Klikk her for å lese innlegga vi hadde på Facebook

​Bak horisonten i vest ligger utlandet. Knappe to døgns seilas fra Nordvestlandet finner man Shetland, et mål for norske seilbåter gjennom tusen år.

Nordsjøen i slutten av juni og juli er en fin øvingsarena for seilere som vil ut og teste seg selv og båtene. Lyse netter og en slalomløype av oljeplattformer, gjør at man alltid er under oppsyn. I tillegg er redningen nær om man skulle være så uheldig å havne i havsnød.
En shetlandstur er en god generalprøve for fremtidige langturer.

Ferske seilere som vi var, hadde vi ikke erfaring fra seilas utaskjærs. Mye penger ble investert i sikkerhets- og navigasjonsutstyr, så vi kunne finne frem, eller i det minste bli reddet, om noe skulle gå galt.

Sammen med vår venn Bjørn Osdal fra Volda, putret vi ut til Sandsøya, like øst for Stadt, en kveld i slutten av juni. Havet lå flatt under en sommerhimmel i lyse, duse farger.

På veien utover fjordene laget vi lasagne, mens autopiloten holdt kursen. Alt lå til rette for en enkel nordsjøkryssing. Samme helg skulle både eierne av vår gamle seilbåt, og vår nabo i båthavna, som eide en stor treskøyte, reise over til Lerwick.

I middagstid neste morgen kastet vi loss mens de siste forberedelser ble gjort om bord. Nye lys i cockpit ble montert ved flytebrygga, og redningsflåten ble skrudd fast i dekk før vi rundet Stadt.
Dagen før hadde det nesten blitt samlivsbrudd da Kristine kom hjem fra jentetur i London. Jeg og en venn hadde brukt dagene på å montere nytt Furuno-navigasjonsutstyr om bord, med påfølgende skruing, kabeltrekking og demontering av interiør.

Verktøy, ledninger, alle slags deler, rot og skitten oppvask fløt om bord. Båten var milevis fra sjøklar til nordsjøkryss. Heldigvis kom både båt og forhold i orden igjen før avreise neste morgen.
På baksiden av Stadtlandet var det smul sjø og lite vind. Vi kjørte motor nordvest og ut i Nordsjøen. Der kom vinden rett i mot oss, frisk bris fra sørvest. Med seilene satt for hard kryss, kjempet vi oss mot stampesjø hele den første dagen og kvelden.

Det var langt til Shetland, men alt så ut til å fungere fint om bord. Vår nye båt banket seg sakte mot målet mens vi satt på skrå og holdt oss fast. Middag ble kjeks, muffins og godteri. Om natta frisknet det til med kuling.

Klokka 05 stampet «Emma» inn i bølgene så kraftig at fremdriften regelmessig stoppet helt opp.

– Vi holder null knop. Dette er ingen vits, sa Kristine oppgitt, etter å ha frontkollidert med nok en bølge.

Vi lot prinsipper om å seile hele veien ligge, og startet motoren. Med hjelp av mekanisk fremdrift, greide vi å presse båten opp i fem knop på kryss med motorseiling. Nå var sola på vei opp, og moralen steg i takt med dagslyset.

Det var fremdeles friskt, og vi vurderte en stund å snu og gå inn til Florø i påvente av bedre vær.
Siden vi var kommet så langt, og båt og mannskap så ut til å tåle motgangen, valgte vi å fortsette.
Med dagslyset kom også de første oljeplattformene til syne.

For alle på førstereis over Nordsjøen, er det et mektig skue å se de enorme stål-og betongkonstruksjonene midt ute i havet materialisere seg i horisonten. Først Gullfaks, så Snorre, og ut over ettermiddagen passerte vi Stadtfjordfeltet.

Nå hadde vinden for alvor frisknet til. Bølgene ble lengre og høyere. Et bilde som fremdeles sitter brent fast i netthinnen, er da båten var på toppen av en kjempestor bølge, og vi så kilometervis ut over havet, glinsende som sølv i solskinn og bølgesprøyt.

Vi var en veldig liten båt på et veldig stort hav. Samtidig var det godt å se at det finnes et helt samfunn der ute, midt ute i Nordsjøen.

I løpet av dagen byttet vi på å holde rorvakt, mens bølgene slo over dekk og banket skroget så det knaket i interiøret. Om natta fulgte vi en lysløype av britiske plattformer inn mot Shetland. Flammetårnene lyser opp nattemørket som fakler. Et betryggende syn for seilbåter med smånervøse førstegangsseilere om bord.

Nå kom bølgene rett i mot. Med motoren i gang, hoppet vi fra den ene bølgen til den andre, rett mot vest. Etter hvert kom dagslyset atter igjen, og mobiltelefonene fikk dekning fra Storbritannia.
Det var en utmattet gjeng som på ettermiddagen la til kai i Lerwick og fortøyde ytterst blant en rekke norske og utenlandske båter. Målet var nådd. Vi hadde for første gang seilt til et annet land på egen kjøl.

Video fra vår første havkryssing med Emma i 2013

Etter en obligatorisk øl på den lokale puben, sov vi i tolv timer.

«En norsk seilbåt på vei fra Nordvestlandet til Shetland har kommet i havsnød».

Min far hadde hørt nyhetene om at det hadde gått ille med en av båtene som reiste sammen med oss. På telefon lurte han på om vi hadde kommet trygt over.

Vi ble med en gang bekymret for om det gikk bra med vår gode venn og nabo fra småbåthavna hjemme. En stor, tung og ærverdig treskøyte med fem mann om bord skulle møte oss i Lerwick omtrent på denne tiden, men hadde ennå ikke ankommet.

Etter å ha trålet nettavisene, fant vi ut at de store bølgene i Nordsjøen hadde forårsaket vannintrenging i skroget, med påfølgene røykutvikling i motoren. Eieren så seg nødt til å sende ut mayday på VHF. En tung, men helt riktig avgjørelse å ta for den unge skipperen.

Hele mannskapet ble evakuert over til et supplyskip. Dagen etter gikk båten ned under et forsøk på slep tilbake til Norge. Nå hviler den på tre hundre meters dyp.

Mens vi satt på en pizzarestaurant i Lerwick og diskuterte det som hadde skjedd, hørte vi de lokale nyhetene over høytalerne i taket. Dama i studio kunne meddele at nok en Norwegian sailboat hadde havnet i havsnød utenfor Shetland, og ble tauet inn av redningsselskapet.

Båten var vår gamle seilbåt. Nå hadde altså begge båtene i følget fått problemer. Heldigvis gikk det bra med mannskapet også der, og båten kom etter omfattende reparasjoner i Baltasound tilbake til Norge igjen. For oss ble det en påminnelse om hva som kan skje på havet.

Oppslag i lokalavisa etter Shetlands-overfarten

Shetlandsturen hadde likevel bekreftet at langturseiling til nye land var noe vi ville gjøre mer av. Bare det å komme til Lerwick, var eksotisk for vår del. Byen med robuste murbygninger, felemusikk og skotsk gjestfrihet. Vi ville oppleve mer av dette.

Med nye og store drømmer i hodet, gikk turen tilbake til Bergen for motor over paddeflatt hav i strålende solskinn. Slik kan det også være i Nordsjøen.

Det var blitt juli 2014. Dagene før avreise var hektiske. Lista over ting som måtte gjøres var fremdeles lang, samtidig som dagene ble stadig færre.

Vi hadde hele tiden hatt god tid før avreise, men plutselig var avreisedatoen like om hjørnet. Nå var planen å være ute i tre år, og seile jorda rundt.

Vi hadde hatt avslutningsfester på jobbene, og var begge offisielt arbeidsledige. Eller arbeidsfri, som vi likte å kalle det. Vår nye arbeidsplass var om bord.

Mye utstyr ble montert i siste liten. Mastesteg, nye avlastere, festepunkt, ekstra navigasjonsutstyr og annet, ble daglig skrudd fast i båten. Dagligvarebutikkene ble trålet etter langtidsholdbar, norsk proviant som kunne komme godt med i det ukjente utland.

Avskjedsfesten var, som seg hør og bør, kvelden før avreise. Cockpit, og etter hvert dekk, ble fullastet av gode venner som ønsket oss god tur. Vannlinjen har aldri vært høyere på «Emma».

Festen varte til ut i de sene nattetimer. Neste morgen møtte flere opp for å vinke oss farvel. Slekt, kolleger og venner stilte mannsterkt opp på kaia for å passe på at vi kom oss av gårde som vi hadde lovet.

Plutselig var øyeblikket vi hadde telt ned til i flere år kommet. Det var en merkelig følelse å dra fortøyningene om bord og styre ut av båsen for siste gang. Nå var det ingen vei tilbake. Foran oss lå bare ukjent terreng, utfordringer og nye opplevelser.

Med oss på turen sørover var min mor, Bjørg. Hun var, som mødre flest, skeptisk til våre planer om å dra på langtur i flere år. En kortsiktig løsning var å invitere henne med på den første etappen, så hun i det minste kunne se at båten ikke sank under beina våre.
​
Siden været var upåklagelig, tok vi like godt turen rundt Stadt samme dag. Første havn ble øya Silda, like nord for Måløy. En idyllisk kystperle som yrer av liv om sommeren. Det er ingen bilveier på øya, så der bruker man beina eller sykkel, eller melketralle når man skal frakte varer fra båtene til sommerhusene.

Vi skulle til Bergen, der Kristine skulle ha nok en avskjedsfest sammen med sine venner og familie. Turen innaskjærs langs Vestlandskysten hadde vi gått flere ganger tidligere. Følger man hurtigbåtleden, får man med seg indrefiléten av vestlandsk skjærgård.

Bryggen i Bergen ble siste stoppested i Norge. Etter en ny avskjedsrunde, farvelvinking og tårevåte øyne, kurset vi vestover. Forbi Øygarden, til vi var ute i åpent hav.

Fra nå av var vi to på tur, som ikke var helt sikre på hva vi gav oss ut på. Seilene ble heist og kursen stilt inn mot Shetland. Etter hvert ble stripen av land bak oss mindre og mindre, til den til slutt forsvant i havet.

Heretter skulle vi være gjester i fremmede land i flere år. Men først på Shetland, der nordmenn blir mottatt som gamle slektninger.

Turen over Nordsjøen gikk betraktelig bedre enn året før. Det eneste negative var at vinden dreiet mer og mer vestlig, så vi til slutt måtte ta ned seilene og starte motoren for å nå Shetland innen rimelig tid.

Selv om vi hadde flere år til rådighet, var vi ivrige etter å komme frem. Plattformene i Nordsjøen viste nok en gang vei gjennom nattemørket, med sine veldige flammetårn og opplyste boligseksjoner. Det spares ikke på strømmen der ute i havet.

Vi kurser rett vest med Vestlandet bak oss og verden foran oss.

Det var fremdeles mørkt ute da to slitne, men lykkelige langturseilere la til i havna i Lerwick klokka fem om morgenen den 6. august. Nå var eventyret for alvor i gang.

Neste morgen sjekket vi oss inn i landet og trasket rundt i byen. Lerwick fremstår fremdeles som vår favorittby, med sine trange, brosteinbelagte gater og smug, trivelige kneiper og trauste, men hyggelige befolkning. Vi fråtset i skotsk og britisk kultur, som samtidig hadde et sterkt preg av skandinavisk vikingtid.

Shetland tilhører Skottland, men kunne like godt vært norsk. Det var øygruppen også, helt frem til 1469, da Shetland ble pantsatt som medgift av kong Christian I av Norge/Danmark. Flere av øyene i vest har opp gjennom historien blitt brukt som valuta, pant og handelsvare av de ulike kongelige eierne.

Vikinghistorien har innbyggerne ikke glemt, noe de stolt tar vare på og dyrker. Bokhandlene har store reoler med litteratur om vikinghistorien, og shetlenderne er veldig bevisste på sine skandinaviske røtter.

Mange av steds- og gatenavnene klinger også kjent for skandinavere. King Harald Street. St. Olavs Street. Hotel Kveldsro. Lerwick. Vikingkulturen blir i mye større grad tatt vare på av shetlenderne enn av nordmenn.

Det mest markante eksempelet er den årlige folkefesten «Up Helly Aa». Gjennom våre venner James og Marie på Shetland, fikk vi et innblikk i hvor mye tid og ressurser som blir lagt ned i denne merkelige tradisjonen.

James kjenner en tidligere kollega av Kristine, og så trivelige som shetlendere er, ble vi raskt invitert på frokost hjemme hos dem.

«Up Helly Aa» er kort fortalt en gedigen festival som har blitt holdt i slutten av januar, helt siden slutten av 1800-tallet. Når den store dagen kommer, er det tett program. Årets «squad» reiser da rundt om på Shetland i fullt vikingkostyme for å gå i tog, besøke sykehus, skoler og eldrehjem. Mange formelle og uformelle oppgaver står på plakaten i løpet av dagen, før det hele toppes med et gigantisk fakkeltog gjennom sentrum av Lerwick. På slutten av kvelden blir et fullskala vikingskip satt fyr på av mer enn ni hundre fakkelbærere.

«Up Helly Aa» er en tradisjon shetlenderne ikke tar lett på. Et helt år i forveien har årets arrangørgruppe arbeidet med forberedelsene. Bare kostymene de har på seg koster mer enn tyve tusen kroner å lage, og er forskjellige for hvert år. Det er en stor ære å få være med i gruppen, og det ligger mye prestisje i å lage et flottere og mer originalt design enn tidligere års vikinger. Det samme kan sies om vikingskipet, som nøysommelig blir bygd og utsmykket etter alle kunstens regler.

James jobber som tømrer. Han er derfor en ettertraktet kandidat til å bli plukket ut for å bidra. I 2013 fikk han være med. Han brukte da sine ferdigheter til å blant annet lage et helt spesielt og krevende design på økseskaftene. Lederen for Up Helly Aa kalles jarl, og stillingen rullerer fra år til år. Man blir valgt til rollen femten år i forveien. Lederen har dermed god tid til å velge ut hvem han vil ha med seg i gruppen når den tid kommer. Frokostbesøket hos James og Marie gav oss et hyggelig innblikk i festivalen og et typisk shetlandshjem.

Samme kveld fikk vi lære mer om hva som lå oss i vente, da den norske langturbåten «Mari Magi», på vei hjem fra Karibia, kom over til middag. Mari og Jørgen gav oss mange nyttige tips om turen videre, solgte oss en del båtutstyr, og krysset av gode ankringsplasser på kartene. Det var artig å se båten og mannskapet vi hadde følgt på nettet i ett års tid i levende live.

På Shetland fikk vi også et gjensyn med vår venn Shayne C. McLeod. Året før hadde vi blitt kjent med shetlenderen på puben «Lounge Bar», der det er full rulle og livemusikk flere dager i uken. Pubkulturen på Shetland er nærmest en kulturkollisjon for nordmenn, som er vant med å bare gå ut på byen etter midnatt på fredager og lørdager. I Lerwick møtes folk mellom atten og åtti år på den lokale puben på hverdager. Feler, piano og trekkspill dras frem og trakteres, mens publikum klapper takten og bartenderne fyller glassene. Man skal ikke lenger enn et par døgns seilas over Nordsjøen for å finne en helt annen sosial kultur enn hjeme.

Langturen vår startet allerede lovlig sent i forhold til andre norske langturbåter, som på denne tiden hadde nådd sydlige kyster i Europa. Flere kulinger veltet i august inn over Atlanterhavet, og tvang oss til å ligge værfast på Shetland lenger enn planlagt. Sammen med mannskapet på flere andre båter, sjekket vi værvarselet daglig på Lerwick Boating Club.

Fair Isle

Da været etter en uke roet seg, hastet vi videre mot neste delmål. Den vesle øya Fair Isle oppdaget vi på Google Earth før avreise, da vi studerte reiseruten. Der, midt ute i havet mellom Shetland og Orknøyene, lå en liten, ensom øy. Ved å zoome inn, oppdaget vi at det var hus på øya, veier, en flystripe og en liten båthavn. Øya har i overkant av seksti innbyggere, ligger en dagstur fra nærmeste fastland, og må derfor være selvforsynt deler av vinterhalvåret. Et soleklart reisemål. Med på turen fra Shetland, var vår etter hvert gode venn Shayne.

Den 13. august kurset vi inn i North Haven, den eneste trygge havnen på Fair Isle. Vi var den tredje båten der. De to andre var en britisk seilbåt og rutebåten Good Shepherd, som går mellom Sumburgh Head på Shetland og North Haven på Fair Isle. Været kan være hardt, så rutebåten blir trekt opp på land med vinsj mellom hver tur, til en bås innhugget i bergveggen.

Fair Isle består i hovedsak av en rekke gårdsbruk på sørsiden av øya, to fyrtårn, en butikk, to kirker og et nybygd fugleobservatorium.

På land vrimlet det av fugler. Fair Isle er et naturlig stoppested for vanlige og sjeldne trekkfugler på vei nordover eller sørover. Et stort antall sauer og harer er de eneste pattedyrene på øya, så fuglene lever et trygt og rovdyrfritt liv. Dermed trekker også ornitologer fra hele verden til øya for å prøve å se eller ta bilde av sjeldne fugler. Fugleobservatoriet bar tydelig preg av å være befolket av nokså entusiastiske fuglekikkere.

Fair Isle er verdt et besøk. Her lever et helt samfunn sitt daglige liv hele året, på en liten, forblåst øy uten et eneste tre, midt ute i Nordsjøen. Det finnes bare én bilvei på øya. Den går fra North Lighthouse til South Lighthouse, en avstand på omtrent tre kilometer. Det finnes ikke mange biler på øya, men de er underlagt de samme lover og regler som resten av Europa. En dag rutebåten kom inn, ble en bil heist i land på kaien ved hjelp av kran og spesialstropper. Den hadde vært i Lerwick på EU-kontroll. Man kan lure på hvor stor risikoen er for å bli stoppet i rutinekontroll av Biltilsynet på den eneste veien på Fair Isle...

Øya er også kjent for sitt spesielle strikkemønster, «Fair Isle knitting», som preger luer, votter og gensere.

For barna på øya, finnes det bare barneskole. Når elevene når ungdomsskolealder, må de reise på internatskole i Lerwick. De får bare reise hjem hver tredje helg. En nokså brå tilvenning til storsamfunnet og voksenlivet.

På Fair Isle fikk vi også vårt første møte med tre meter høyt tidevann. «Emma» lå fortøyd langs kaikanten med slakke fortøyninger da vi la oss for kvelden. I løpet av natta blåste det opp, og båten slo mot kaikanten. Etter hvert sluttet båten å rykke i fortøyningene. En inspeksjonstur i firetiden, viste at båten hang på skrå opp langs kaikanten etter kryssholtene. Det var bekmørkt ute. Det eneste lyset kom fra baksiden av åskammen, der fyret på nordsiden av øya taktfast sveipet over horisonten med sin kraftige lysstråle. Det blåste friskt, og fortøyningene var så stramme at vi måtte kutte dem av med kniv. Fra nå av var det nye hensyn å ta når man lå til kai.

Fyrtårnene på Fair Isle har vært livsviktige for passerende båter gjennom århundrer. Nå til dags er fyrene automatisert, og blir jevnlig inspisert og vedlikeholdt av det skotske fyrvesenet. Tidligere bodde det fyrvoktere med familier i både sørfyret og i nordfyret. Nordsiden er mer utsatt for vær og vind, og ligger i tillegg mer avsides til. Det var mer prestisje i å vokte fyret på den tettere befolkede og mer skjermede sørsiden, enn på den isolerte og værharde nordsiden. Men etter hvert ble fyrvokterne erstattet av elektronikk. I dag står fyrene tomme, bortsett fra fyret på sørsiden, der en eksentrisk kunstner har flyttet inn og laget galleri og hotell.

Fra Fair Isle gikk turen videre til Orknøyene og hovedstaden Kirkwall. En ni timer lang seiltur. Vi var både trøtte, kalde og sultne da vi klappet til kai, trygt skjermet fra Nordsjøen bak den enorme betongmoloen. Nå skulle det smake godt med et varmt og godt måltid på restaurant, tenkte vi. Den gang ei. Britisk kultur tilsier at all matservering bør opphøre klokka 21, så slukøret måtte vi gå fra den ene stengte døren til den andre. Takeaway-pizza fra gatekjøkkenet «Chicken George» ble redningen den dagen.

Neste dag så livet atter lysere ut, og ved hjelp av lokalkjente Shayne, ble vi vist rundt i byen. Nordmenn har satt sitt preg på Kirkwall opp gjennom tidene. Når selv flagget til Orknøyae er til forveksling likt det norske, vet man at båndene til Norge er sterke. Den store St. Magnus-katedralen midt i bysentrum, var på 1100-tallet underlagt Nidaros bispedømme.

Mens vi ventet på at været skulle bli bedre, brukte vi noen dager til å traske rundt i byen. Kirkwall har et ganske tøft uteliv, og man aner at vikingkulturen fremdeles står sterkere enn den litt høfligere, britiske pubkulturen. Flere kvelder på «Theme Bar» viste at orknøyerne kan rocke så taket løfter seg. Sekstiåringer med grått hår og skjegg trakterte slagverk og elgitar som vi aldri før har sett. Det ble noen minnerike dager og sene kvelder i byen. På grunn av sykdom i familien, måtte Shayne dessverre mønstre av i Kirkwall før vi reiste videre.

En dag vinden roet seg litt, tok vi sjansen på å komme oss videre sørover. Med nød og neppe greide vi å presse båten ut fra brygga på spring, og vi kunne seile til Wick på fastlandet. Vi hadde brukt mange dager på å vente på været, så oppholdet i Wick ble dessverre altfor kort. Det vesle vi så av byen og innbyggerne, fikk oss til å ønske vi hadde bedre tid. Men Den kaledonske kanalen ventet, så neste morgen ble kursen satt mot Inverness.

Avgang fra Wick med Inverness som neste stopp.

Innseilingen til Inverness er grunn, men «Emma» stikker bare 1,7 meter, så vi kom oss velberget over sandbankene. Vi overnattet i en veldig trang marina i utkanten av byen, før vi neste dag skulle ta fatt på kanalen, en strekning vi hadde lest mye om og gledet oss til.

Den kaledonske kanal skjærer seg diagonalt gjennom det skotske høylandet, fra Inverness i nordøst til Fort William i sørvest. Kanalen er nær ti mil lang, der av to tredjedeler er naturlige innsjøer. I løpet av turen frakter 29 sluser båtene opp til 32 meter over havnivå. Denne veldige konstruksjonen ble påbegynt i 1803 for å sikre en tryggere seilingsrute fra østkysten til vestkysten, og for å gi arbeid til en hardt presset befolkning etter den brutale ryddingen av høylandet.

Etter mye slit gjennom nesten tjue års arbeid, stod kanalen endelig ferdig. Kanalen ble av flere grunner aldri en kommersiell suksess, og i dag er nyttetrafikken i stor grad byttet ut med turistbåter. Kanalen har i kombinasjon med Irskesjøen blitt en fin alternativ rute til Den engelske kanal. Vårt inntrykk er at de fleste vestlendinger, og en del østlendinger, som seiler sørover gjennom Europa, går gjennom Den kaledonske kanal.

Fra marinaen fosset vi forover for å rekke den første slusen før den stengte. Stresset og smånervøse entret vi Clachnaharry sea lock, der «Emma» for første gang fikk ferskvann under kjølen. Da de store slusedørene stengte bak oss, ble vi lettet over den avslappede og hyggelige atmosfæren som rådet i kanalen. Slusevaktene er blidheten selv, som med sitt lune, skotske humør beroliger førstegangsreisende og forklarer hvordan ting skal gjøres underveis. Det hele viste seg å være svært enkelt, og den neste uken ble en silkeseilas gjennom kanalen.

Man betaler for hele kanalturen i den første slusen. Da kan man være opp til åtte dager inne i kanalen, med fri bruk av alle fasiliteter. Hele veien ligger det flytebrygger som båtene kan fortøye i, og man kan stoppe for natten hvor man vil. Sluseportene åpnes når det kommer båter, om de ikke allerede står åpne. Om man vil inn, kaller man opp slusevakten på VHF noen minutter før man kommer frem, så får man instrukser om hva man skal gjøre. Når slusene fylles med vann, må man hele tiden justere fortøyningene fra båten, samtidig som båten må flyttes forover når man skal ut. Helst bør man være tre personer for å håndtere en sluse, så vi fikk ofte hjelp av slusevaktene eller mannskap fra andre båter vi møtte.

Inne i kanalen trafikkerte hundrevis av leiebåter vannet. Mange av skipperne hadde åpenbart null kontroll eller erfaring med båt. Private seilbåter får derfor særbehandling, som at man får ha motoren i gang inne i slusene, og man får ligge bakerst der strømmen ikke er så sterk. Alle leiebåtturistene måtte i tillegg ha på seg store, oransje isopor-redningsvester gjennom hele seilasen. Båtene så nærmest ut som tivolibiler, med doble fenderlister og masse hakk og skraper i skroget. Vi så mye merkelig sjømannskap denne uken.

Været var fint, og vi koste oss gjennom hele kanalen. Det eneste skuffende, var at det var tynt med bebyggelse langs bredden. De trivelige, skotske pubene glimret med sitt fravær. Først i Fort Augustus, en liten, velstelt «Postman Pat-by», fikk vi et lite innblikk i skotsk kultur og hverdagsliv. Den myteomspunnede innsjøen Loch Ness, som alle barn har hørt og fantasert om, viste seg også å være en helt ordinær innsjø. Lang, iskald, og fri for gigantiske sjøormer.

Etter sju sjarmerende dager i kanalen, fikk vi til slutt saltvann under kjølen igjen. Oban ble neste delmål. Byen er kjent for sitt whiskeybryggeri, noe skottene for øvrig er eksperter på. På en høyde bak byen står murene til et romersk colosseum. Vi lurte nesten på om vi hadde seilt feil og havnet i Italia, for dette var ikke akkurat typisk skotsk arkitektur. Svaret på gåten var at den rike og eksentriske bankmannen John Stuart McCaig hadde stått bak kreasjonen.

McCaig var en stor tilhenger av romersk og gresk arkitektur. Han fant ut at han kunne slå flere fluer i en smekk med pengene sine: Ved å bygge et colosseum på fjelltoppen bak byen, fikk han hylle den romerske arkitekturen med et monument til minne om seg selv og familien sin. Samtidig gav oppføringen arbeidsplasser til de lokale murerne, som ellers hadde lite å gjøre i vintermånedene. Dessverre døde McCaig før han rakk å se drømmen sin bli ferdigstilt. I dag står bare ytterveggene av det som skulle bli et storstilt museum og kunstgalleri. Men byen har i det minste fått en attraksjon utenom det vanlige, med en fin liten park i midten.

Oban ble også det første stedet vi våget oss til å prøve skottenes nasjonalrett, haggis. Retten er en slags skotsk versjon av norsk potetball, men med ganske andre ingredienser. Haggis består av hjerte, lunger og lever fra sau, blandet med krydder, løk og hvetemel. Dette blir så rullet til små kuler og kokt lenge. Haggis høres kanskje ikke særlig appetittelig ut, men det ble delikat servert og smakte ganske godt. Neppe en rett vi kommer til å lage selv, men kan trygt anbefales.

Marinaen i Oban ligger isolert til på øya Kerrera, på den andre siden av et stort sund. For å komme til og fra Oban sentrum, må man ta en drosjebåt som går hver halvtime. Ute på øya finnes det ikke stort annet enn en marina, en restaurant, et par fastboende, og tusen harer og måker. Etter å ha fått gjennomført en riggsjekk av to lokale riggere, var vi klar for å bevege oss videre mot Biscaya før det ble høst.