og shorts, men slik ble det ikke før vi var over halvveis. I stedet ble det allværsjakke, ullundertøy og lue ut fra Kapp Verde. Men etter hvert som båten nærmet seg Karibia, ble bekledningen lettere og lettere. En dag vi stakk føttene ned i vannet, oppdaget vi til vår overraskelse at havtemperaturen hadde steget med seks-sju grader. Da vinden etter hvert løynet, kastet vi uti et tau og vasket oss i havet, på slep etter båten. Det smakte særdeles godt med et friskt bad etter over en uke uten dusjing om bord.

Atlanterhavet var fullt av sargassum, en type flytende og plagsom tang som driver rundt i verdenshavene. Denne tangen gjorde dorging vanskelig, da den hele tiden festet seg i fiskekroken. Bare en gang fikk vi fisket lenge nok til at en dorado rakk å bite på. Doradoen er gyllen og fargerik når den er i sjøen. Men når den kommer om bord, blir den raskt matt og grå. Vår eneste fangst på turen endte som nydelig fiskesuppe. Sargassumen hadde også en lei tendens til å feste seg i fastpropellen, så vi måtte stadig reversere giret for å rive løs klasene som spant rundt og rundt sammen med propellen og senket farten.

Dagene kom og gikk. Hver morgen kom solen snikende opp bak båten i øst, og hver kveld seilte vi inn i solnedgangen i vest. Når mørket kom sigende på, var det ikke så mye annet å gjøre enn å sitte på vakt og vente på dagslyset. Noen ganger kom månen opp som en kjærkommen, gammel venn i mørket, og kastet et sølvblankt og glitrende lys over båt og hav. Nattevaktene gikk med til lesing, musikklytting og å se filmer og serier på nettbrettet. Det store havet og den endeløse stjernehimmelen uten forstyrrende, kunstig lys, gav også grobunn til filosofering i de ensomme og sene nattetimer. Det var ikke mye annet å gjøre.

​Når døgnet blir styrt av sollyset, merker man også at kroppen innretter seg etter det som opprinnelig må være den normale døgnrytmen. Så snart solskiven forsvinner i havet, blir man trøtt og vil sove. Og når sola atter kommer opp igjen i motsatt horisont, våkner man til en ny dag.
Det meste gikk på skinner. Autopiloten styrte mot målet med stødig jernhånd, mens spribommen holdt forseilet i riktig posisjon.

​Bare når såkalte «squalls» passerte, var det behov for å rulle litt inn på genoaen og justere kursen noen grader. Når en squall kommer, drar vinden seg kraftig opp, gjerne etterfulgt av en regnbyge. Når den har passert, dør vinden som oftest helt ut en stund. Om man skrur på radaren, kan man se regnskyene og hvor de forflytter seg i forhold til båten.

Vi var heldige og møtte bare en håndfull squalls underveis. De fleste da vi nærmet oss Karibia. Ellers var det stort sett jevn vind og platt lens (vinden rett i hekken) hele veien. Om man er heldig med været, er det å seile over Atlanterhavet noe av det enkleste man kan gjøre. Man trenger bare sette opp seilene i en rimelig fornuftig posisjon, så dytter passatvinden deg over til Karibia.

Til vår store glede, holdt den hydrauliske autopiloten ut hele overfarten, uten et problem. Bare et par timer lot vi den summende pumpen under dekk få hvile, mens vi håndstyrte, mest for avvekslingens skyld. I sytten døgn dro og dyttet armen ustanselig i rorkvadranten. Alt vi måtte gjøre, var å følge med på kursen og justere seilføringen fra tid til annen. En overfart uten selvstyring er nesten utenkelig. Det beste er et vindror, eller en kombinasjon av autopilot og vindror. Å seile uten noe hjelpemiddel kan bli utrolig utmattende, og er nok helst for spesielt interesserte.

På forhånd hadde vi hørt at det var vanlig å få besøk av flygefisk. De fornektet seg ikke. Hele veien ble vi fulgt av de merkelige, bevingede fiskene. For å unnslippe større fisker under overflaten, hopper de ut av vannet og seiler flere hundre meter gjennom luften. De er virkelig en av evolusjonens kuriositeter. Uheldigvis for mange av de, ble det brått slutt på flygeturen da «Emma» kom seilende på kryssende kurs. Hva oddsene er for en flygefisk å dø på dekk av en liten seilbåt midt i Atlanterhavet, anes ikke, men det skjer oftere enn man skulle tro. Etter noen dager, må man frem på dekk med sikkerhetsline, plukke soltørkede flygefisk og kaste de over bord. Til og med inn i den vesle glipen fremme på ankerbrønnen hadde tre-fire flygefisk greid å lure seg inn og dø oppå kjettinghaugen.

Flere ganger ble rorvaktene overrasket av våte fisker som uanmeldt kom seilende inn i cockpit i stummende mørke. En natt kom en fisk inn dekksluka over lugaren i baugen, så vi ble vekket av en flaksende, blå skapning i senga.

Noen dager fra Karibia så vi for første gang siden Kapp Verde et skip i horisonten. Det var et lasteskip på vei til Sør-Amerika. Vi kalte det opp for å få siste værvarsel. De siste dagene hadde vært preget av lite vind, så skuffelsen var stor da kapteinen kunne meddele at vinden kom til å minke de neste dagene. I tre døgn var vinden så svak at vi gjorde under hundre nautiske mil per dag. De neste gjorde vi ikke stort mer. Dermed brukte vi lenger tid enn beregnet. Men om morgenen den syttende dagen, kunne vi endelig skimte land i horisonten. Vinden tok seg opp igjen, og vi fosset inn til Rodney Bay på St. Lucia, glade og utmattet etter den lange overfarten.

Peel ble en positiv overraskelse. Byen består av trange og trivelige gater, en lang sandstrand, et pub- og restaurantsentrum rundt småbåthavna, og en stor borg. Nok en gang fant vi spor av gamle Norge. Isle of Man var underlagt eller styrt av norske interesser i fire hundre år. Byggingen av det ruvende Peel Castle, som flankerer innløpet til byen, ble påbegynt av Magnus Barfot for nokså nøyaktig tusen år siden. Siden den gang, har flere herskere bygd videre på forsvarsverket, som i dag er et naturlig utendørs museum. Isle of Man er også kjent utenfor landegrensene for sine spesielle manx-katter med kort eller manglende hale, og en rekke motorsykkelløp. Vi så ingen motorsykkelløp, men byen bar tydelig preg av å være et eldorado for kubikkfrelste bikere.

Vi kunne gjerne tenkt oss å utforske mer av dette fascinerende stedet, men høststormene pustet oss i nakken, så vi måtte videre. Wales var neste delmål på veien mot Den engelske kanal. En grei dagsetappe, med beregnet ankomst tidlig samme kveld

Til nå på turen hadde vi ikke opplevd de helt store tidevannsstrømmene. Vi hadde trodd at folk overdrev når de snakket om mye strømsjø og lav fart. Det skulle snart endre seg. Med motoren dundrende mot Holyhead, holdt vi god fart sørover. Plankekjøring. Men brått begynte mystiske ting å skje. Kartet stemte ikke lenger med virkeligheten.

På vår babord side hadde vi en liten øy med et fyrtårn på. Vi kurset godt utenfor øya, men retningsviseren på kartplotteren pekte mot innsiden av øya. Hva var dette? Vi kontrollsjekket med både nettbrett og PC, men alle viste det samme. Misforholdet mellom kurs og faktisk retning var mellom 40 og 45 grader. Noe slikt hadde vi aldri før opplevd. Vi ble veldig rådville. Snart var det mørkt, og vi kunne ikke stole på kartet. Ikke en hyggelig situasjon å være i.

Etter mye feilsøking, fundering og spekulering, gikk det til slutt opp for oss hva som skjedde. Tidevannet hadde snudd, og kom nå forfra og fra siden. Dette førte til at båten rett og slett sladdet mot målet. Med 5-6 knops strøm inn fra skrå, ble misforholdet mellom faktisk kurs og magnetisk kurs enormt. Med denne nye viten om bord, følte vi oss straks tryggere. GPS-satelittene hadde ikke falt ned, slik vi et øyeblikk fryktet.

Vi styrte videre inn mot marinaen ved å kompansere for strømsjøen. Til alt overmål kom strømmen etter hvert rett i mot, og vi var nede i 1 knop mens motoren presset forover. Lysene fra Holyhead glimtet forlokkende mot oss, men vi stod nærmest bom stille. Det var som å kjøre i sirup. Etter å ha stanget i mot strømmene i mer enn to timer, kunne vi endelig sige innenfor den gigantiske moloen og finne oss en plass i marinaen. Havna i Holyhead er omtrent en kilometer lang, så vi navigerte med kartplotter og radar inne i selve havnebassenget i mørket.

En erfaring rikere, tok vi endelig til vettet og studerte tidevannstabellene før neste etappe. Nå gikk det slag i slag sørover. Først en 17 timers tur til St. David's Head, der vi ankret i en øde bukt i lyset fra fullmånen. Neste morgen våknet vi til solskinn og synet av en fin sandstrand innenfor. Vi heiste anker og kurset videre mot Brest i Frankrike. En to døgn lang etappe.

Midt på dagen dukket det opp ryggfinner i kjølvannet bak båten. Delfiner! Dette hadde vi ventet på. Delfinene er lekne og raske, og de ser ut til å storkose seg i vannstrømmene rundt båten. De svømmer opp langs siden og inn under båten, og gjør små hopp ved baugen. Dette gav oss mye underholdning på den ellers monotone overfarten. Flere ganger i løpet av dagen dukket delfinene opp. Ikke så lenge om gangen, men lenge nok til at vi fikk studere dem og tatt mange bilder. På nattevakten fikk Kristine igjen selskap av delfinene, som hoppet og svømte rundt båten i måneskinnet.

Nattevakter kan være ganske krevende når man bare er to om bord. Når mørket kommer, må en av oss alltid være våken. Det er en del skipstrafikk i området, noe som krever utkikk. Stort sett sitter vi under dekk og spiller spill på nettbrettet eller leser en bok. Vi følger med på radar og AIS ved kartbordet, men stikker likevel hodet ut hvert tiende minutt for å se etter lanterner i horisonten.

Timene går sakte. Det er heller ikke lett å sove når man først har noen timer fri. Båten gynger, duver og rister i utakt, og man får en urolig søvn. Oppsiden er at det alltid er deilig å komme til havn, legge seg under dyna sammen, og få en hel natt med rolig, uavbrutt søvn. Neste dag står man så uthvilt opp og utforsker en ny plass. Da er de lange timene på nattevakt fort glemt.

Vel i havn

St. Lucia ligger omtrent midt i perleraden av øyer som utgjør De små antillene i Karibia. En av de største fritidsbåthavnene heter Rodney Bay. Det er en stor, skjermet lagune med en moderne marina i midten. Rodney Bay er første stopp for ARC-deltakerne som kommer over Atlanterhavet i desember, og bærer preg av det. Her finnes alt av fasiliteter, restauranter, barer, butikker, båtutstyr og annet som langturseilere trenger etter en utmattende overfart.

Det var en deilig følelse å endelig hoppe ned på flytebrygga og ta sine første skritt i Karibia etter sytten rullende døgn om bord. Tomme tanker, slitne batterier og et skrantende matlager skulle fylles til randen igjen. Vi kunne endelig ta en varm dusj, og vi kunne sove uavbrutt en hel natt i en seng som stod stille. Etter over to uker med primitive boforhold, ble hverdagslig og selvfølgelig standard regnet som den reneste luksustilværelse.
​
Innsjekkingen gikk smertefritt, og etter et par stempel i passet og et «welcome to St. Lucia!» var vi fri til å utforske øyparadiset. Fråtsing i fersk restaurantmat og kald drikke stod naturligvis høyt på ønskelista det første døgnet.

 

I havna lå flere andre norske båter vi hadde møtt tidligere, blant annet Per og Kristin Berg på «The Pearl» og Tore Klungland på «Villvind». Ellers var det ikke så mange båter der som vi hadde forventet. Vi følte på en måte at vi kom for seint til festen, for de fleste ARC-deltakerne hadde allerede reist videre nordover og sørover, og det var mer enn nok ledig plass i den store marinaen.

På bryggene arbeider mange lokale karibere med å utføre tjenester for seilere. Vi ble kjent med to av de: gamle og gråhårede «Boms», som han presenterte seg som, og unge Johnny, som begge livnærte seg av båtvask og polering i vintermånedene. Turisme er en stor inntektskilde for mange i Karibia. De som har lært seg triksene for å vinne tillit og få mange arbeidsoppdrag, gjør store penger i høysesongen. Johnny overtalte oss til å få pusse rust av det syrefaste stålet, og etter en neve dollars skinte både targabøylen og gassgrillen som aldri før.

I Karibia bruker man både Eastern Caribbean dollars og amerikanske dollars om hverandre. Om noen tilbyr en tjeneste, kommer prisen i amerikanske dollar, men handler man i en butikk, er det EC dollar («easy dollars») som gjelder. Ofte spesifiseres det ikke de hva som menes, så om man ikke er forsiktig, kan man lett ende opp med en regning som er tre ganger høyere enn avtalt på forhånd. Når prisen for arbeid eller store varer skal avtales, må man derfor alltid spesifisere hvilken valuta som gjelder: EC eller US?

 

Rodney Bay er en av de mest turistifiserte og «vestlige» plassene i Karibia. For europeere blir det en slags akklimatiseringssone etter atlanterhavskryssingen, før man gjerne reiser videre til de mer primitive øyene i sør. Inne i hovedgaten, en kort jolle- eller drosjetur unna, finner man bugnende supermarkeder, barer og restauranter på rekke og rad. Mang en overfart blir feiret med høy sigarføring og ditto høy barregning i denne gledens gate.

En av de største attraksjonene i Rodney Bay, er den famøse «jump up»-festen. Slike fester blir arrangert flere plasser, men akkurat denne er en real smeltedigel av vestlige turister og lokalbefolkning. Konseptet går ut på at man hver eneste fredag forvandler et helt boligstrøk til en gatefest. Politiet sperrer av området, mens enorme stereoanlegg rigges opp i et veikryss. Langs fortauet stiller lokale selgere opp med improviserte grillmatkiosker og barer bestående av små trebord med et utvalg av spritflasker og en kjøleboks med ølbokser. Skjenkeløyve og skjenkekontroll er fremmedord. Her selger til og med oldemor på åtti år rompunsj til tørste festdeltakere som reker gatelangs.

​Det hele er en pulserende fest med tusenvis av mennesker i fri flyt og dans gjennom den vanligvis døsige gata. Bleike turister blir raskt kvitt sine dollars, og jubler og danser med lokale festløver hele natta gjennom. De fastboende i partygata må være ganske herdet og immune mot musikken som dundrer fra tidlig kveld til lyse morgentimer. Dagen etter, er festgata atter en helt vanlig vei med slitne trehus og karibere. Helt til neste fredag.

 

 

Opprinnelig var planen at vi skulle seile jorda rundt på tre år. Gjennom Panamakanalen, ut i det endeløse Stillehavet og besøke små, tropiske øyer. Som mange seilere før oss har opplevd, ble glansbildet av en lang seiltur en smule endret i det første store havkrysset over Atlanteren. Langturseiling er, som navnet indikerer, faktisk ganske langt, og en bør helst vite litt om hva en gir seg ut på før man legger grandiose planer hjemme i stua. Det som er noen centimeter på verdenskartet, utgjør flere uker med seiling på havet.

Vi hadde begge tenkt på det, og i det vi tok opp den videre planen for diskusjon, hadde vi egentlig allerede konkludert. Vi var ikke klare for flere år i Stillehavet, med titusenvis av nautiske mil og opp til en måned i strekk under seil. Både erfaringsmessig og utstyrsmessig, følte vi at noe manglet. I tillegg er det ikke såidyllisk å ligge på skrå i en liten båt i ukevis i strekk. Konklusjonen ble til at Stillehavet får vente i denne omgang, men kanskje skal besøkes en gang i fremtiden.

Så hva nå? Vi hadde seilt frå Norge til Karibia på et halvt år, og hadde regnet med å bruke tre år på hele turen. Karibia er for så vidt et stort område, så det lå an til mye utforsking her også, uten at man må seile ukesvis mellom hver øy. Mange mener at Karibia er så godt som ødelagt av masseturisme bestående av europeiske og amerikanske seilere, og at det eksotiske ble borte for flere tiår siden. Det er mulig at Karibia var mer «ekte» før langturseiling ble allemannshobby, men for oss var det nytt. Her var det kokospalmer, rombarer, korallrev og sandstrender i fleng, noe som er eksotisk nok for to vestlendinger fra det kalde nord. De karibiske øyene er også ganske forskjellige fra hverandre, så variasjon får man uansett. Planen ble altså endret fra tre år jorda rundt til ett helt år i Karibia, så hjem via Cuba og USA. Lettet over beslutningen, følte vi at vi kunne senke skuldrene og heller nyte de karibiske øyer med en mer romslig tidsramme og ditto budsjett.
Øyhopping

Neste spørsmål ble rutevalg i Karibia. En oversomring i De små antiller betyr orkansesong. Da gjelder det å holde seg i den sørlige delen av øygruppa. Kursen ble derfor lagt nordover først, så fikk vi heller utforske de sørlige øyene når orkanene truet lenger nord. Sammen med Tore på «Villvind» gikk vi det korte havstykket over til Fort de France på den franske kolonien Martinique. Det greie med øyene i det østlige Karibia, er at distansene stort sett består av dagsturer. Man heiser seil når man står opp, og er fremme på neste øy i god tid før solnedgang. Når sikten er klar, kan man se helt over til neste destinasjon. Passatvinden blåser 10-12 meter per sekund rett fra øst nesten hele året, så man forstår grunnen til at seilere flokker til området. Sju timer etter at vi heiste ankeret på St. Lucia, gikk det til bunns igjen på Martinique.

 

Øyhopping

Fort de France er den mest folkerike byen i De små antiller. Over det gamle fortet i havna, vaier en stor trikolor stolt i vinden. Alle snakker fransk, valutaen er euro, utvalget i butikkene er enormt, og man kan ringe hjem for europeiske ringepriser. Franskmennene har tatt godt vare på sine kolonier, i motsetning til de mer forsømte engelsktalende øyene. Levestandarden på de franske koloniøyene er markant høyere enn hos naboene. Hvor ellers enn i Frankrike kan du se en uteligger sitte på fortauet med en champagneflaske i hver hånd?

Innsjekkingen på de franske øyene er også i en klasse for seg. I Karibia må man normalt oppsøke minst tre ulike kontorer med uniformerte tollere som ikke levner tvil om hvem som er sjefen. Man står skolerett og viser frem pass og papirer, og får etter kanskje en times ventetid de etterlengtede stemplene på plass. På de franske koloniene er hele bøtteballetten erstattet med selvbetjente PC-er. Desse er plassert i barer, restauranter, båtbutikker eller andre steder som ønsker å ha en slik innsjekks-PC stående. Når man har fylt ut et standardskjema på skjermen, skriver man det ut og får butikkeieren til å stemple det mot et sørvisgebyr på to-tre euro. Det er ganske greit når grensekontrolløren serverer deg en baguette samtidig som han sjekker deg inn!

Da vi ankret utenfor Fort de France, var det klart for karneval i byen. Karneval på denne siden av kloden er ikke som norske, der man til nød kjøper en billig vampyrdrakt i morobutikken kvelden før. Her brukes det månedsvis på sying og dekorering av de mest fargerike og kreative kostymer. Det legges mye prestisje i å lage det flotteste antrekket. Og det feires ikke i en dag. Nei, hver dag i nesten en uke går det timeslange tog gjennom gatene, med skrik og skrål, trommer og tuting. Her er det 17. mai hver dag. Det eneste negative med franske feiringer, er at festen tar slutt nærmest i det øyeblikk sola går ned. Klokka ni var alt i byen stengt. Det var dermed en stor gruppe feststemte seilere som slukøret kjørte gummibåtene ut igjen til ankringsfeltet. Heldigvis er ikke romflaskene langt unna, så i «Villvind» fortsatte karnevalet på dekk ut i de sene nattetimer.

Etter noen dager med skrik og skrål i gatene, var vi mettet på kostymer og dans. Vi hadde i tillegg en kranglete påhengsmotor som trengte en kyndig mekaniker. Le Marin like sør for Fort de France er stedet å reise til om man vil reparere noe på båten. Der er en stor marina med hundrevis av plasser, og et enormt ankringsområde med mer eller mindre fastboende seilere. Seilcharterbyråene har også sine baser her. En franskmann med rullesigarett i munnviken skrudde på motoren og klødde seg i hodet, og etter litt "oh lala" og "nonono", ble motoren friskmeldt i bytte mot en neve euro

Le Marin er også stedet langturseilere fyller opp med varer før de reiser videre. Utvalget i butikkene i Karibia er som oftest som i en norsk landhandel på femtitallet, og prisene ligger langt over norsk nivå. Men i de franske butikkene får man fullt europeisk sortiment til en rimelig penge. En lur butikkeier har funnet ut at ved å bygge en liten brygge utenfor butikken, tiltrekker han horder av seilere. Da kan man trille handlevognene fullastet med godsaker helt ned til gummibåtene.

Rett nord for Martinique ligger Dominica, en av de minst utviklede øyene i De små antiller. Dette er et helt land som ikke har hverken en rulletrapp eller en heis. I hovedstaden Roseau hadde vi avtalt å møte Fredrikstad-båten «Ariane» med Terje og Tonje, og deres to barn, Jacob på ni år, og Emil på sju år. «Ariane» ble en båt vi kom til å seile mye sammen med i Karibia. Terje og Tonje hadde tatt barna ut av skolen for å gi dem ett år med hjemmeskole i eksotiske farvann. Et undervisningsopplegg som så ut til å fungere svært godt, spesielt med så pedagogiske foreldre som lærere. Norge har en ordning der barn har undervisningsplikt, men ikke skoleplikt. Derfor er det mange norske båter som seiler på langtur med barn. I Sverige har de derimot skoleplikt, så det er få svenske båter som kan reise på tur med barn i skolelalder.

 

Vi ankom Roseau om kvelden, og våknet neste morgen til noe av det klareste vannet vi har sett. Å hoppe rett i sjøen og ta morgenbadet i 28 grader varmt vann, var noe vi raskt ble vant til. Det er brådypt og vanskelige ankringsforhold i Roseau, men lokale entreprenører har lagt ut bøyer til gjestende båter, og tilbyr samtidig guidede bilturer rundt på øya. Vi benyttet oss av en slik tur, til et fossefall inne i jungelen.

​Dominica er en høy og frodig øy med mye nedbør, så de lider ikke av vannmangel. Fossen var av norsk kaliber, men med tropisk vanntemperatur. Å svømme inn under et slikt fossefall, var en heftig opplevelse. Vanntrykket var kollossalt. Det var som å stå med ansiktet rett i mot en orkan med tungt regn. Den eneste gode havna for ankring på Dominica ligger på nordvestkysten, ved Portsmouth. Sammen med «Ariane» gikk vi dit neste dag. Lenge før vi kom frem, ble vi møtt av en liten og fargerik motorbåt med en vinkende kar om bord. Det viste seg å være Albert Lawrence, en av de lokale turistguidene som også hjelper båtfolk med diverse tjenester. Vi kom til å snakke mye med Albert ved våre gjentatte besøk i Portsmouth. Han ble vår faste «mr. fix-it».

Tidligere hadde Portsmouth et frynsete rykte blant seilere. Overivrige selgere og tyveri fra båter var så utbredt at mange valgte å seile rett forbi. De lokale fortvilte over utviklingen, og innså at noe måtte gjøres for å lokke turistene i stedet for å skremme dem vekk. I 2005 gikk en gruppe turistguider sammen om å danne organisasjonen Portsmouth Association for Yacht Security (PAYS).

PAYS består nå av tretten medlemmer som hjelper nyankomne seilbåter inn, tilbyr diverse tjenester, og har døgnbemannet sikkerherhetstjeneste i ankringsbukta. Alle medlemmene må gjennom kurs i blant annet kundeservice og førstehjelp for å bli tatt med i organisasjonen.

– Målet med PAYS er at alle seilere som besøker oss skal være trygge døgnet rundt og føle seg velkomne her, fortalte Jeff Frank, lederen for PAYS.

– Noen ganger dregger båtene, eller de får andre problemer om natta. Da kan de kalle oss opp på kanal 16, som de fleste av oss lytter til hele døgnet.

​Minst en gang i uka arrangerer organisasjonen grillkvelder i klubbhuset på stranda. Da møtes seilerne til grillmat og rompunsj. Overskuddet fra grillingen går til lønn av nattevakter i området.

– Flere båter gir mer arbeid til oss, og båtene gir samtidig viktige inntekter til samfunnet på Dominica, sa Frank.

 

Portsmouth ble ett av våre favorittsteder i Karibia. Her var masseturismen ennå ikke kommet i full skala, så alt var litt på «halv tolv». Ingen store resorter eller dyre restauranter, bare lokale rombarer i byen og langs stranda. Det meste av servicetilbud var sentrert rundt området der seilerne ankret. Av og til kom lokale selgere padlende ut til oss i små robåter eller på surfebrett for å selge frukt. Ikke alle hadde helt rent mel i posen, så gutta i PAYS holdt nøye øye med hvem som oppsøkte seilerne. De virket bestemt på å ikke la stedets rykte bli ødelagt enda en gang.

Like innenfor båten, vår holdt den lokale bohemen og kunstneren Felix til. I et lite trehus i strandkanten, hadde han sitt kunstgalleri. I hjørnet i galleriet var en bitteliten bar. Om han var på bakrommet og malte eller laget mat, var det bare å forsyne seg med drikke i kjøleskapet og betale etterpå. Slike avslappede holdninger og gjensidig tillit kunne vi bli vant med. Vi gav han et bilde av båten vår, så malte han den på to T-skjorter for en slikk og ingenting. Det var fint å sitte utenfor baren hans og slappe av, se på båtene og på folk som slentret forbi på stranda. I Portsmouth er det få som stresser.

Den store turistattraksjonen i Portsmouth er elva Indian River, der bare godkjente turistguider får lov å ta båtene opp. Påhengsmotor er også forbudt, så man må ro. Albert tok oss og Terje og Tonje fra «Ariane» med på rotur, der vi fikk lære mye om den lokale flora og fauna, og om historien til indianerne som en gang bodde i området. En scene i en av Pirates of the Caribbean-filmene var også spilt inn der, og kulissene stod fremdeles igjen.
​
Etter noen avslappende dager, reiste vi videre nordover til neste øy, Guadeloupe, der vi ankret i den vesle bukta ved landsbyen Deshaies. Det blåste liten kuling, så vi og flere andre båter lå og ventet på gunstigere vind i passasjen mellom Guadeloupe og Antigua. Deshaies er en typisk fransk-karibisk landsby, med hvitmalte murhus og trivelige gater med små butikker og bakerier. Det er forståelig at mange franskmenn velger å pensjonere seg på de karibiske koloniene. Her går livet sin sakte og søvnige gang. Alle snakker fransk, man får bruke franske velferdsordninger, og bonusen er sommer og sol hele året. Akk, hadde bare Norge hatt en karibisk koloni der alle snakket norsk. Vi får nøye oss med Gran Canaria.